«En kjuagutt fra Bergen!» er første av flere planlagte utgivelser med Bendiksens musikk, og hovedpersonen selv er synlig stolt over resultatet som inneholder 20 av hans slagere ledsaget av fyldig tekst og bilder. Blant de tidligste låtene er «Tømmer-John» og «Min firbente venn», og når vi drar opp originalnotene til begge, er gjensynsgleden stor.
Arne Bendiksen er ikke sen å be når det står et instrument i nærheten. Her ved flygelet i Bristol Hotel. Foto: Morten Holm, Scanpix.
- Jeg har hentet fram noen av de gamle og mest kjente låtene mine. Publikum vil ikke ha nyinnspillinger, de vil ha originalene. Folk har sine minner, forklarer han.
Det er digitalteknologien som har gjort dette mulig - og Bendiksens enorme lydarkiv.
- Mastertapene er sånn cirka fra midten av 50-tallet, i mono og i utmerket kvalitet. 50 år etter at jeg debuterte, kommer jeg nå for første gang ut på CD, utbryter han.
Neste år kommer et notehefte med Bendiksen-sanger og en liten forklaring til hver låt.
«Kåbbåi»
Unge Bendiksen var egentlig jazzmusiker, men det ble cowboy-musikk han slo igjennom med.
- Alle syntes jeg skulle spille jazz, men det var gjort så mye bedre av andre. Da heller gjøre noe andre ikke hadde gjort. Da blir jeg kjent, tenkte jeg og så ble det country.
Og det til gagns. Bendiksen spilte inn «Cowboy/Tømmer-John». Problemet var at plateselskapet ikke hadde sansen, men plata fikk likevel stå i katalogen. Så kommer den første historien.
- Den ble feilbestilt til en butikk i Stavanger som trodde de fikk 500 steinkaker med søstrene Bjørklund. Innehaveren gikk for å slukke sorgen nede i gata, men da han kom tilbake kunne ekspeditrisen fortelle at «Cowboy» gikk unna som bare det. Grunnen var enkel. Den gang var «kåbbåi», som vi sa, synonymt med country, så når folk kom for å få sånn musikk, fikk de plata mi.
Som om ikke det var nok, ville ikke NRK spille den i Ønskekonserten fordi Bendiksen knakk stemmen på korrekt countrymaner i tittelordet. Dermed spilte de B-siden, «Tømmer-John». Dermed ble også den en slager.
Resultatet ble at plata solgte 50.000-100.000 eksemplarer.
Noen av ideene fikk han fra American Forces Network som sendte fra München og spilte mye fersk country&western fra USA. Faktisk var han tidligere ute med «Er du ensom i kveld?» enn Elvis Presley var med sin «Are you lonesome tonight?».
Jazz
Men så var det jazzen da. Han kom til Oslo via Cirkus Arnardo og ble oppdaget av Einar Rose som ga ham jobb på «Rosekjellern». Bendiksen spilte først gitar, problemet var at kapellmester Rose trengte en bassist.
- Jeg sa jeg ikke kunne spille bass, men Einar ble hvit i fjeset av sinne og da var det ikke bønn. Jeg tar kontrabassen og setter i gang, men den gir fra seg en underlig, dau lyd. Strengene var skiftet ut med hyssing. Da ble jeg tent og lærte meg å spille bass skikkelig.
Såpass svingte det at han spilte på den legendariske jazzklubben Nalen i Stockholm.
- Jeg ble nærmest adoptert av innehaveren som ville at jeg skulle ta over etablissementet, men så ble jeg påkjørt av en svensk dame og sendt hjem til Norge i penal, forteller han.
Deretter ble det blant annet som slagerartist, låtskriver og musikkbransjemann han skulle gjøre seg bemerket, men kjærligheten til jazzen har fulgt ham hele veien. Det har resultert i opptil flere spontanopptredener verden rundt. Som for eksempel i Italia.
- Der fikk jeg låne gitaren til en kar i et popband på et fasjonabelt hotell. Gjestene satt og konverserte, men ingen hørte på musikken. Jeg begynner å spille og snart er salen full. Etterpå unnskyldte jeg meg og håpet jeg ikke hadde forstyrret. Jeg la til at livet stopper opp uten musikk og at jeg ønsket å bidra med litt livredning, humrer han.
Da er det naturlig å spørre ham om når han skal lage jazzplata si. Talestrømmen stopper, Arne Bendiksen tar seg til hjertet, smiler og lukker øynene.