"Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske".
Dette sitatet preger forsiden på den 1000 sider lange romanen "De velvillige" av Jonathan Littell. "De velvillige" er en historie fra 2. verdenskrig, lagt i munnen på en SS-offiser som var sterkt medvirkende til jødeutryddelsen.
Jeg-fortelleren er Maximilien Aue, en aldrende direktør i en blondefabrikk. Han er en opplyst og utdannet mann, med kunnskap og interesse for litteratur, filosofi og musikk.
Utspekulert forteller
Gjennom hele romanen, som altså er en mastodont på over 1000 sider, driver jeg-fortelleren et utspekulert spill med leserne. Han viser seg fra sin mest intellektuelle side, han er en mann som er åpen for diskusjoner, også med sine meningsmotstandere, og han lokker oss til en slags forståelse for hans umenneskelige handlinger.
Kvalmende aksellerasjon
Til tross for sin lengde, blir boken verken stillestående eller pratsom. Den er svært detaljert, og veksler mellom konkrete krigsscener og lange filosofiske diskusjoner. Kvasi-vitenskaplige dialoger om raseteori og fiendebilder gjør verdensanskuelsen desto mer skremmende.
Imponerende kunnskaper
De historiske fakta er pinlig korrekte. Littells imponerer med kunnskaper og en dyptpløyende behandling av et så repetert kapittel i europeisk historie. Ikke mindre imponerende er jeg oversetteren Tom Lotherington, hvis presise språk får avskyen til å presse seg på.
Romanen har solgt i over en millioner eksemplarer i Frankrike, og er nå under utgivelse i 30 land.
Konklusjon: Visst er "De velvillige" en ufyselig bok, men den er også usedvanlig god, mener Anne Cathrine Straume. Den setter i gang refleksjoner om hvordan folkemord er mulig.
