Hopp til innhold

Anmeldelse: Resident Evil 5

På selveste fredag 13. er et av årets mest etterlengtede spill kommet i butikkene. I Resident Evil 5 er det horror, blod og zombier over en lav sko.

Resident Evil 5
Foto: Capcom

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Resident Evil er et av spillene med en ganske fast tilhengerskare, som har fulgt serien siden det kom på den orginale Playstation for 12 år siden. Og siden den gang har det blitt laget flere filmer, noveller og tegneserier basert på det japanske spilleventyret.

Survival horror

Det er formidable motstandere du møter. Din karakter, Chris Redfield, er en uredd kar som stuper ut i det meste av problemer uten tanke på at det er horder med zombier eller muterte monstre som står i veien hans. Og etter utallige forsøk så får han det til til slutt. I Resident Evil er det survival horror som er det sentrale. Du har alltid for lite kuler og for lite liv. Og det hele er en kamp for å overleve.

Nok engang er det kyniske forretningsmenn og vitenskapsfolk som kampen står i mot. Chris Redfield er soldat i en gruppe som kjemper mot bioterrorisme. Han blir sendt til Afrika for å undersøke noen merkelige hendelser. Her møter han den vakre agenten Sheva, som følger Chris i tykt og tynt.

Spillet byr på et variert spillemiljø. Du må hele tiden løse små mysterium for å komme deg videre. Enten det er med 2 kuler igjen i magasinet, eller bak maskingeværet på lasteplanet på en Hummer, eller på en hoovercraft i full fart gjennom sumpen. På slutten av hvert brett møter du en formidabel boss som jeg kan love deg gir deg noen ekstra grå hår på toppen.

Lad ....ooooog vent

Da jeg begynte å spille Resident Evil 5 så skal jeg innrømme at jeg sleit litt med entusiasmen til å begynne med. Et storspill som dette har virkelig hatt godt av å fornye kontrollersystemet. Her er det slik at alt stopper opp når du, for eksempel, skal lade pistolen din. Og mens du bruker tid på det, strømmer fiendene til, og det er ikke noe sjeldenhet at frustrasjonen står i taket, mens du knoter med kontrolleren. Og nettopp det at du blir såpass frustrert forteller også noe om hvorfor dette er et godt spill. For dette er intenst, det er spennende og det får pulsen til å stige, og da er det ekstra surt å måtte gjøre alt på nytt igjen fordi du brukte litt for lang tid på noe som burde ha gått på et blunk. Knotete og gammeldags spillkontroller til tross.

Jeg spilte singelplayer-delen av spillet, men du kan spille sammen med en annen, enten i samme rom eller over nett. Da er dere to som styrer Sheva og Chris, og noe sier meg at underholdningsfaktoren da vil bli hevet noen hakk, for når det er spillmaskinen som styrer Sheva, så framstår hun ikke alltid som den mest oppegående soldaten jeg har sett.

Spill-ulogisk

Storspill av Resident Evil sin størrelse burde nå kvitte seg med det jeg kaller spill-ulogikk. Dette er elementer som i 2009 framstår som litt for lettvinte for et spill av denne kaliberen. Eksempler på dette i 5ern er at selv om mangel på krutt og kuler er, og skal være, sentralt, så er det ikke mye logisk at du droppes i felten, direkte fra basen din, med 10 kuler og kun det ene magasinet. Det er også snålt at zombiehunder dropper kuler og gull. Hva er det de i utgangspunktet skal skyte og bruke penger på? Og hvorfor kan ikke dører som er låst med bom åpnes fra utsiden, når så åpenbart karakterene ville klart det om dette var virkelig. Hadde det vært en film, så ville publikum gått i protest.

Men, heldigvis - Resident Evil holder virkelig mål fremdeles, men i det neste spillet må flere ting fornyes.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo