Debuterer med bok om tenåringssoldater

– Dette er en roman, ikke en selvbiografi, sier Shani Boianjiu med munnen tett på lydopptakeren.

Er det alt du vil si om det?

– Korrekt, svarer hun kort.

– En bok om unge israelske kvinner

Boianjius debutroman, Evighetens folk kjenner ingen frykt, handler om tre tenåringsjenter, Yael, Avishag og Lea, som får livet snudd opp ned når de blir innkalt til militæret.

Forfatteren tjenestegjorde selv to år i det israelske forsvaret som våpentrener, men liker dårlig å få spørsmål om koblinger mellom fiksjon og virkelighet. Hun må likevel si seg enig i at boken ikke hadde blitt den samme hvis hun ikke hadde lagt egne erfaringer til grunn.

– Boken er hundre prosent basert på ting jeg har tenkt, sett og hørt. Alt er sant, men teksten er ikke selvbiografisk. Jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet den hvis jeg ikke snakket israelernes språk, hvis jeg ikke var israeler og hvis jeg ikke hadde vokst opp der. Og det hadde vært mye vanskeligere å skildre militærtjeneste hvis jeg ikke hadde vært gjennom det selv, sier Boianjiu.

Evighetens folk kjenner ingen frykt har vakt internasjonal oppmerksomhet siden den kom ut i fjor. Boken er allerede solgt til 23 land og i disse dager lanseres den norske utgaven.

– Det har aldri vært meningen å skrive en bok om det å være kvinnelig soldat. En stor del av boken forteller om hvordan jentene har det på skolen, eller hva som skjer etter at de er ferdige med militærtjenesten. Dette er først og fremst en bok om unge israelske kvinner, fordi det er det jeg er.

– Lo mye mens jeg var i militæret

De tre hovedkarakterene i romanen vokser opp sammen i en liten landsby nord i Israel, på grensa mot Libanon. I det første kapitlet er jentene 17 år gamle, går siste året på videregående skole og har «nesten gjort ferdig hele den israelske historien».

I Israel er det obligatorisk verneplikt både for menn og kvinner, og når skoletiden er slutt, blir de tre venninnene innkalt til militæret. Yael lærer opp skyttere, Avishag er grensevakt og Lea gjør tjeneste ved en kontrollpost.

Forfatteren har sagt i et intervju med den amerikanske avisen The New York Times at de to årene hun tilbrakte i IDF (Israel Defense Forces) var «de morsomste» i hennes liv.

– Når man er ung, ler man mye. Det spiller ingen rolle hvor man er fra eller hva slags bakgrunn man har. Vi lo mye under verneplikten også.

Til å begynne med var hun ikke glad for å bli innkalt, men sier at hun tok verneplikten på alvor.

– Jeg visste at militæret ikke var et miljø hvor jeg ville blomstre, fordi jeg hater alle typer institusjoner. Jeg hatet alle skolene jeg gikk på. Militæret var ikke noe for meg. Jeg ville bare være alene, lese bøker og høre på musikk. Jeg tror at de fleste 18-19 år gamle jenter føler at det er en million andre ting de heller vil gjøre enn å være i militæret.

– Samtidig så skjønner jeg ikke hvordan noen kan la en annen person risikere sin egen mentale helse og sitt liv, eller bare kaste bort to eller tre år, i deres sted.

– Det var mye venting

Boianjiu ble født i Jerusalem og har foreldre fra Irak og Romania. I likhet med jentene i boken, vokste hun opp i en landsby i Galilea.

Mesteparten av debutboken ble skrevet mens hun gikk på universitetet i USA, men mange av ideene fikk hun under militærtjenesten.

– Det var mye venting i militæret. Jeg hørte på samtaler, eller så et eller annet, og fikk mange ideer til ting jeg kunne skrive. Jeg tenkte på historiene i timevis mens jeg holdt vakt eller ventet på noe på skytebanen, for eksempel. Og etter et par uker kunne jeg disse historiene utenat. Da begynte jeg å skrive dem ned, men det er ikke alle som har fått plass i boken, forklarer forfatteren.

Evighetens folk kjenner ingen frykt er fortsatt ikke utgitt på hebraisk. Boianjiu valgte å skrive den først på engelsk, selv om det ikke er morsmålet hennes.

– Jeg lærte engelsk av å se på tv og gjennom blogger, chatrom og diskusjonsfora på nett. Dette er vår engelsk. Det er språket som folk fra Zimbabwe, Libanon, Sverige eller Norge bruker for å kommunisere med hverandre. Jeg ville at språket i boken skulle være den engelsk som en hebraisktalende person ville ha brukt.