- TITTEL: «Myggfangerne»
- FORFATTER: Päivi Laakso
- FORLAG: Cappelen Damm
Mens Vigdis Hjorth fikk tyn i Aftenposten for å ha brukt materiale fra virkeligheten i romanen «Arv og miljø», der en far dør og hendelser fra fortiden rulles opp, har Päivi Laaksos roman «Myggfangerne» gått helt under radaren. Der skriver Laakso om sin finske far, som dør:
Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.
Virkelighet og diktning
Har livet i Nord-Finland i det hele tatt vært fint, eller har det bare vært mygg? Päivi Laakso skriver utilslørt om livets fortredeligheter i sin nye roman.
I motsetning til Vigdis Hjorth, som har skrevet en roman om romanfiguren Bergljot og hennes familie, bruker Päivi Laakso sitt eget navn i romanen. Der lar hun moren skjelle ut datteren som har flyttet til det oljerike Norge, en datter som utfolder seg som bildekunstner og som jobber i psykiatrien. Joda, akkurat disse faktaene kan lett sjekkes opp mot Päivi Laaksos virkelige liv. Men er det dermed sagt det er virkeligheten hun beskriver?
Nei. «Myggfangerne» er også en roman. Päivi Laakso bygger på egen oppvekst og på sine sterke følelser i forbindelse med farens død. Det er utgangspunktet. Og det er bakgrunnen som gir forfatteren rom for litterær utforsking.
«Myggfangerne» er en fiksjonsfortelling om sorg og kjærlighet, om vold og krenkelse, om sykdom og forfall, om livet i motbakke. Det er en trist og morsom og surrealistisk beretning om små biter av store liv. For Päivi Laakso forstørrer. Hun dikter opp, finner på, tenker seg inn i hoder, leker seg gjennom scener som kunne vært fra en film. Det er vel det som er å skape litteratur?
Mer sant enn sannheten
Som forfatter kan hun være så rå hun bare vil. Råskapen gjør at vi ler, der vi kanskje skulle gråte, over at det skal være så vanskelig å leve godt sammen med dem vi egentlig er så glad i. Slik sett kan hun minne litt om Nina Lykke, som også nærmer seg det ekstreme, når hun skal skildre sosialt skurr.
Slik tenker forfatter-datter Päivi at moren i Tornio tenker:
Fylliken er sønn nummer to. Like greit å kalle en spade for en spade.
Finlands historie
Det er vinter og kaldt. Det aldrende ekteparet sliter seg gjennom mørket i Nord-Finland med tiltagende fysiske plager. Krangler gjør de hele tiden. Så blir mannen akutt syk. Tanken på døden kaster den gamle kvinnen tilbake til Vinterkrigen, da hun var et lite barn, og da døden var allestedsnærværende. Også Finlands historie og erfaring som lite land med en mektig nabo, skrives inn i denne korte fortellingen.
Moren ringer datteren i Norge, som slett ikke har det så travelt med å komme. Far dør. Mor sørger. Datteren føler lettelse.
Päivi Laaksos tekst er konkret. Med korte hovedsetninger, nesten som om de skulle være skrevet for et barn, skildrer hun hendelser, stemninger, følelser. De første 70 sidene er holdt i tredjeperson. I den siste tredelen (boken er på bare drøyt hundre sider) slår Päivis stemme inn. Nå er det hennes versjon av virkeligheten som holdes frem, i motsetning til morens i den første bolken.
Fremstillingene står i kontrast til hverandre. Men så handler det da nok en gang om dette blikket som ser. Denne kroppen som føler. Laakso aksentuerer, overdriver, gjør tydelig konflikter som ofte ligger skjult, men som aldri kan fornektes. Vi lever våre egne liv og kan aldri fullstendig sette oss inn i andres opplevelser av deres liv.
Det store og det lille
Også de hverdagslige kranglene er et menneskeliv. Også sutringen over smerter, nederlag, svik. Også det ene glasset for mye, den ubetenksomme replikken, eller nettopp den replikken som var ment for å såre.
På liten plass – og uten store ord, de får jeg bruke – brer Laakso ut den aller videste horisonten, trekker skyene til side og skildrer det menneskelige grunnfjellet, alle sølepyttene, men også himmelen.
«Myggfangerne» er en fin, liten roman.
Flere anmeldelser fra NRK
- «Den rosa kjolen, Spøkelser, festival» av Cesar Aira: «Er du klar for eventyr, er bøkene til argentinske Cesar Aira noe for deg. Et forbløffende, nytt bekjentskap.»
- «Under byggingen av den kinesiske muren» av Franz Kafka: «Lar Kafka seg lese i ubearbeidet tilstand? Svaret er et betinget ja.»
- «Like nord for kirka – Fortellinger 1994-2016» av Johnny Halberg: «I denne samlingen med fortellinger viser Halberg at han har det håndlaget som trengs for å får dreis på historier i dette lille formatet.»
