Ligger løsningen på naturkrisen her?

– Det stikker sånn at jeg nesten griner når jeg snakker om det.

Ragnar Bøylestad fremstår ikke som den som gråter ofte. Men faren hans ble aldri helt den samme etter at han måtte gi fra seg den beste matjorda til kraftselskapet. Og nå er nye utbyggere ute etter skogen på Bøylestad.

Næringsparken som er foreslått på Bøylestad i Froland kommune, vil bli en av Agders desidert største. Samtidig blir den et enormt inngrep i et av de siste store sammenhengende skogsområdene på Agders østkyst.

Innbyggerne på Bøylestad kommer ikke lenger til å bo «på landet», mener de selv. De klarer ikke helt å tro på det som foreslås. Ingen vet hva som vil komme.

Ragnar sitter nå her på pinnestolen og holder fast i den med hendene. Glimtet i øynene er borte for et øyeblikk, han ser ned i gulvet. Den naturen han snakker om, er den han vokste opp i.

– Det er der en søker når en har det vondt og vanskelig. Og når en har det bra, har fri, skal trene og være på topp, sier Bøylestad.

Det er lett å la seg bevege av en mann og hans natur. Men noe må ofres for fremskrittet. I skogen vil utbyggerne ha en næringspark, som skal bidra i det grønne skiftet. Er det ikke bare sånn det går?

NRK har dokumentert naturnedbyggingen i Norge de siste fem årene: 44.000 inngrep. Vi bygger hytter, motorveier, vindkraft, boliger og næringsparker. Selv i de mest verdifulle områdene taper naturen.

Men vi kan bygge annerledes.

Det er et skifte på gang. Men kommer det i tide? På Bøylestad, i det lille menneskets kamp mot det store fremskrittet, kan denne gangen bli annerledes?

Den interkommunale sprengningskonkurransen

Trafikken suser sømløst gjennom E18 i Agder. Da denne veien ble bygget, måtte det tas store mengder natur. Og når en nedbygging først er i gang, følger mange andre ødeleggelser i kjølvannet.

Sånn som i Lillesand kommune, noen mil unna Bøylestad. Der hadde kommunen vunnet konkurransen om Ikea Sørlandet. Det ble starten på en helt ny næringspark. Et stort skogsområde ble sprengt. Ikea ble bygget, men det tok nesten ti år før to logistikkselskaper etablerte seg på kanten av tomta.

I dag ligger mesteparten av arealet fremdeles ledig. Likevel sprengte man enda et stort skogsområde som lå helt inntil. Alle de nye tomtene er solgt, noen få spredte bygninger er oppført. Mesteparten ligger som store sletter og steinhauger.

Det er altså ikke bare det grønne skiftet som driver naturødeleggelsene fremover, men også varetransport og billige sofaer.

– Naturen har ingen økonomisk motstandskraft lenger, sier Espen Evensen Reinfjord i Asplan Viak.

I sine 23 år som landskapsarkitekt har Reinfjord sett prisene på å sprenge fjell og fjerne natur synke. For ikke å snakke om hvordan det var for 100 år siden.

– Tenk deg hvor tungt det var å flytte en kubikkmeter fjell da de bygde Bergensbanen. På den tiden ble alle naturinngrep gjort med nøysomhet.

Mens nå er det billigst og enklest å bare sprenge hele området flatt. Så, når alt er sprengt, kommer landskapsarkitekten og skal sette inn litt natur igjen. I stedet for å bygge ut fra den naturen som var der. Det er sånn næringslivet vil ha det, ifølge Reinfjord.

Han forteller om en «interkommunal konkurranse» i å tilby flatsprengte tomter til bedrifter.

Når én kommune bygger et nytt næringsområde og ødelegger mange hundre mål natur, må nabokommunen gjøre det samme for å være med i konkurransen – selv om det ikke er noen bedrifter som har sagt at de vil ha det, selv om man ikke aner hva man får igjen for det.

– Man må alltid ha tilgjengelige arealer, i tilfelle det kommer interessenter forbi. Kommunene vil gjerne ha sin del av den regionale veksten. Og det fungerer jo, sier Reinfjord.

Lillesand-ordfører Einar Holmer-Hoven (H) avviser at det er en sånn konkurranse mellom kommunene. Men han erkjenner at kommunen må ha ferdig planerte tomter for å tiltrekke seg bedrifter.

– Det er som om du skal kjøpe bil til familien for 500.000 kroner. Vil du ha en bil som er ferdig i dag, eller en du kanskje får om to år? Som du ikke vet om kommer med dekk og varmeanlegg?

– Mye døde arealer

I Agder finnes enorme mengder næringsarealer. I 2022 var godt over 20.000 dekar tatt i bruk til næring, industri og handel. Og kommunene har vedtatt å doble mengden. Mesteparten av veksten skal komme i skogen.

I Lillesand kommer mye av det nye næringsarealet fordi nabokommunen Kristiansand har fylt opp sin svære næringspark, forteller ordføreren. Men hvor fullt er det egentlig der?

– Det er mye døde arealer, sier Gunnar Lindaas i Agder fylkeskommune.

Du har sett det så mange ganger før. Handelsbygninger som svære bokser, med flere hundre parkeringsplasser mellom seg. De parkeringsplassene kunne i stedet blitt lagt under bakken, hvis det ikke var gratis å ødelegge natur.

– Det er for billig å bruke jomfruelig areal, sammenlignet med å bygge alternativ parkering og begrense fotavtrykket. Men det er ingen gode incentiver for å være skikkelig effektiv, sier Lindaas.

Man kunne bygget under bakken og i høyden. Og da hadde det plutselig ikke vært fullt i Kristiansand likevel.

Faktisk viser grove beregninger at utnyttelsen av næringsområdene i Agder er godt under 30 prosent. Ved å bygge annerledes, kunne man fått plass til veldig mye mer.

Lillesand-ordføreren medgir at det er mange næringstomter hvor det er plass til mer. Han har tro på at gjenbrukes kan økes, men ikke på at det blir hele svaret.

– Det kan bli et supplement. Men en kan ikke planlegge langsiktig næringsutvikling ut fra sånt klatt-opplegg som det.

Norske kommuner har allerede vedtatt å øke utbyggingen i Norge med nesten 40 prosent, ifølge Norsk institutt for naturforskning. Mesteparten skal skje i skogen.

Den usannsynlige ledestjernen

Nå skal det være nye tider for naturen. Norge har signert naturavtalen. I løpet av i år skal regjeringen fortelle hvordan den skal følges opp.

Regjeringen selv ber oss vente og se, men kan fortelle at ulike typer areal-gjenbruk kommer til å stå sentralt. Og mens man venter, planlegger 80 kommuner hvordan de kan bli arealnøytrale.

For å si det enkelt: Hvis du skal bygge noe, må du bygge der naturen allerede er ødelagt. Og dersom du virkelig må ødelegge ny natur, må du reparere annen natur som «straff». Vanskeligere behøver det kanskje ikke være?

– For at kommunene skal kunne bli arealnøytrale, må de i mye større grad styre utbyggerne mot grå arealer, sier leder Christian Steel i miljøorganisasjonen Sabima.

Grå arealer, ja. Stadig oftere dukker ordene opp i samtaler om naturkrisen og veien ut av den.

Grå arealer kan være brakkarealer, som nedlagte deponier og forlatte industribygg. Det kan være parkeringsplasser. Eller det kan gjelde bygg som allerede brukes, der det er plass til mange flere boliger eller bedrifter ved å bygge annerledes.

Det meste naturtapet i Norge de siste fem årene stammer fra hytter, boliger, næring og industri, samferdsel og vindkraft. Over alt finnes det store muligheter for å øke gjenbruket.

