Kong Christian VII av Danmark-Norge proklamerte i 1792 at slavehandelen og -transporten fra Guinea-kysten over Atlanteren til de danske koloniene i Vestindia skulle forbys. Det ble gitt en frist på 10 år.
Den danske forfatteren og journalisten Mich Vraa skriver i etterordet til romanen «Håpet» at ingen vet nøyaktig hvor mange slaver som ble fraktet over havet i løpet av de nesten 200 årene denne virksomheten foregikk. Et godt anslag er 100 000, skriver han. Tar man så med at for hver slave som nådde sukkerplantasjene i dansk Vestindia døde to, «er det rimelig å anta at den danske innsatsen beseglet noe i retning av 300 000 afrikanske skjebner».
Det er denne slavehandelen Mich Vraas roman handler om, beskriver i alle dens brutalt avhumaniserte detaljer og ber de nålevende om å ta et oppgjør med. Vraa er med andre ord talsmann for det som i debatten kalles «den danske skammen».
Denne anmeldelsen tar ikke stilling til det problematiske i at mennesker som lever flere hundre år etter hendelsene skal påta seg skyld og moralsk ansvar. Sikkert er det, at romanens ene hovedperson, den unge professor Mikkel Eide, føler stor skam over det slaveri han reiser til Vestindia for å avsløre. Det skjer i 1824, boken hans skal ha tittelen «Den danske forbrytelsen».
Menneskehandel og rikdom
Anton Fredriksen er en rik mann, slavetrafikken er hans gullåre, han var skipsreder og kaptein på slaveskipet Håpet. I 1787 hadde han tatt med seg sin unge kone på reisen til Afrika og Vestindia, det samme gjorde skipslegen Marcussen. Et opprør brøt ut om bord, det ble slått ned etter store blodsutgytelser. Skipslegens kone kom aldri fram, Anton Fredriksens Ane overlevde.
Fredriksen mistet smaken på slavetrafikken etter dette, gikk i land selv og ansatte en kaptein. Håpet skulle frakte stykkgods. I 1803 lever Fredriksen nokså alene med sin halvvoksne datter, snart 15. Hun vil til sjøs. Med Håpet. Far gir etter. De to skal seile med Håpet på neste tokt, men bare til Frederikshavn. Slik går det ikke.
«Håpet» er som antydet en historisk oppgjørsroman, den demonstrerer tidens og slavehandelens syn på afrikanerne som ikke-mennesker, noe som kan avlives hvis skader er for store, sykdom for alvorlig. Samtidig er «Håpet» langt på vei en koloniroman av det klassiske slaget. Den blander grusomheter, kynisme og tristesse med kjærlighet på tvers av rasegrensene og karakterenes glede ved det vennligsinnede klimaet og en vakker natur – i tillegg til havet og seilasens strabaser og gleder.
Boken har ingen fortellende tekst i vanlig forstand, teksten er bygd opp av brev, notater, utdrag fra manuskripter og skipslogger. Fortellingen løper frem og tilbake på en tidslinje som strekker seg fra 1787 til 1825. Ikke et enkelt fortellergrep, men Mich Vraa har fått det til.
Passer for deg som
- leser historiske romaner
Flere anmeldelser fra NRK
Når Kim Leine dykkar ned i den dansk-norske kolonihistoria, finn han alt det ein kan vente. Og fantastisk mykje meir. Her er galskap, kåtskap og rotenskap, her er sjamanisme, gørr, og hundre måtar å døy på.
Tause menn er ein klisjé. Men når dei er så tause som hjå Lønn blir dei interessante. Særleg fordi dei i staden for å snakke, er til stades i verda med alle sansar. Lesaren må svare med å skjerpe eige sanseapparat. Det er bra jobba.
Borgarkrig – i Danmark. Kva skal til for at dette går frå luftig fantasi til blodig realitet? Kaspar Colling Nielsen tek saka i denne kunnskapsrike, tankevekkjande og burleske romanen. Dessverre slepper han spørsmålet for tidleg.
