- FORFATTER: Jonny Halberg
- TITTEL: «Like nord for kirka – Fortellinger 1994-2016»
- FORLAG: Kolon
I tittelfortellingen møter vi en gammel kar av den sorten som mener folk burde holde kjeft oftere.
Så kjører en lastebil av veien «like nord for kirka», og mannen blir brakt midlertidig ut av ensomheten.
Etterpå sitter han og stirrer på kjøkkenbordet som «bestefaren min pusset og satte sammen en gang på midten av attenhundretallet». Den gamle mannen konstaterer at bestefaren hadde «håndlag».
Snedig skvulping
Hva innbærer det, egentlig, dette å ha håndlag? Til dels handler det vel om en innøvd evne, men så er det vel også sånn at noen har lettere for det enn andre. I denne samlingen med fortellinger viser Halberg at han har det håndlaget som trengs for å får dreis på historier i dette lille formatet.
Hva er det så han har? For det første: Snedig sammensatte setninger. I den siste fortellingen irriterer den gamle mannen seg over at sønnen og dama ikke er kommet på besøk til avtalt tid, for de pleide «å være presise på oppmøte, sjøl om de skvalpet og drakk».
Hva skvulpingen innebærer i denne sammenhengen er ikke tindrende klart, men klart nok til at vi skjønner hvilke typer sønnen og kona hans er. For det andre blir leseren systematisk underforet med oversikt, slik at det alltid føles som det kan oppstå noe faenskap rundt neste sving.
Halbergs håndlag preger altså disse fortellingene, som er tatt ut av romaner og tidsskrifter fra de siste tjue årene. To av fortellingene, «Fekastad» og «Armod» har tidligere stått i romaner, men alt skal være kraftig bearbeidet av forfatteren. Det er altså en form for remiks eller kuratering av tidligere publisert materiale vi har med å gjøre her, samt en ny fortelling.
Sjuogtredve mil nordover
Slik de står nå, henger de godt sammen. Dette er Halberg slik vi kjenner ham fra før forfatterskapet sklei ut i alskens pikareske og til dels virkelighetsnære fortellinger om menn på heisatur i Øst-Europa. Nå ville ikke jeg personlig vært disse turene foruten, men det jeg tenker allikevel at nå er vi kommet hjem igjen. Og hjem, det er området rundt Lillehammer det, bare et stykke videre ut i gokk, «sjuogtredve mil nordover, litt øst og så oppover», som det heter i Flåklypa.
Eller som det heter hos Halberg: «Før Bråten ligger Kroken, ei avsides dump hvor det står slengt en ti-tolv hus og et par småbruk tett sammen».
Gjennomgående er det slik fatt på de stedene vi skal til at leseren med god grunn kan frykte at det venter noe faenskap, eventuelt et bilvrak, rundt neste sving. I tråd med amerikanske forbilder blir minst mulig fortalt, og det meste utelatt. Hovedpersonene er i flere tilfeller unge gutter, som befinner seg i en alder der de mangler oversikt over situasjonen, og mødrene har stukket av.
Lite selvskravling
Det var en periode, i kjølvannet av store suksess, «Flommen» (2000), at man kunne hevde at fåmælte nordmenn utenfor allfarvei hadde fått sin del av oppmerksomheten og vel så det i norsk litteratur. Men siden den gang har litteraturen tatt mange andre veier. I selvskravlingens tidsalder føles det også forfriskende å støte på mennesker som mener vi godt kunne holde kjeft litt oftere.
Med framveksten av fenomenet Donald Trump fremstår også miljøene Halberg er hjemme i som temmelig aktuelle. Disse folkene biter seg fast uavhengig av litterære trender.
Tittelnovellen er det mest velutviklede av fortellingene i denne, lille tynne boken. Den gamle mannen vi møter der, hadde sikkert stemt på Trump om han hadde fått sjansen, men det betyr ikke at han er uten empati. Vi ser menneskene i denne boken, og føler med dem, alle som en. Joda, Halberg har fortsatt håndlaget.
Flere anmeldelser:
«Historier om trøst» av Ida Hegazi Høyer: «Novellene utforsker risikoen ved å åpne seg for et annet menneske.»
«Blekk og Blod» av Walid al-Kubaisi: «Leseren vil finne diskusjoner av – og motforestillinger mot – religiøse og kulturelle praksiser i araberverden. Under kritikken fornemmer man likevel en sterk kjærligheten til menneskene i dette området av verden.»
Anmeldelse av tre litterære julehefter: «For min del vil jeg gjerne ha alle disse tre påkostede og gjennomarbeidede juleheftene liggende fremme i romjula.»