En ikke helt god brevskriver

Anmeldt av Astrid Hygen Meyer

Hovedpersonen Hans Erik formulerer en rekke brev til en navnløs kvinne i et varmt land, sendt fra en passiv hverdag som trygdemottaker i en leilighet i en stor norsk by. Nettopp det å skrive disse brevene som utgjør bokas struktur, er tilsynelatende den mest aktive handlingen Hans Erik selv bedriver: beskrivelsene av hverdagen hans vitner ellers om en alarmerende tilforlatelighet og en temmelig avventende holdning til tingenes nokså begredelige og regntunge tilstand.

Passiv ventetilstand

For her bare ventes det: de skitne, stinkende sengeklærne skiftes ikke, avtaler med NAV forsømmes slik at innbetalingene av sosialstønad etter hvert stoppes, og hovedpersonen går vekselvis og venter på penger nok til at kvinnen han lengter etter skal få komme til landet, vekselvis på "en stor jævla bombe som blåser bygninger over ende, får husene til å styrte ned over folks hoder, knuse dem" – ingen av delene kan vel sies å være spesielt sannsynlige. Kvinnen, om hun i det hele tatt eksisterer, leser neppe brevene, og det er så å si ingenting i Hans Eriks brev som tyder på at han får tilsendt noen respons heller. Den passive ventetilstanden vedvarer dermed som den eneste reelle og åpenbare mulighet for brevskriveren, men han tviholder på drømmen om kvinnen og ømheten til henne, side om side med undergangsforventninger om utslettende bomber og sprengninger.

Lasse og Feita

I mellomtiden befolkes leiligheten han bor i gradvis mer permanent av Lasse, hovedpersonens langhårete kompis som tilbringer dagene foran tv-skjermen med spillkonsoll og Lego Star Wars, og Feita, ei dame som følger etter ham etter en kveld på byen og som krever å tilfredsstilles seksuelt og å fornedres og bankes opp om hverandre.

I håp om å få penger setter de tre i gang med innspillinger av amatørporno på nettet, noe Hans Erik flittig rapporterer fra og levende utpensler for henne som han skriver til, i et karakteristisk beskjedent, nesten barnslig språk med enkle setningsstrukturer og fattig ordforråd:

Skamløst gjennomsiktige

Det er ikke bare Hans Erik selv som leverer slike eksplisitte sexskildringer underveis i romanen. En rekke personer kommer til orde i Hans Eriks brev, og felles for dem alle er at de fullstendig overskrider og sprenger enhver ramme for troverdig språkbruk fra en i deres posisjon. En gammel dame som ligger for døden på sykehuset detaljformulerer for eksempel sexlivet sitt for en gråtende datter, saksbehandleren hans i NAV spør desperat hvorfor hun ikke skulle kunne "lukke døra til kontoret, dra av meg alle klærne og stikke et lys langt oppe i fitta?", mens en tilskuer av trioens internettpornoproduksjon setter seg til å chatte med Feita, og gjengir her et mystisk eventyr fortalt av en gammel dame fra urbefolkningen i Amazonas.

Dette er noe av det jeg lar meg begeistre over ved Bård Torgersens roman: personene som kommer til orde synes å være fullstendig blottet for evnen til å avgrense egen språkbruk, til å bekrefte seg selv og sin posisjon gjennom språket. I stedet er de alle grenseløse, skamløst gjennomsiktige – og dermed også bunntragiske. Ført i hovedpersonen Hans Eriks penn oppleves disse språklige overskridelsene verken som uventede, sjokkerende eller provoserende, bare som tilforlatelige utbrudd som ukontrollert ramler ut av dem. Her reiser Torgersen en del interessante spørsmål om hvordan hverdagsspråket vårt kanskje er i ferd med å perforeres og forflates av vulgærmedia som "Paradise Hotel", skytespill og internettporno. Alt dette danner rett og slett utgangspunkt for en ganske kul – og tankevekkende – litteratur.

Sterk tvilsfornemmelse

Likevel når ikke romanen helt fram, syns jeg; problemet oppstår i forfatterens iver etter å tegne opp et bilde av Hans Erik som en uberegnelig og psykisk ustabil forteller. Jeg må innrømme at en del av hovedpersonens innfall og vrangforestillinger virker trettende og umotiverte på meg, og det er forholdsvis mange av dem. Han skimter for eksempel et ansikt av Pelé nede i skoen sin og kan av den grunn ikke forlate leiligheten, han hører sang inne fra Feitas mage, og vi konkluderer, halvinteresserte: brevskriveren er ikke helt god.

Dermed er det fort gjort å avskrive de ellers utrolig humoristiske og finslepne innslagene fra andre stemmer i boka på kontoen for hovedpersonens hallusinasjoner og delirier. Forfatteren planter en sterk tvilsfornemmelse i leseren, og lar denne virke dominerende gjennom hele boka; psykologien Hans Erik er underlagt overskygger dermed noe for de surrealistiske språklige overskridelsene, som er de mest interessante ved romanen. Synd, for jeg skulle gjerne trodd på Hans Erik og den verdenen han forteller om, i en roman som ellers – nesten – er veldig bra.