Jeg blir forarget når jeg leser Iben Akerlie og Inga Sætres «Kjempefesten».
Forarget på lesernes vegne og forarget på forfatterens vegne, for hun hadde helt klart trengt en dyktig redaktør. Dette kunne blitt så fint!
For utgangspunktet er godt, med bestevennene Finn og Maja som kjeder seg og vil arrangere en kjempefest. Invitasjonene kommer på avveie, en av dem havner hos to digre kjemper som i århundrer har levd i skjul i skogen. Hva skjer når de dukker opp på hagefesten?
Spenning
Selvfølgelig blir det baluba. Barna, som kan se kjempene, blir forskrekket, men ikke redde. For hvorfor må man tro noen er farlige bare fordi de ser annerledes ut? De voksne, derimot, er innbitte og fordomsfulle av livets erfaringer, uten evne til å se ting de ikke orker å ta stilling til, som Akerlie skriver. Bare én av de voksne kan se kjempene, han har nemlig et spesielt åpent sinn.
So far so good. Eller?
Det føles beklemmende med den tydelige moralen som dyttes på leserne. Kanskje er jeg hårsår på unge leseres vegne. Men jeg mener at god litteratur kjennetegnes ved at den snarere vil vise frem, invitere leserne til selv å trekke konklusjoner, enn å fortelle oss hva vi skal og bør mene. Også i debuten fra 2016 hadde Akerlie en slagside mot det moraliserende. Hun er enda tyngere på labben her. Men ikke hele tiden: Hun lar Finn ha to fedre, uten å gjøre noe poeng ut av det. Det synes jeg er bra.
Bra er også illustrasjonene til Inga Sætre. Med sommerlette farger tegner hun kjempene i «full størrelse» der de går over blåner og fjell, eller hun zoomer inn på tenåringen som sitter oppslukt over mobilen sin. Hvert kapittel har fått sin signatur-tegning. Oppfinnsomt benytter hun seg av ulike formater; hun viser for eksempel de uønskede effektene av å drikke bjørkebrus gjennom medisinske plansje-figurer. Forsiden, med beinrangelet av en kjempe som lener seg inn over de små menneskene i hagen, skaper nysgjerrighet. Dette er en bok man får lyst til å lese.
Kronglete språk
Og nettopp derfor, altså, er det sørgelig at forlaget ikke har sørget for at teksten blir så bra som mulig. Allerede i forordet, der forfatteren henvender seg direkte til leseren, slipper dette gjennom:
Videre blir det sagt om en plan som er enkel at den er simpel. Det står at voksne mistet kontakt med kjempene i gamle dager fordi det var vanskelig å opprettholde relasjoner. Et annet sted holder barna praten gående seg imellom og med kjempene, helt sømløst.
Ikke bare gjør det omstendelige språket teksten unødvendig tung, det gir også en opplevelse av at forfatteren står på utsiden av sin egen fortelling. Den følelsen forsterkes med at Akerlie med 30 siders mellomrom - og flere dramatiske hendelser - forteller oss at festen var godt i gang.
Her har redaktøren sovet på jobb.
Det er ikke lett å skjønne hvilken aldersgruppe denne fortellingen er ment for. «Kjempefesten» inneholder altfor mange formuleringer som ikke lyder godt, verken i barns eller voksnes ører.
