- Ikke la deg skremme!

«Antichrist» er en besettende, dypt original og tematisk rik film, som åpner for mange tolkningsmuligheter.

Antichrist av Lars von Trier
Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS
5 stjerner

Lars von Triers siste film er et apokalyptisk ekteskapsdrama som vakte sterke reaksjoner da den hadde sin verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes. Men ikke la deg skremme av de overdrevne og ensidige sjokkrapportene!

Mennesket filleristes

Filmen «Antichrist» åpner med en smertefullt vakker prolog, med poetiske svart-hvit-fotograferte bilder akkompagnert av en Händel-arie.

En mann og en kvinne elsker i sakte film, utenfor vinduene daler store snefiller, et barn klatrer ut av sengen sin, tasser bort til det åpne vinduet, og i neste øyeblikk faller han til marken som en liten engel.

Skjønnhet og tragedie, skyld og uskyld, sex og død, ekstase og destruksjon; scenen er satt for en ny filmberetning av Lars von Trier, der det hverdagslige menneskelivet filleristes i et drama av kosmiske dimensjoner.

Et godt stykke på vei er «Antichrist» en forholdsvis realistisk historie, om å komme gjennom en stor sorg. Den sønderknuste moren går med på å la seg behandle av sin ektemann, som er kognitiv terapeut. Det skal vise seg å være et skjebnesvangert feilgrep.

Grenseoverskridende

Han bedriver en form for sorgterapi som handler om rollespill og om å utsette seg for sine dypeste redsler. Paret drar alene ut til en hytte som ligger ensomt til, langt inne i en mørk skog. Stedet kalles for Eden. Men det skal snart forvandles til et grotesk vrengbilde av en paradisisk hage.

Mens kvinnens psykiske tilstand går inn i nye faser, vekkes mørke naturkrefter til live. Og filmen utvikler seg raskt i dramatisk og surrealistisk retning.

Charlotte Gainsbourg vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes

Charlotte Gainsbourg vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes.

«Antichrist» er blitt markedsført som en skrekkfilm, men dette er en høyst personlig vri på sjangeren. Visst skjer det skrekkelige ting her, men vi finner flere tradisjonelle grøss i Lars von Triers TV-serie «Riket». Snarere er det slik at «Antichrist» utspiller seg i et grenseoverskridende skrekkfilm-univers, der ethvert mareritt kan komme til å materialisere seg.

Febril drømmeverden

Først og fremst er «Antichrist» en gåtefull film, full av symbolikk og med mange lag. Bildene er som hentet fra en febril drømmeverden, som veksler mellom det vakre, det uhyggelige og det groteske og gir assosiasjoner til malerier av Hieronimus Bosch, surrealisten Bunuels filmbilder, eller de drømmeaktige naturbildene til den russiske filmkunstneren Tarkovsky, som filmen også er dedistert til.

Naturen, både den ytre og den indre, spiller en slags hovedrolle i «Antichrist». Og her fremstår ikke naturen som god. Skogslandskapet har en egen vill skjønnhet, men virker også klaustrofobisk og truende.

Kvinnene i Lars von Triers filmer har ofte blitt ofre for mannlige overgrep. I «Antichrist» blir kvinnen forvandlet til overgriper. Von Trier var sterkt påvirket av August Strindberg mens han jobbet med denne filmen. Og det er utvilsomt en form for ekteskapelig dødsdans som pågår her.

I likhet med den omdiskuterte «Breaking the Waves» presenterer von Trier også et heksebrygg av sex, vold, galskap, religion og et kvinnelig følelsesliv utenfor mannlig kontroll, som virker voldsomt opprørende på mange kinopublikummere.

Setter spor

Provokasjon er imidlertid et viktig element ved von Triers filmer. En god film skal være som en stein i skoen, har han uttalt. Den skal gjøre deg ukomfortabel, tvinge fram tanker, følelser, reaksjoner og diskusjoner.

«Antichrist» tar oss med på en intens og høyst ukomfortabel reise inn i galskapen, en reise som kanskje også innebærer en eksorsisme av regissørens egne demoner.

Når det gjelder de mye forhåndsomtale voldsscenene, oppleves de som en naturlig konsekvens av filmens tematikk, som spinner rundt sorg, sex og skyldfølelse. Eksplisitte, ja, men ikke spekulative. Og slett ikke det verste som har vært vist på norske kinoer. Sarte sjeler bør likevel være forberedt på å titte bort når rollefigurene griper etter verktøykassa.

Willem Dafoe spiller i «Antichrist»

Willem Dafoe i «Antichrist».

Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS

«Antichrist» er uansett ikke en film for alle. Og det er en film som vil vekke svært ulike reaksjoner. Mest er dette en film for de som følger det uforutsigbare og mangefasetterte virket til en av vår tids største filmkunstnere, Lars von Trier.

«Antichrist» er ikke von Triers beste film – den har for eksempel ikke den samme følelsesmessig berørende kraft som «Breaking the Waves», eller den samme visjonære kraft som «Dogville». Men den har en annen og mer udefinerbar form for kraft, et slags mørkt, urovekkende gufs fra sjeledypet, hudløst gestaltet av skuespillerparet Charlotte Gainsbourg og Willem Dafoe.

Intens, opprivende og tankekrevende er «Antikrist» en film som setter spor, og som man tvinges til å bearbeide og vende tilbake til, igjen og igjen.