”River – the Joni letters” er en av de merkeligste plater jeg har hørt. En parade av kvinnelige vokalister på tvers av generasjoner og kontinenter. Her er den bengalsk-amerikanske Norah Jones som i en alder av 28 er blitt voksen siden sist. Og den 40 år eldre Tina Turner som viser nye dimensjoner i sin uoppslitelige soul-rock røst.
Rått parti
Her er den unge og ennå litt barnslige Corinne Bailey Rae fra England som faller litt gjennom i selskapet, og Brasils cross-over artist Luciana Souza som også strever med å komme gjennom til oss. For det er jo rått parti. I bandet sitter den moderne saksofonjazzens utfordrer gjennom det siste halve århundre Wayne Shorter, og den ikke mindre sentrale bassist Dave Holland som sammen med pianist Herbie Hancock utgjør kjernetroppen i arven etter Miles Davis-revolusjonen på slutten av 1960-tallet.
I særklasse
Musikken er altså for det meste Joni Mitchells, så ikke rart at hun er den som virker i særklasse mest komfortabel, sangteknisk gjennom et imponerende register - og uttrykksmessig i egne underfundige tekster. ”Talking to people in the treble clef”, for et uhyggelig presist og morsomt bilde – vi kjenner nok alle en som snakker til oss i g-nøkkel.
Klokelig er ikke Joni Michells bidrag satt side om side med medvokalistene, hennes teblads-profeti står mellom to instrumental-låter: Mitchells komposisjon ”Sweet Bird” hvor Wayne Shorters sprø og sprukne tenorsax kiler og piner oss slik vi liker, og Ellingtons ”Solitude”, som mester Hancock setter i nytt harmonisk lys.
Helamerikansk
Hele produksjonen er holdt i et varmt jerngrep, neddempet men sitrende av nerve og spenning. Her er ingen korte og kommersielle radio-hits, flesteparten av de 10 numrene er 7 minutter lange og mer. Omslagsheftet er helamerikansk, med en uendelig takkeliste til venner og hjelpere, og ellers fire-fem portretter av en bebrillet og skjerfinnpakket Hancock – damene får vi for en gangs skyld ikke se.
En slik miks av samtidsjazz, poesi og uklassifiserbar balladekunst kan også bare komme fra Amerika, hvor grensen mellom kunst og kommers er ikke-eksisterende. Som en ekstra bonus avslutter Herbie Hancock alene ved flyglet med Joni Mitchells tekst The Jungle Line – lest av Leonard Cohens stemme. Kort sagt: Årets album.
