Svak tekst, strålende Armand

Tross en noe svak tekst ble Agder teaters oppsetning av «Blomster og blod» i Fjæreheia en sterk skuespillerprestasjon.

Fra "Blomster og Blod"
Foto: Kjartan Bjelland

Kilde: NRK

Agder teater pleier å slå på stortromma når de setter opp sine utendørsspill hver sommer. I år har de valgt å markere Hamsun-året med en forestilling om dikterens kone, Marie Hamsun. I år er det 150 år siden hennes mann ble født, og 40 år siden hun selv døde.

Marie Hamsun levde et liv i skyggen av sin mann. Med denne forestillingen ønsker manusforfatter og regissør Bentein Baardson å la Marie Hamsun selv få komme til orde.

Fra hovedrolle til birolle

”Nei, men herregud, så pen de er da, barn!” utbrøt Knut Hamsun første gang han så Marie. Hun var skuespiller og håpet på en rolle i oppsetningen av ett av hans skuespill på Nationaltheatret. I stedet ble det kjærlighet og en birolle i dikterens liv. Få vet at Marie Hamsun var en anerkjent barnebokforfatter, bøkene hennes ble gitt ut i flere land. For de fleste er hun kona til Knut Hamsun, den som ledet ham ut i nasjonalismen.

Forestillingen har form av tre fiktive brev Marie skriver til sin mann, hvert av dem blir til i en sårbar situasjon i hennes liv. Det første brevet skriver hun når hun sitter fengslet for landssvik. Det neste brevet skriver hun den dagen hun slipper ut av fengselet og Knut Hamsun nekter henne å komme hjem. Det tredje brevet skriver hun på hans begravelsesdag.

Gisken Armand i "Blomster og blod"

Gisken Armand i 'Blomster og blod'

Foto: Kjartan Bjelland

Verdig balanse

Det er en rolig Marie Hamsun Bentein Baardson lar oss møte i disse brevene. Eller brev og brev – akkurat brevformen svinner etter hvert som stykket skrider frem. Selv om Marie Hamsun kan være bitter, er hun likevel rolig. Gisken Armand, som står alene på scenen som Marie Hamsun, gjør en strålende jobb når hun våger å hente frem roen som preger den aldrende kvinnen. For aldrende kvinner raser ikke, de går ikke amok. Marie Hamsun i Armands skikkelse er en moden kvinne, en kvinne som forstår sin situasjon, som forsøker å akseptere den og som vet at hun må stå for de valgene hun har tatt. Det gjør Marie Hamsun til en troverdig scenisk figur. Hennes forhold til mannen er preget av hat, kjærlighet og fremfor alt dyp respekt. Dette spiller Armand med verdig balanse.

Middels tekst, bra scene

Dette klarer Gisken Armand til tross for en middels tekst. Brevene fra Marie til Knut blir for forklarende til at de opprettholder en troverdighet som brev, det er kanskje derfor regissøren lar brevformen flyte ut etter hvert i forestillingen. Dette er aldri brev man tror Marie Hamsun kunne ha skrevet, slik er de ikke formulert. De er snarere formulert som en teatermonolog for at publikum skal bli kjent med karakteren Marie. Og da kreves det en god del forklaringer.
Men regien sitter, lyset sitter og fremfor alt sitter scenografien. I det gigantiske steinbruddet er Maries scene et stort, hvitt papirark som hun går inn og ut av. Midt på arket vokser det et tre, og resten av scenografien er hvit. Over det hele ruver det mørke steinbruddet som et bilde på den store, mørke skyggen Knut Hamsun kunne være i Maries liv. De mørke omgivelsene mot en vever kvinne på en vever scene skaper et godt scenerom i denne sammenhengen.

Gisken Armand som Marie Hamsun

Gisken Armand som Marie Hamsun

Foto: Kjartan Bjelland

Nasjonalsosialisme

Men blir vi kjent med Marie Hamsun? Svaret er ikke helt klart. Historien om Marie Hamsun er uløselig knyttet til historien om hennes mann. Jeg skulle ønske vi fikk ser enda mer av Marie, at hun kunne gi oss noen overraskende opplysninger. Samtidig møter vi henne i svært sårbare situasjoner: Avvist og forlatt. Ikke rart tankene går til hennes mann.

Nasjonalsosialismen er også et fremtredende tema i forestillingen. Marie Hamsun var nasjonalsosialist til sin dødsdag, og levde for sin overbevisning. I forestillingen forklarer hun sine valg, valg som for henne var naturlige, men som for ettertiden er vanskelige å forstå. Hun opplevde seg aldri som en landssviker og forstod heller ikke hvorfor andre gjorde det.

Biografisk

Denne forestillingen gjør et forsøk på å være en biografisk monolog om Marie Hamsun. Det er ikke alltid biografisk teater er interessant, men når det gjelder personer som har gjort kontroversielle valg og som alltid vil forbindes med dem, kan en slik oppsetning være interessant. Hvorfor ekteparet Hamsun var nasjonalsosialister selv om det kostet dem svært mye, er en problemstilling det er interessant å få svar på. Og i og med at verkhistorien til litteraturen de skrev alltid vil leses med nasjonalsosialismen som bakteppe, er det interessant og viktig å la dem komme til orde.

Som prosjekt er oppsetningen i Fjæreheia interessant. Og det er modig å bruke storscenen til en monolog som sikkert vil trekke færre publikummere enn en musikaloppsetning. Det viser vilje til å satse på nyskrevet norsk dramatikk.