– Kvinnenes krigshistorier ble fullstendig oversett

En kvinne og hennes fem barn skal henrettes. Barna blir drept. Et spedbarn er igjen. En av soldatene fra Hitlers Tyskland viser moren hvordan hun skal kaste barnet opp i luften så han kan skyte. Moren ser seg nødt til å drepe sitt eget barn i det hun oppfatter som den minste av to onder.

– Det var vanskelig for mange kvinner å lære å drepe

Dette er bare én av mange historier leseren blir møtt med i den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsjs dokumentarbok Krigen har intet kvinnelig ansikt.

Historiene er samlet av Aleksijevitsj gjennom hundrevis av intervjuer, og fortalt til henne av kvinner som kjempet i den røde armé under andre verdenskrig: sykepleiere, skarpskyttere, kanonkommandører, piloter, stridsvognførere, kokker. Mange hadde ikke engang rukket å fylle 17 år da de dro i krig.

– Hvor kom ideen om å skildre kvinnenes krigserfaringer fra?

– Det forundret meg at så mange kvinner hadde deltatt i krigen, men allikevel snakket de aldri om sine opplevelser. Jeg husker at jeg hørte noen av disse historiene da jeg var barn og de gjorde sterkt inntrykk på meg. I vårt samfunn er det vanlig å ta utgangspunkt i hva mennene følte, tenkte og hva de opplevde under krigen. Kvinnenes krigshistorier ble fullstendig oversett. Det var det som trigget meg til å skrive boken, sier Aleksijevitsj til NRKbok.

– Du snakker i boken om «den kvinnelige krigen» og «den mannlige krigen». Hva er forskjellen?

– Kulturen rundt krigen er mannsdominert. Gutter fikk stadig høre at når de ble store, ville de være med og forsvare fedrelandet. Det fikk aldri jenter høre. Kvinnene jeg snakket med, fortalte ofte om hvor vanskelig det var å lære å drepe. Det er en kvinne som forteller i boken at hun måtte hjelpe to sårede soldater i slagmarken, og etter hvert oppdaget de at den ene av de to var tysk. Hun fortsatte å hjelpe ham, men det første de gjorde da de kom til bevissthet, var å prøve å drepe hverandre. Hun forsøkte å forhindre det så godt hun kunne, og da sykehustransporten kom, sendte hun begge to til sykehuset.

– En av dem som du intervjuer i boken sier at det var vanskeligere for kvinner å tilpasse seg krigen, enn for menn. Er det noe som du også hørte fra andre?

– Ja. Hæren var ikke forberedt på å ta imot kvinner. De fikk for eksempel ingenting de kunne bruke når de hadde mensen. De måtte bruke gress, blader eller hva som helst.

– Jeg dømmer aldri de jeg intervjuer

Aleksijevitsj, som har vært blant favorittene til å vinne Nobelprisen i litteratur, er norgesaktuell på flere måter.

Denne uken er hun her for å gjeste litteraturfestivalen på Lillehammer, og for å snakke om sine to nye bøker på norsk: den tidligere nevnte Krigen har intet kvinnelig ansikt og Bønn for Tsjernobyl. I tillegg kommer oversettelsen av hennes foreløpig siste bok, Tiden second hand, i 2015.

– Hva slags historier har gjort langvarig inntrykk på deg?

– Jeg har med en historie i boken om en kvinne som gikk ut i krig da hun var
16 eller 17 år gammel, og det var en episode hvor noen gutter ikke hadde turt å gå i strid. De gjemte seg og ble kalt feiginger og forrædere. Kommandanten sa at de måtte skytes, men ingen i troppen ville gjøre det. Da gikk denne jenta frem og skjøt den første av dem. Hun prøvde i ettertid å forstå hvorfor hun hadde gjort det, og resonnementet hennes var at de var forrædere og at andre hadde blitt drept på grunn av dem. Når jeg hører sånne ting, tenker jeg alltid på forandringene som disse menneskene måtte gå gjennom for å gjøre seieren mulig. Men jeg dømmer aldri de jeg intervjuer.

Har et «veldig godt inntrykk» av Pussy Riot

Krigen har intet kvinnelig ansikt ble ferdig i 1983, men kunne ikke gis ut med det første. Historiene som ble fortalt av Aleksijevitsj utfordret det idealiserte bildet av sovjetiske kvinners krigsinnsats, og hun ble av kommunistpartiet anklaget for å ha opprørske, antikommunistiske synspunkter.

Boken kom endelig ut i 1985, i sensurert utgave, etter at Gorbatsjov ble kommunistpartiets generalsekretær. Men den komplette versjonen som den norske oversettelsen bygger på, så ikke dagens lys før 2004.

Aleksijevitsj gjengir selv noen av samtalene hun hadde med sin sensor. Hun får for eksempel høre at slike bøker «nedverdiger kvinnen med primitiv naturalisme» og «river glorien» av den kvinnelige helten.

• Les Knut Hoems anmeldelse av Krigen har intet kvinnelig ansikt

– Bandet Pussy Riot er også i Norge i disse dager. Har du møtt dem?

– Jeg har aldri møtt Pussy Riot, men jeg har et veldig godt inntrykk av dem. De virker som smarte jenter med klare og sterke meninger, sier Aleksijevitsj, og legger til at hun som forfatter ikke lenger opplever noen form for sensur.

Skriver bok om kjærlighet

Bøkene Aleksijevitsj har skrevet siden debuten, inngår i en fortsatt ikke avsluttet syklus som har blitt kalt Utopiens stemmer, hvor hun forsøker å male et bilde av det sovjetiske og postsovjetiske mennesket.

I boken fastslår hun at hun ikke skriver om krigen, men om mennesket i krigen, og hun kaller seg en «sjelshistoriker».

– Har du fått et annet forhold til døden opp gjennom årene?

– Døden er fortsatt en stor gåte for meg. Jeg tror jeg kommer til å komme tilbake til dette temaet i min siste bok, hvor jeg vil se nærmere på alderdom og død. Men døden som den er omtalt i de fem bøkene jeg har skrevet så langt, er noe helt annet; det er en rask død og den hadde en hensikt, det er ikke døden i seg selv som er tema.

Midt i alle historier om sorg, tap, drap og grove voldtekter, finnes det også kjærlighet; såkalte FHer, eller «felthustruer», for eksempel, som ble forelsket i menn som de kjempet side om side med. Andre ble kysset for første gang mens de var i krigstjeneste.

Aleksijevitsjs neste bok, som hun allerede er i gang med, handler nettopp om kjærlighet.

– I tretti år har jeg skrevet historien om den røde sivilisasjonen. Jeg har skrevet om fascisme, stalinisme og alt det som drev samfunnet på den tiden. Nå er det nye tider. Folk har blitt mer åpne for verden og verden har blitt mer åpen for dem. De tenker mer på sitt eget liv og på alle mulighetene de har som mennesker. For meg dreier livet seg om kjærlighet og død. Ved å ta utgangspunkt i disse to temaene, vil jeg utforske hvem vi egentlig er.

• Les også: – En annen inngang til Holocaust-tematikken
• Les også: Debuterer med bok om tenåringssoldater
• Les også: Finnes det skjønnhet i krig?

Intervjuet ble gjort med Katerina Sandstø som tolk.