Hør:
Emerson og tanta hans
og tanta
var begge villige til å akseptere åpenbaringer som handlingskonstituerende. Enkelte vyer betydde for mye til å avvise og late som ingen ting. Selv om Mary var bekymra da Ralph begynte å lese erkeskeptikeren
kom unge Ralph ned med beina på jorda: Humes skeptisisme måtte overvinnes på et eller annet vis. Han fikk en åpenbaring:
«Hva er det som hindrer meg i å tenke, snakke, skrive og handle som et fritt menneske? Jeg kan si til Universet: Store Herre! Du er ikke min mor! Vend tilbake til det kaos som skapte deg hvis du vil – jeg er likevel et levende vesen. Jeg lever, jeg er! Hvis jeg skylder mitt liv til noe eller noen – så er det til en Skjebne større enn din: Stjerne etter stjerne, klode etter klode kan knuse – men jeg lever!» (Fra Miller, , New York 2011, s 293)
Cogito ergo sum
Er det for dristig å påstå at
cogitosetning er en åpenbaring? Jeg tenker, altså er jeg – grunntanken i Descartes filosofiske system, det eneste han kan være helt og holdent sikker på. Og hvordan kom han fram til cogito ergo sum?
Den metodiske tvil, sier du sikkert. Han tviler på sansene sine, han tviler på logikken, han tviler og tviler og tviler – og til slutt: Jeg tenker, altså er jeg! Hoppla!
Hvis det er sånn at noen åpenbaringer er allright mens andre er helt ”up in space” så må vi ha et kriterium for å kunne skille mellom de to. Det tar ikke jeg på meg å levere her og nå. Men Ralph Waldo Emerson kom videre etter sin åpenbaring, og det han foreslo var kanskje ikke så ille?
Veien er målet:
I Studio Sokrates denne uken foreslår filosof Solveig Bøe denne måten å tolke Emerson på:
- «Gud er i mennesket, men samtidig noe som overskrider oss, noe vi strekker oss mot. Både det å være menneske, utvikle seg som menneske, og filosofisk arbeid, blir for Emerson å være i denne bevegelsen. Være på reise, vandre, og prøve å nyte hvert øyeblikk, hvert steg på veien. »
- «Veien er livet, og målet er i hvert steg, ikke i noe himmelsk ved endestasjonen. Visdom er å innse dette, og legge til rette for det i sitt eget liv. Tanken om at Gud er i mennesket er i seg sjøl en oppfordring til å omfavne eget liv, og de hverdagslige tingene. »
Musikken
Knut Borge tar oss tilbake til Amerika på 1920tallet – vi får et gjenhør med «Jazzens gårdsnummer 1, bruksnummer 1» Louis Armstrongs «West End Blues» og vi hører på legendariske Bix Beiderbecke. De av dere som bruker Spotify kan høre musikken her:
1: West End Blues – Louis Armstrong
2: Sorry – Bix Beiderbecke
