Hopp til innhold

Godt fra det gresk-amerikanske

George Pelecanos er hos oss igjen, på norsk, med ny hovedperson, nye og gamle innfallsvinkler, mens Washington DC og Maryland stadig utgjør bakgrunnsteppet. Men uvanlig nok; vi møter en hovedstad og en delstat der ting går bedre.

Pelecanos, "Andelen"
Foto: forlaget

Kriminaliteten rir stadig Washington DC, men det er mindre av den. Tungt belastede nabolag er blitt tryggere – ikke minst takket være innbyggere og nabolag som har tatt tilbake sin egen hverdag og har satt nye standarder for hva som er akseptabelt og ikke.

Alltid godt

Å lese George Pelecanos er etter hvert blitt en slags kjærlighetshandling. Det han skriver er ikke alltid like strålende, men aldri dårligere enn godt. På sitt beste er Pelecanos´ bøker bevegende litteratur.

Jeg leste mine første Pelecanos-bøker en gang midt på 90-tallet – da de to første bøkene om bartender, discjockey, amatøretetterforsker og greskamerikaner Nick Stefanos dukket opp i bokhandelen min: "A Firing Offence" og "Nick´s Trip". Jeg falt pladask og forble liggende da den tredje "Down by the River Where the Dead Men Go" kom i -95. Men; da hadde George Pelecanos allerede demonstrert at han ikke aktet å la Stefanos-serien leve evig, ved å slippe fra seg den frittstående "Shoe Dog" året før. (Selv om både Nick Stefanos og, for den del, faren hans har biroller i flere bøker).

I skjæringspunktene

Med de fire bøkene som senere er blitt kalt DC-kvartetten, fortellingen om de to kompisene Marcus Clay og Dimitri Karras, den første svart den andre greker, demonstrerte George Pelecanos for alvor sitt litterære program – nemlig bøker som befinner seg tett på menneskelige skjæringspunkter der sosiale problemer, rasekonflikter, gjengkriminalitet, byhistorie, menneskelig moral og optimisme møtes. Og alltid, vevd inn i det hele; musikken, fremfor alt musikken, men også litteraturen og filmen – den populærkulturen som lever mennesker med ulik bakgrunn møtes.

Ny figur

Det er altså ikke lenger en overraskelse at George Pelecanos introduserer nye figurer. I "Andelen", den nye boka på norsk, gjør han det igjen. Spero Lucas er adoptert inn i den gresk-amerikanske kulturen og sterkt knyttet til familien sin. (Typisk nok for Pelecanos; broren Leo, også han adoptert, er svart, men like greskassimilert).

Spero er nær tretti. De viktige årene som voksen ungdom tilbragte han som US Marines-soldat i Irak. Spero har overlevd fysisk og psykisk: han er trygg i seg selv, men er like fullt merket. Også gjennom soldatvenner som har mistet liv eller lemmer.

Stjålet marihuana

Mer eller mindre tilfeldig har Spero funnet ut at han er god til å finne ting igjen for folk – helst verdifulle ting som er stjålet. Han starter en liten enmannsvirksomhet der han, i tillegg til etterforskerjobber for en advokat, mot 40 prosent av verdien skaffer tyvegods tilbake. Det er slik han trekkes inn i jakten på noen solide og svært verdifulle pakker med marihuana. De er stjålet fra fra langere som er akkurat så fredelige og sympatiske at Spero vil ta jobben. Han tar i bruk de to viktigste arbeidsredskapene sine, en iPhone og ei diger notisbok og setter i gang.

Tilfeldighetene

Speros tilfeldige i yrkesvalg er forøvrig også typisk Pelecanos. Så vel Nick Stefanos som Marcus Clay og Dimitri Karras dumper borti – eller dras mot – etterforskerlivet som resultat av personlighet, livet selv og hendelser omkring dem. (Og da har jeg ikke glemt ex-politmennene Derek Strange og Terry Quinn). Amatørdetektivhistorien er nesten blitt en egen Pelecanos-sjanger.

Moral satt på prøve

Denne boka ville ikke vært George Pelecanos verdig hvis Spero Lucas ikke var en helstøpt og sammensatt figur; historie, sår og brister inkludert. Dette hadde heller ikke vært vår gresk-amerikanske favoritt om ikke moral-satt-på-prøve spilte en viktig rolle. Pelecanos moraliserer aldri i sine bøker; han prøver moralverdier ut, tester dem på reelle situasjoner. Slikt blir det kompromisser av, men også viktige og interessante bøker. George Pelecanos viser gjerne sin kjærlighet til menneskene og troen på dem.

Også "Andelen" er sitt eget soundtrack.

Spenning

Jeg trenger ikke si at Andelen også er ei spennende bok leseren må ha slutten på. At den er godt oversatt av Rune Larsstuvold er imidlertid godt å få med.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo