Illsint forsvarsskrift fra søster Hjorth

• FORFATTER: Helga Hjorth
• TITTEL: Fri vilje
• FORLAG: Kagge

Så rant begeret over. Vigdis Hjorths lillesøster Helga tar til motmæle mot søsterens roman «Arv og miljø» for å forsvare foreldrenes ettermæle. Det oppsiktsvekkende er at hun gjør det i romans form. Den er slett ikke dårlig. Men er det en roman?

Det er ikke pent, portrettet jeg-fortelleren Nina i romanen «Fri vilje» gir av storesøsteren Vera. Her kommer historien om en kynisk forfattersøster som bruker familiens tragedie til å skape litteratur, en kvinne som ifølge Nina ikke har noen moralske skrupler med å skade sine nærmeste, så sant hun kan bruke det i kunstprosjektene sine.

Nina skriver om Vera, de er begge personer i en roman. Så er det altså ikke Vigdis Helga skriver om.

Eller?

Jeg mener det er åpenbart at Helga skriver om sin virkelige søster. Det gjør boken problematisk.

Hvem eier historien?

I « Arv og miljø » lar Vigdis Hjorth jeg-fortelleren Bergljot skildre en familie som splittes i et bittert arveoppgjør. I tillegg bearbeider hun traumatiske opplevelser fra barndommen. Bergljot mener hun ble seksuelt misbrukt av sin egen far, det er en erkjennelse hun har kommet frem til gjennom psykoanalyse i voksen alder. Boken tematiserer hva som skjer når et offer ikke blir trodd, når en historie aldri har én sannhet, når det finnes ulike versjoner avhengig av hvem som forteller.

I «Fri vilje» skriver jeg-fortelleren Nina frem sin versjon. Hun forteller om konfliktene rundt arveoppgjøret, hun skriver om farens brå død, og om storesøsteren, som til dels har brutt kontakten med familien. Nå vil storesøsteren, som er en prisbelønt forfatter, skrive bok om overgrepene og familiens uvilje mot å ta anklagene hennes alvorlig. Familien aner ikke hvordan de skal forsvare seg. Nina mener søsteren bygger på falske barndomsminner og hun bestemmer seg for å skrive en roman selv. Hun vil svare med samme mynt.

Indignert og retthaversk

«Fri vilje» er ikke en dårlig roman, men den er ujevn. Etter et kort forord er boken delt i tre, først kommer Høst, med skildring av barndom og oppvekst, så Livet etter døden, som tydelig spiller på farens ettermæle, og til sist Hytteliv, der Nina beskriver møter med naboer og venner som alle har lest Veras roman strengt biografisk.

Boken begynner bra, med milde barndomsminner om en trygg far og en fargerik familie, der storesøsteren var et kulturelt sentrum. Senere blir den krassere, og angrepene der telefonsamtaler, eposter og regelrette trusler gjengis føles mer privat. Forfatteren har en klar agenda: Hun vil korrigere innholdet i en annen roman, som hun har lest som en virkelighetsbeskrivelse. Her kommer hele tiden små stikk til søsteren og hennes behandling av blikket som ser:

Helga Hjorth har i intervju med NRK sagt at boken er et oppgjør med bruken av levende modeller. Den er tilegnet Mamma og Pappa, og innledes med et sitat av Vigdis Hjorth, som lyder slik:

Enkelte løgner røper mer om livets smertepunkter enn all verdens uinteressante sannheter.

Vigdis Hjorth legger ikke skjul på at hun lyver. Det gjør alle forfattere. Helga Hjorth utgir en roman, men insisterer likevel på at hun forteller sannheten. Dermed skaper hun forvirring i kontrakten mellom avsender og leser.

Lært av skrivekurs

Romanen fungerer på noen plan. Den har en klar spenningskurve med en hovedperson som føler seg krenket og er ute etter å gjenopprette sin egen og foreldrenes ære. Det er absolutt et fruktbart litterært plot. Helga Hjorth lar skildringer av natur og vær understreke sinnsstemninger, hun binder sammen indre og ytre opprør på tradisjonelt litterært vis.

Stor skjønnlitteratur blir det likevel ikke. Boken står ikke på egne ben, men må leses i lys av «Arv og miljø», som den så eksplisitt skriver seg opp mot.

Helga Hjorth har forøvrig tatt forfatter-oppgaven alvorlig: Et stort kapittel vier hun til skrivekurset hun har gått på, i regi av Gyldendal, der hun lærer om alle triksene som en forfatter kan benytte seg av. Å skape konflikt og motpoler er ett element. Å forstørre og utvide et annet.

Aha, sier forteller-Nina, nå har jeg avslørt søsteren min, hun skriver om på vår familiehistorie så det skal passe inn i prosjektet og fungere litterært.

Og det er jo nettopp det som er å skape litteratur, tenker jeg, og som gjør søster Vigdis' bok til en roman og ikke en realistisk fortelling om en faktisk familie. Her mener jeg Helga Hjorth undergraver sitt eget prosjekt. Ninas lærdom på skrivekurset viser at «Arv og miljø» er diktet og løyet og redigert frem. Den er fiksjon, en roman som vokser seg større enn den selvbiografiske erfaringen den suger næring fra.

Å lese Helga Hjorths «Fri vilje» som fiksjon og ikke et privat hevntokt synes jeg derimot blir langt vanskeligere.

• Les også: Romanen som familievåpen

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Liebhaberne» av Anne B. Ragde: En sympatisk og litt blek sluttakkord om den plagede Neshov-klanen.

«En moderne familie» av Helga Flatland: Å være et moderne menneske er utfordrende. Vi rives mellom trangen til frihet og behovet for trygghet, understreker Helga Flatland i sin nye roman.

«Den forbudte elven» av Chigozie Obioma: «Den forbudte elven» er en dommedagsaktig roman om brodermord fra Nigeria. Det er en av de beste romanene jeg har lest så langt i år.