NRK Meny
Kommentar

Romanen som familievåpen

Helga Hjorth skrev en roman som hevn mot sin søster Vigdis.

Forfatter Vigdis Hjorth med Bokhandlerprisen 2016 som hun mottok på Litteraturhuset i Oslo tirsdag.

Forfatter Vigdis Hjorth mottok Bokhandlerprisen 2016 for sin roman «Arv og miljø». Bildet er fra prisutdelingen på Litteraturhuset den 15. november. Romanen startet en heftig debatt om forholdet mellom litteratur og virkelighet på grunn av de nærgående familieskildringene. Nå får Vigdis Hjorth svar. En hevnroman, mener NRKs kulturkommentator.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Vigdis Hjorth kan fritt velge hvordan hun vil beskrive sin egen historie om arv, incest og familiekonflikter. Hun valgte den virkelighetsnære. Det liker hennes søster Helga svært dårlig. Nå har hun trukket våpen mot egen søster. Romanen Helga Hjorth har skrevet sender en klar beskjed til Vigdis Hjorth om hvordan det føles.

Det står roman på omslaget. Men det er egentlig ingen roman. Det er en så virkelighetsnær historie som mulig. Forfattet av søsteren. Dette er hennes versjon av Vigdis Hjorths berømte roman «Arv og Miljø». Med romanen «Fri Vilje» bekrefter Helga Hjorth alle påstander som er kommet om at Vigdis Hjort skriver om sin egen familie, om deres bitre arveoppgjør – og at hun anklager sin egen far for incest.

Helga Hjorth

Helga Hjorth har skrevet en roman som er et tilsvar til søsteren Vigdis Hjorths bok «Arv og miljø».

Romanen er blitt et juridisk friområde. Og juristen og romandebutanten Helga Hjorth tar den i bruk som et hardtslående våpen i kampen for det hun opplever som familiens tapte ære. Men også for å formidle til forfattere, forleggere, bokhandlere og kritikere, at det koster å være en person i en roman.

Med denne romanen, som kom for bare noen timer siden, skriver Helga Hjorth seg inn i norsk litteraturhistorie. Ikke fordi hun har skrevet en spesielt god roman, men fordi hun tar i bruk søsterens eget våpen og vender det mot henne.

Romanen er blitt et juridisk friområde.

«Fri Vilje» er en hevnroman, og den må treffe Vigdis Hjorth der det smerter mest. I hennes egen verden; det litterære Norge. De over hundre tusen som leste romanen hennes, bokhandlerne som ga henne bokhandlerprisen, kritikerne som har drøftet akkurat denne romanen grundigere enn noen annen roman de siste årene, og hennes egen og andre forleggere.

I tillegg til den akademiske verden, som ikke kan overse denne romanen når de skal forholde seg til Vigdis Hjorths forfatterskap og hele den såkalte Virkelighetslitteraturen.

Med «Fri Vilje» kommer også bekreftelsen på at i enhver familie finnes det like mange versjoner av sannheten, som det finnes familiemedlemmer. Det er også Vigdis Hjorths poeng. Hovedpersonen i hennes roman bærer på en incest-historie som kan sprenge familien i filler. Skal personen tie, eller ødelegge? En hjerteskjærende problemstilling.

Og med det kommer også de etiske spørsmålene ramlende inn. Skal en forfatter ta hensyn, eller gir hensyn dårlig kvalitet? Skal en roman rette seg etter sårheten til en søster, en bror eller en mor, og er litteraturen virkelig hevet over livet?

Med romanen «Fri Vilje» bekrefter Helga Hjorth alle påstander som er kommet om at Vigdis Hjorth skriver om sin egen familie.

Jeg har snakket med mange forfattere i mitt liv som kulturjournalist. Jeg har hørt mange historier om hvilke hensyn en forfatter må ta. Det skal være driv i historien. Det skal være troverdige og interessante karakterer. Det skal verken være for kort eller for langt. Det skal være en god idé og det skal være en konflikt som drar leseren fra den ene siden til den andre.

Redaktører forlanger at hele kapitler skrives om. Språket skal leve. Boka skal se fin ut. Tittelen skal appellere, og man skal reise til steder man egentlig ikke har så lyst på, for å selge boka til bokhandlere, medier og publikum.

Så forfattere tar svært ofte hensyn – når det gjelder tilgjengelighet og salg. Men, som trenden er nå, ikke når det gjelder å åpne døra inn til egen familie og egne venner.

Slik leser jeg tittelen på Helga Hjorths roman. Den heter «Fri vilje». En hilsen til forfattere om at de fritt kan velge å bygge de faktiske historiene inn i et språk og en fortelling som fjerner dem fra eget kjøkkenbord, egne senger, egne begravelsesseremonier og egne hyttekrangler.

Hun tar i bruk søsterens eget våpen – for å skade henne.

Vigdis Hjorth er ingen hvem som helst. Hennes forfatterskap blir bedre og bedre. Som lesere er vi mest opptatt av innholdet i romanene hennes. Vi bryr oss om søstre, fedre, mødre og hovedpersonen selv – enten de er oppdiktet eller ikke.

For Helga Hjorth vil jeg tro at dette føles som å bli ofret på litteraturens alter. Og nå gir hun tilbake med samme mynt.

Med søstrene Hjorths bøker, har den norske romanen kommet enda et skritt nærmere selfie-litteraturen.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter