Av Stian Fjelldal.
Blere bilder fra Surferosas konsert på Uka.
På NRK1s Lydverket forrige onsdag gjorde Surferosa et nummer ut av at de beveger seg i motsatt retning av gjeldende trender. Man mister litt av respekten for håndtverket når hamskiftet er så kalkulert, men det har også brakt med seg noe positivt.
Fin miks
De nye trendanalysene har gjort sistealbumet «The Force» ganske
Publikum ønsket seg mer av Mariann & co. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
forskjellig fra debuten «Shanghai My Heart», og dermed framstår plutselig Surferosa som et dynamisk liveband. Åttitalls discopop-punk og powerpoprock flettes inn i en vilter miks, og blandingen gjør konserten til en variert og mer angripelig opplevelse.
Mindre mas
Alle de gamle låtene har omtrent samme formel: vokalist Mariann Thomassens stakkato sangteknikk i versene (pluss litt oooh-ing og iiiih-ing innimellom) brytes opp av melodiøse og lett gjenkjennelige refrenger. De nye låtene er mer helstøpte og Thomassen bruker stemmen til å skape gode melodier hele veien. Det har blitt mindre mas og dermed kommer den
Bassist Sigurd Løvik og trommis Kjetil Wevling gir plass til Surferosas ubestridte frontfigur. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
veldig energien som bandet besitter bedre til sin rett.
Klassisk frontfigur
Publikum lot seg begeistre på Samfunnet. Ca. 1000 var inne i Storsalen, dvs litt over halvfullt, og de fleste av dem flokket seg foran scenekanten. Surferosa har sitt utspring fra studentmiljøet i Bø i Telemark og vet godt hvordan man trigger festekåte studenter. Allsangfaktoren var høy, og Thomassen var, som vanlig, flink til å mane opp til liv. Hun er ikke akkurat grasiøs, men den keitete stilen har noe ekstravagant over seg, og hun framstår som en fullblods artist. Dessuten er hun herlig kompromissløs og deilig oppofrende, mens resten av bandet står stødig i bakgrunnen og gir sin frontfigur plassen hun rettmessig gjør krav på.
Ikke nok
Konserten ble imidlertid i korteste laget. Bandet gikk på litt over halv ett og holdt første sett gående i rundt tre kvarter, før de servert et knapt ekstrasett på to låter med den nye hiten «Royal Uniform» som selvsagt avslutter. Men sånn er det gjerne med band som kun har to fullengdere på samvittigheten. De anonyme låtene må ut for å holde trøkket oppe, og da har ikke Surferosa nok til å fylle mer enn knappe timen. Det var likevel en god time, og flott å høre at albumene står så bra til hverandre live.