«Rød som blod», «Hvit som snø», «Svart som ibenholt». Dette er titlene i den nye «Snøhvit-trilogien» som er beregnet på ungdom.
Hun er ikke redd for sterke virkemidler, finske Salla Simukka. Selv forsiden av den første boken i «Snøhvit-trilogien», er hvit, rød og sort, med røde kanter på boksidene. Påkostet design, men så regner vel forlaget med at boken kommer til å selge godt. Trilogier for ungdom er i vinden for tiden, enten det nå gjelder fantasy eller krim.
Rød som blod
Tittelen holder hva den lover. Allerede tidlig i romanen renner det røde blodet ut i Tammerfors-vinterens uskyldshvite snø. Russisk og estisk narkotikamafia er involvert, dette er ingen kosekrim.
Hovedpersonen - og vår heltinne - er 17 år gamle Lumikki Andersson. Lumikki betyr Snøhvit på finsk, men vår Lumikki er såvisst ingen prinsesse. Hun bor på hybel alene, trener kampsport og spiser vegetarmat. Hun har lagt bak seg en oppvekst med årelang mobbing; nå er det Lumikki som stiller krav, selv om hun helst holder seg for seg selv. Inntil den dagen hun kommer over noen vaskede hundre-eurosedler som henger til tørk på skolens mørkerom. Vips er Lumikki involvert i en dramatisk spiral av løgner, pengeutpressing, mord og kidnappingsforsøk.
Konsentrert spenning
Handlingen strekker seg over en uke i overgangen februar / mars i et iskaldt Tammerfors. Forfatter Salla Simukka går ikke av veien for å gi leserne hyppige og ubehagelige tilbakeblikk på Lumikkis oppvekst underveis. Vi får dermed foklaring på hvordan hun er blitt som hun er blitt, hvorfor hun er så dyktig til å gå i ett med omgivelsene og bli usynlig, for eksempel.
Som spenningsroman er «Rød som blod» absolutt vellykket. Vi går fra hjertebankende avsløringer til flukt og menneskejakt i et heseblesende tempo. Lumikki har - selvfølgelig - flaksen på sin side, selv om det til tider ser mørkt ut. Plottet er som tatt ut fra en nordisk TV-krim; penger er roten til alt ondt. Jeg tar vel ikke en alt for stor risiko om jeg spår at også Lumikki blir å se på store eller mindre skjermer med tiden.
Tydelige tegn i teksten
Salla Simukka er nok litt for oppsatt på å motivere hendelser som skal skje lenger frem. Hun bereder grunnen, ofte fungerer det, andre ganger skjønner leseren tegningen og rykkes ut av fiksjonen. Her er det klart forbedringspotensiale. Selv om «Snøhvit-trilogien» er beregnet på unge lesere, det såkalte «young adults-segmentet», har ungdom kanskje vel så stor kompetanse i å avlese dramaturgi og frempek i historien som voksnere lesere. Kjappe og gjennomkonstruerte TV-serier som mange faktisk er vokst opp med, skulle borge for det.
Denne første romanen i trilogien er forøvrig godt komponert. Sitater fra eventyret om Snøhvit rammer inn den dramatiske historien, og forfatteren leker med Lumikkis vekslende identiteter både rent faktisk og på et mer overordnet plan. Det er håndverk på høyt nivå.
Språklig slurv
Som krimheltinne er Lumikki et funn. Sterk, men sårbar. Intelligent, men ikke brautende. Vakker, men uinteressert i klær og mote. Originalitet som hovedperson i en thriller, derimot, kan hun vel ikke akkurat påberope seg.
Dessverre er ikke den norske oversettelsen så god som den burde ha vært. Dialogene sitter, den muntlige og unge stilen fungerer uten å bli forsert. Men så glipper det, særlig i sammenstilninger av setninger eller setningsemner, som her: «Hun duftet svakt roser og eksklusivt» (s 63) eller «Jeg var riktignok så opptatt med å skjule at jeg hadde hatt fest og en hemmelighet så stor som en elefant bakerst i klesskapet, at jeg sikkert ikke ville oppdaget det om han hadde danset jenka med Mikke Mus-ører på hodet». (s.77) Og når vi snakker om klesskap: «Inne i skapet var det mørkt, men med god plass» (s.120). Det høres som om oversetteren har hatt dårlig tid. Eller at korrekturen har sviktet. Ikke bare oversetter Merethe Eidstø Kristiansen, men også Gyldendal forlag må ta ansvaret for dette.
