Ringrever om ringrev

«Han tok, som vanleg, eit møte med seg sjølv.» Denne setningen kommer jeg garantert til å huske som en av de morsomste og treffende setningene i norsk sakprosa i 2010.

«Sponheim uautorisert» åpner som seg hør og bør med at Lars Sponheim overraskende gikk av som leder i Venstre på valgnatten den 14. september i fjor.

For oss som så det hele fra tv-skjermen var det mest overraskende å være vitne til hvor overrasket hans nærmeste medarbeidere var over at partilederen trakk seg. Sponheim hadde rett og slett nøyd seg med å ha et møte med seg selv før han tok avgjørelsen. Den som leser denne boken forstår at det ikke var første gang.

Les: Sponheim: - Dette er sladder

To ringrever

Jeg kan ikke tenke meg noen som ville være bedre egnet til å skrive en politisk biografi om Sponheim enn de to ringrevene Olav Kobbeltveit og Olav Garvik i Bergens Tidende. Vestlandets største avis med bakgrunn som partiavis fulgte ekstra nøye med da denne sauebonden fra Hardanger, som opprinnelig var fra Halden, vandret inn på tinget i 1993.

Dette betyr ikke at det var en god idé å bruke et helt kapittel på å skildre det indre livet i Bergens Tidende – det er en litt selvopptatt avsporing som tar skjemmer biografien.

Svært vellykket

Tross denne åpenbare feilvurderingen er dette blitt en svært vellykket politisk biografi. Spesielt kapitlene om maktkampen mot Odd Einar Dørum og Olaf Thommesen forteller mye om hvorfor det gikk som det måtte gå med partiet. Sponheim vant disse kampene, men han ble stående litt alene på seierspallen med masse frustrerte partifeller rundt seg.

De to hovedutfordringene forfatterne Kobbeltveit og Garvik sliter med kan de ikke gjøre noe med. Lars Sponheim er ingen ruvende skikkelse i norsk politikk – han er ikke stor nok til at det i utgangspunktet føles nødvendig å lese en biografi om ham. Det er også vanskeligere å skrive godt om politikk som ligger så nær oss i tid.

Men det betyr ikke at det ikke er bruk for aktuelle politikerportretter som dette.

Gjør oss kjent med Sponheim

Hittill i år er det kommet to meget gode bøker skrevet av norske journalister. Den første het «Svindel uten grenser» og handlet om drosjesvindel i Oslo.

«Sponheim uautorisert» har litt av de samme kvalitetene. I et konsist og korthugget språk, og med masse humor klarer Kobbeltveit og Garvik gjøre oss kjent med mennesket Sponheim og gjennom ham også den tiden og det landet han virket i.