Kvinne på tvers av alt

I den grad folk i dag har et forhold til Ragnhild Jølsen vil jeg tro de fleste forbinder henne med Jens Bjørneboe og ”Drømmen og hjulet”, hans biografiske roman om denne kvinnen fra Enebakk. Eller kanskje enda snevrere; koblet til alle skandalene og ikke minst spørsmålet om hvordan og hvorfor hun døde så ung. Var det selvmord? Som om det var det store spørsmålet i forhold til en kvinne som i løpet av sju-åtte år fra debuten i 1902 maktet å rydde plass for en selvstendig kvinnelig posisjon; nært knyttet til, men samtidig uavhengig av så vel nyromantikk og bohemidealer som borgerlighetens krav til ”det passende”.

Arrogant dame

Ragnhild Jølsen vokste opp om som brukseierdatter på den gamle storgården Ekeberg – i Enebakk – der en fremskritt- og teknologifrelst far la godseiervirksomheten om til industri; cellulose- og fyrstikkproduksjon. Så lenge det gikk bra, tilhørte altså jenta Ragnhild det absolutt øverste sjiktet i samfunnet. Noe hun også var klar over. For bygdefolket ble hun værende ”frøkna” og et ry som arrogant, skaffet hun seg overalt hvor hun ferdes. Etter hvert som utviklingen gikk faren og friskfyrinvesteringene hans i mot, kom nedturene. De var bratte og tungt fordøyelige. Familien som hadde sittet på Ekeberg siden 1600-tallet måtte til slutt forlate godset og finne annen og mer nøktern bolig.

Sosial nedtur

At familiens sosiale fall med tilhørende ydmykelser kom til å påvirke Jølsens skriving er ikke nytt, men det bildet Arnhild Skre tegner for leseren er nok vesentlig mer nyansert enn det vi har sett før. Nye kilder, og måten materialet er satt i sammenheng på, har bidratt til dette. Saklighetsnivået er rimeligvis også høyere enn i Bjørneboes intense fremstilling av et liv i rus og store kvaler.

Homme fatal

For en leser som bare i beskjeden grad har lest Jølsens bøker – for min del novellesamlingen "Brukshistorier" og romanen "Rikka Gan" – er Arnhild Skres fremstilling av Jølsens ulike ståsted og måten hun bruker dem på interessant: Der samtiden for det første er opptatt av at litteraturen skal være oppbyggelig, og en kvinnelig seksualitet ses på som en uhyrlighet, der dukker den ene femme fatale-fremstillingen etter den andre opp i litteratur og bildekunst. Men; Jølsen snur perspektivet og skriver i stedet om le homme fatale. Altså en mannlig, uimotståelig figur som kvinner må gi tapt overfor og som bringer kaos inn i livet.

Kommenterte samtidens litteratur

Samtidig ser vi hvordan Ragnhild Jølsen faktisk skriver seg opp mot, nærmest svarer på, flere av samtidens mest populære og omdiskuterte bøker. Hamsuns ”Pan”, for eksempel. Dette gjør hun riktignok uten at samtidens kritikere oppfatter dette poenget særlig godt.

Arnhild Skres fremstilling er nokså konsekvent kronologisk og det fungerer godt. Teksten og fremstillingen ellers flyter. Den er lett å lese. Det svares der det finnes svar og sies fra når noe må forbli spekulasjon eller gjetning.

For lite kritisk biografi

Om jeg savner noe i denne boken, så er det nok at Arnhild Skre i større grad slapp til kritikeren i seg. Reaksjonene i samtiden er interessante, men i vår tids lys; hva er godt i dette forfatterskapet, hva er mindre vellykket? Og; hvorfor? Når Jølsen skriver om et manus gang på gang for å få det antatt – hva er det hun forandrer? Vet vi noe om det?

Ragnhild Jølsens liv i spennet mellom rus og kreativitet, bygdemiljø og den store verden, mystikk og realisme er meningsfullt fremstilt. Kanskje aller mest i forhold til den tiden hun måtte avfinne seg med – den på begge sider av det forrige århundreskiftet.

***

* Her finner du flere saker om bøker

* Diskuter litteratur-saker med NRKbok på Twitter