Skalden Skurres historier

Det beste med Joanne Rowlings nye bok er at inntektene skal hjelpe barn som lider nød. Overskuddet skal gå til europeiske barn som av ulike grunner bor på institusjoner. Det forteller lederen for stiftelsen The Children's High Level Group, Baronesse Nicholson av Winterbourne, i et etterord som er skrevet i et usedvanlig departementalt og lite engasjerende språk. Her står det om "marginaliserte barn", om "de-institusjonalisering" og "full implementering av FNs barnekonvensjon over hele Europa". Hvem snakker dette etterordet til? Barn eller voksne? Alminnelige lesere eller politikere og byråkrater?

Moralske fabler

Joanne Rowling snakker både til barn og voksne. De fem historiene i boken, som alle foregir å være nedtegnet av skalden Skurre på 1400-tallet, er en slags moralske fabler etter mønster fra brødrene Grimm. De etterfølges av rektor Humlesnurrs filosofiske utlegninger og kommentarer til tekstene. Vi får altså et vitenskaplig blikk på eventyrene, et grep som gjør at de virker mer ekte. Rowling benytter også sjansen til å raljere aldri så lite over den akademiske tradisjon generelt og sende små spark til en velmenende barnelitteratur-tradisjon spesielt.

(I tillegg til disse to tekst-nivårene kommer Joanne Rowlings egne fotnoter, der hun forklarer magiske ord og begreper, som ikke vil være kjent for lesere som ikke har erfaring med trollmannsverdenen.)

Gjenkjennelig miljø

Om dette ikke er en ny bok om Harry Potter, så er alle historiene sprunget ut av hans magi-verden. Ett av eventyrene har vi hørt før, det ga verdifull informasjon til Harry i den siste boken, "Harry Potter og dødstalismanene" som kom i fjor. Alle historiene, som kan være like grusomme som våre folkeeventyr, har en tydelig moral i seg. Det lønner seg ikke å være ond, dum eller forfengelig. Det går best med den som bruker både hjerte og hjerne. Disse tonene kjenner alle Potter-lesere igjen.

I bøkene om Harry Potter har Joanne Rowling effektivt benyttet elementer fra mytenes verden, og skapt ny og spennende litteratur av det. Harry Potter-bøkene er dramatiske, humoristiske OG originale, fordi Rowling har passet gjenkjennelige figurer og konflikter inn i sin egen moderne fortelling.

Greit nok, men...

Eventyrene i denne boken ligger nærmere opp til tradisjonen etter Æsop og Grimm. De blir mer forutsigbare, mindre originale. Men Rowlings sans for humor er med, av og til i eventyrene, men særlig i den liksomseriøse innpakningen av dem, som kan bli vel snusfornuftig.

"Skalden Skurres historier" er, som alle Harry Potter-bøkene, oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Har han hatt dårlig tid denne gangen? Fra side 98 til 100 kaller han for eksempel Skurre for Skrubbe. Kanskje er det ikke oversetterens fortjeneste, men forfatterens, at det får noe ufrivillig komisk over seg når Rowling i forordet (s.15) skriver at pengene skal gå til en stiftelse som har som sitt mål "å være til hjelp for barn med et desperat behov for å komme til uttrykk".

Barn som har et desperat behov for å uttrykke seg, er det mange av i våre dager...