Anmeldelse

I all sin lysende enkelhet

I bok to i trilogien om tvillingene Lucas og Claus tar Agota Kristof midlertidig avskjed med den ene av dem, uten at trykket i fortellingen blir stort mindre av den grunn.

Bokomslag "Beviset" og Agota Kristof

TVILLING-TRILOGI: Agota Kristof (1935–2011) er mest kjent for trilogien om de to tvillingene Claus og Lucas. Bøkene utkom opprinnelig på norsk i Willy Flocks oversettelse mellom 1986 og 1990.

Foto: Philippe PACHE / Cappelen DAMM/Getty images

Agota Kristof kom som flyktning fra Ungarn, lærte seg et nytt språk og skrev noen uforglemmelige bøker.

De som plukket opp «Tvillingenes dagbok» da den utkom i ny utgave før sommeren i fjor, ble kanskje også hensatt i en tilstand av lesetrance. Agota Kristofs debutbok er av den sorten som gjør at du glemmer å gå av bussen, trikken og bybanen. Når du først har kommet deg av, på feil stopp, blir du gående og lese, inntil du kolliderer med en lyktestolpe og lurer på hvor du er.

Ja, hvor er vi?

Det store heftet

Vi er trolig i en liten ungarsk landsby under og like etter siste krig, selv om det ikke eksplisitt er angitt noe sted. En mor vender hjem med sine to sønner, da hun ikke klarer å fø på dem i storbyen. Hun forsvinner, og dermed begynner kampen for tilværelsen for sønnene, som blir overlatt til bestemoren.

Hvordan skaper Kristof dette trykket i fortellingen? Vi får bare tilgang til handling og mennesker gjennom det de sier og gjør. De to tvillingene bruker samme teknikk når de selv begynner å skrive ned sine opplevelser i «det store heftet» på loftet.

Kenneth Homstad og Frank Kjosås i "Tvillingar" på Det norske teatret i 2007.

STERKE DIALOGER: «Tvillingenes dagbok» er dramatisert flere ganger. Kenneth Homstad og Frank Kjosås fikk strålende kritikker, da de spilte «Tvillingar» i 2007.

Foto: Marius Hauge / Det norske teatret

Ligner en heks

Stilen skal være sannferdig, konstaterer de to tvillingene, og nøyer seg med å notere det som rent objektivt lar seg etterprøve. Ut fra denne logikken går det dermed ikke kan å skrive at bestemoren ligner på en heks, som jo er en subjektiv opplevelse. Derimot går det an å skrive at folk kaller bestemoren for en heks, for det er et ubestridelig faktum.

Denne objektive fortellermåten, som jo egentlig hører mer til dramaet enn romanen som sjanger, har i dette tilfellet den spesielle effekten at alle tanker og følelser blir delegert til leseren.

Det er vi som må ta følelsesmessig og moralsk stilling til om bestemoren er ond, god eller begge deler, og om det var riktig av de to tvillingene å presse sognepresten for penger eller å straffe en tjenestejente på brutalt vis.

Tvillingene skiller lag

Fortellingen fortsetter nærmest sømløst i bind to. Man må altså lese bind én først for å få mening i det hele. I «Beviset», har de to tvillingene skilt lag. Fortelleren er nå Lucas, som vi følger inn i voksenårene. Handlingen beveger seg i tid fra randen av den andre verdenskrigen til å utspille seg i et nyopprettet kommunistisk diktatur. Trykket fra først bind avtar ikke i nevneverdig grad her heller, selv om det geniale grepet med å la tvillingene fremstå som én forteller ikke gjentas.

I slutten av bind to sår Kristof tvil om det faktisk finnes to tvillinger, eller om det er en person som har skrevet det hele ned. Ja, hvorfor ikke? De overraskende vendingene i handlingen kommer tett som hagl i disse to, tynne bøkene.

Skrev selvbiografi

Hvordan denne historien skal kunne føres videre i en tredje bok, «må fåglarna vite». Her er det bare å vente i spenning til også den kommer i ny, språklig modernisert utgave senere i år. De utålmodige vil løpe til nærmeste bibliotek eller antikvariat, for å få tak i originaloversettelsen til Willy Flock, som lille Aventura forlag gav ut i 1992.

Bokomslag "Analfabeten" av Agota Kristof

I sin selvbiografi forteller Agota Kristof om den dramatiske flukten over grensen fra Ungarn i 1956.

Foto: Wahlström & Widstrand

En annen måte å korte ned ventetiden på, er å lese Agota Kristofs selvbiografi «L' Analfabète», som utkom første gang i 2004, og som også er tilgjengelig på engelsk, tysk og svensk.

Flyktet med mann og barn

I den boken beskriver hun sin egen farefulle flukt med mann og barn over grensen fra Ungarn til Østerrike i kjølvannet av oppstanden i 1956. Derfra ble de satt på toget til den franske delen av Sveits. I det nye eksilet følte hun seg nærmest som en analfabet før hun sakte, men sikkert tilegnet seg det nye språket.

Denne prosessen med å lære seg språk i voksen alder kan være noe av forklaringen på at setningene i disse fortellingene lyser opp i sin enestående enkelhet.