Han er hundre år ja vel, men hvorfor egentlig lese en biografi om André Bjerke? Er det ikke snøen som falt i går, ja i forgårs, som stirrer på meg ulastelig antrukket fra omslaget? Min følelse av at han hadde en tendens til å komme på kant med de rådende trendene blir bekreftet i Peter Normann Waages gode biografi. Han var anti-modernisme, anti-sosialdemokrati og anti -68. Han var for antroposofi, men det har jo aldri vært særlig trendy.
Gullkantet materiale
Hans virtuose omgang med språk skinner gjennom alt han skrev. Peter Normann Waage har brukt fire år på å pløye gjennom de 13,5 hyllemeterne med materiale som finnes i Nasjonalbiblioteket. Han siterer mer fra Bjerke enn hva som er vanlig i biografier. Det kan ha den ulempe at biografens blikk blir noe distansert, at biografien mister den episke kontrollen over sitt objekt. Jeg vet ikke om det er et veldig stort problem her. Boken er tykk, men jeg kan ikke se at det er veldig mye jeg mener at han burde tatt ut. Noen vil ramle av lasset når Normann Waage fortaper seg i Bjerke og Harald Tusbergs forsøk på å gjøre lørdagsunderholdning av okkultisme på syttitallet, andre vil synes det er rasende festlig.
Antroposofien er naturlig nok ikke underkommunisert, i og med at Peter Normann Waage deler Bjerkes interesse for Rudolf Steiner. At Bjerke var interessert i de minst interessante sidene ved Goethe, som fargelæren og vitenskapssynet hans, er til å leve med, for han interesserte seg jo også for Goethes Faust og oversatte flere av diktene. Bjerke tilhører den generasjonen av unge nordmenn som levde i tett symbiose med alt som var tysk. Peter Normann Waage skildrer svært interessant hvordan kretsen rundt Bjerke havner på den ene og den andre siden i krigsårene.
André Bjerke var på den riktige siden, men kom likevel i trøbbel, fordi han og faren hadde oversatt finsk poesi for det nazifiserte Stenersen forlag.
Elskelig og vanskelig
Derfra og ut er det mye trøbbel. Og alkohol. Vi skjønner at Bjerke må ha vært snill og sjarmerende, for ellers kunne han da ikke ha fått så mange venner og koner. Datteren Vilde Bjerke har tidligere skildret vanskene med (og gledene ved) å ha ham til far.
Litteraturhistorien er, som den litterære kanon, ikke statisk. Folk som er skikkelig ute kan bli inne igjen. «Den metriske form opplever i dag en revival, ikke minst i visediktningen med appell til unge mennesker», skrev han i 1973. I dag kunne artister som Cezinando, Karpe Diem, Stein Torleif Bjella og Frida Ånnevik helt sikkert skrevet under på det.
Ungdommer som står og rapper i skolegårdene nå om dagen, kunne sikkert blitt enda bedre rimsmeder, dersom de ble eksponert for André Bjerke. Både for hans dikt og for hans tanker om hvordan man lager dem. Peter Normann Waages biografi er en utmerket inngang til materien.
Passer for
- gamlisungdommer og rappere
Flere anmeldelser fra NRK
Vigdis Hjorth bryr seg lite om å skille mellom forfatter og verk når hun leser sine yndlingsforfattere. Resultatet er saftige essays fulle av levd liv.
Så har Jo Nesbø levert sin versjon av William Shakespeares maktspilldrama «Macbeth». Boken er lang – for lang. Det er allikevel langt på vei den eneste seriøse innvendingen jeg har å bringe til torgs.
Det finst gode romanar, og så har du dei som ligg hakket over. Der ligg «Omriss». Rachel Cusk skriv både intelligent og gripande, analytisk og inderleg, originalt og gjenkjenneleg. Meir kan ein ikkje krevje.
