Det er noe som skurrer i Agota Kristofs tredje bok om tvillingene Lucas og Claus. Jeg sjangler forvirret rundt i teksten uten helt å finne fotfeste.
For mens de to foregående romanene i denne trilogien gjorde meg så besatt at jeg glemte å gå av T-banen og nesten krasjet i en lyktestolpe, har ikke denne tredje boken samme effekt.
Les også: Anmeldelse av «Beviset»
Jernteppet raknet
«Den tredje løgnen» utkom første gang i 1991. Jernteppet hadde raknet i Europa, og det har det også gjort i romanen. Lucas, som forsvant over grensen til vest i slutten av «Tvillingenes dagbok» vender nå tilbake til den lille landsbyen, der han vokste opp. Han leter etter sin bror Klaus.
Så langt så godt. I første halvdel av romanen ser vi det hele fra hans perspektiv, mens vi i den andre delen ser det hele fra synsvinkelen til broren Klaus.
Sjalusidrama
Problemet for den som har lest de to foregående bøkene er at Kristof denne gang kommer opp med et helt nytt familiedrama, som er årsaken til at de to tvillingene skiller lag. Moren har skutt faren og skadet den ene sønnen i et sjalusidrama. Hvor kommer dette fra? Hvordan korresponderer dette med «Tvillingenes dagbok», der de to guttene jo ble overlevert i alle fall fysisk uskadde til bestemor?
Når man så først aksepterer at handlingstrådene ikke helt lar seg nøste opp, kommer kvalitetene i denne siste boken også til syne. Den bortkomne sønnen Lucas setter alle han møter på en moralsk prøve. Hører han fortsatt hjemme i det landet han forlot for førti år siden?
I de to første bøkene klinger den nazistiske okkupasjonen, og så det kommunistiske diktaturet med i dette landet som det er nærliggende å tenke er Ungarn.
Oppløste familieforhold
I denne siste boken dukker ordet «frihet» opp. Landet er fritt, men hva denne friheten egentlig består i, kan verken romanens personer, eller forfatteren overskue på dette tidspunktet.
De store samfunnsendringene går hånd i hånd med oppløsning og endring på mikronivå. En opprinnelig familie med mor, far og barn er gått i oppløsning og barna er sendt ut i verden, men med et indre behov for å reparere det som en gang var.
Å ta avskjed med foreldre og klare seg på egen hånd er en felles erfaring for oss alle, og en del av livets gang. Hos Kristof er denne oppløsningen brutal.
Gjenforeningen kan kun skje på kirkegården.
En mer tenksom fortelling
Den intense, besettende tonen fra de to foregående bøkene er erstattet av en mer gåtefull, tenksom fortelling i denne tredje boken.
«Den tredje løgnen» er ikke så oppslukende som de to første bøkene, men har du først lest de to første bøkene fremstår det som temmelig uaktuelt å ikke gi seg i kast med bok nummer tre.
Tidløse klassikere
Det at jernteppet falt mens Kristof skrev disse bøkene gjør at det faktisk er et helt århundres europeisk historie som er sammenfattet i disse tynne bøkene.
Men selv om bøkene er smale er leseropplevelsen stor. Den nøkterne fortellermåten skaper et vedvarende trykk i leseren. De manglende henvisningene til tid og sted gjør disse bøkene tidløse.
De to tvillingenes skjebne vil fortsette å fascinere lesere i alle aldre.
Ungarsk-sveitsiske Agota Kristofs tre bøker om tvillingene Claus og Lucas er moderne klassikere i europeisk litteratur. Nå foreligger også det siste bindet i ny, oppdatert utgave på norsk.
Foto: Cappelen DammSe Knut Hoem om «Den tredje løgnen» i Nyhetsmorgen:
