Av:
Nøste Kendzior
Bienes hemmelige liv
Av Sue Monk Kidd
Oversatt av Bård Kranstad
Bazar forlag, 2005.
En ferieroman, kunne man jo kalle denne boka, for den er fin å lese for den som har koblet seg fra og som ikke har lyst til å ha dårlig samvittighet for det. «Bienes hemmelige liv» er en politisk korrekt feelgood-roman om bier, så absolutt, men mest om vennskap og kjærlighet mellom hvit og svart, i Sørstatene, i 1964. Altså i borgerrettsforkjempernes tid - i en tid og på et sted da kjærlighet og vennskap mellom svart og hvit var et mildt sagt kontroversielt tema. Kontroversen merker man imidlertid bare overfladisk i denne romanen, som er skrevet av en forfatter som selv vokste opp i Sørstatene i denne tiden.
Rømmer hjemmefra
Fjorten år gamle Lily, som er hvit, rømmer hjemmefra sammen med sin svarte barnepike, Rosaleen. Lilys far er en dårlig far, bitter og voldelig etter at Lilys mor først forlot ham, siden ble drept under uklare omstendigheter. Lily og Rosaleen kommer, ikke helt tilfeldig, til et lite samfunn av svarte birøktere, et kvinnesamfunn med plass til et par menn, og der en svart jomfru Maria danner midtpunktet.
Kubelignende nirvana
Fortellingen om bienes liv i kubene har en allegorisk funksjon i denne honningsøte, litt klissete romanen om kjærlighet, uendelig visdom og harmoni i en tid av dyp urettferdighet, svik og vold. Det birøktende kvinnesamfunnet har sine skjærmysler, men danner likevel et kubelignende nirvana i de historiske tumultene som omgir det. I dette samfunnet får Lily hjelp til å bearbeide sitt traume i forhold til moren sin, og hun finner noe som ligner en mening og et mål for sitt liv.
Som aromaterapi
Her fins mange vakre, poetiske setninger, noe av dem kanskje på kanten av det svulstige, men det forstyrrer egentlig ikke hvis man først har akseptert at man nå leser en bok som har samme virkning som aromaterapi: en behagelig behandling av overflaten. Den som vil bli rusket i og påminnet om smerten, må lese en annen bok.
Kulturnytt, NRK P2, 1. august 2005