Hvis man ser på boligområder, er det særlig i de største byene at grå arealer gjenbrukes i dag. I Oslo har flere nye bydeler vokst opp fra industrigrunn: Nydalen, Ensjø, Hovinbyen, Ulven, vi nevner i fleng. Og da Oslo kommune la frem en plan for å få inn 120.000 nye boliger, ble det sagt at grå arealer skulle tas i bruk «i stor grad».

Man kan mene mye om Grünerløkka. Men Ringnes park er bare ett av mange steder i hovedstaden hvor nye boliger og nytt liv har tatt plassen til nedlagte næringsbygg.

– Oslo er kanskje det tydeligste eksemplet på en kommune som har sagt: «Vi skal ikke røre markagrensa. Vi skal transformere og få inn boligene på grått areal», sier forsker Gro Sandkjær Hanssen.

Hvem skulle tro at løsningen på naturkrisen fantes i Oslo, stedet folk flytter fra for å finne naturens ro?

Etableringen av markagrensa var viktig for å verne skogen fra utbygging. På denne siden av årtusenskiftet har Oslo kommune også strammet til kravene om fortetting. Sånn har kommunen arbeidet i mange år for å bli arealnøytral, uten å bruke det ordet.

Faktisk er også naturen på vei tilbake i Oslo sentrum.

Kommunen hadde sagt ja til nye boliger på Ensjø, et område preget av asfalt og næringsbygg. Men da måtte Hovinbekken løftes opp fra mange tiår i rør. Og utbyggerne skulle ta en stor del av regninga.

Arbeidet har pågått i flere år og er fortsatt ikke ferdig.

Men allerede i dag gir bekken økt bokvalitet og flomvern til området. Langs bekken er det frodig. Flere dammer er populære for både mennesker og fugler. Og ikke minst: Ørreten er tilbake.

For å oppfylle naturavtalen er vi nødt til å reparere natur. Likevel er det lettest, billigst og best å bare beholde den naturen vi har fra før.

Men fortsatt bygger Norge ned nesten 5.000 kvadratmeter natur i timen. Ingen har regnet på hvor mye overskuddsareal vi har i Norge, men vi vet at veldig mye allerede er grått.

Gratis penger

Vi har ankommet Jessheim i Ullensaker kommune. I sentrum står et stort, slitent næringsområde. Det skal gjøres om til boliger. Men det er mange år til ennå.

– Hvis politikerne her hadde bestemt seg for å endre dette området for ti år siden, ville man klart å ta vare på viktige skogsområder, tett på hvor folk bor. Da ville utbyggerne og næringslivet funnet alternative løsninger selv. Nå har de fått frislipp og finner de billigste løsningene, sier den lokale Venstre-politikeren Thorbjørn Merkesdal.

Nå går utbyggerne i gang med å bygge tusenvis av nye boliger i skogen. Men hvorfor gjenbruker man ikke næringstomtene?

– Det er ufattelig lønnsomt å bygge i natur, heller enn å rydde opp i gammel dritt. Det er fortvilende noen ganger, sier Torgeir Isdahl i Norconsult.

Å rydde opp i et område som allerede er bebygd, blir ofte vanskelig, tidkrevende og dyrt. Tomtene er dyrere. Du må rive bygg, fjerne gammel asfalt, gamle rør, forurenset grunn. Du bygger vel heller i skogen da?

I det sekundet ordførerens hammer banker gjennom vedtaket og omregulerer skogen til boligområde, kan tomteverdien øke med mange millioner kroner. Dette er gratis penger til utbyggere og grunneiere.

Dessuten kan utbyggerne ofte tjene inn tomtekjøpet bare ved å hogge skogen som sto der.

– Vi har mettet markedet med tomter i skogen, så utbyggerne ikke prioriterer de grå arealene, sier Merkesdal.

Hvis politikerne satser på bygging i sentrum, så vil tomtenes attraktive plassering gjøre det lønnsomt å bygge der. Men når utbyggerne drar til skogs, får det fort en kostnad for beboerne i byen. Bokvaliteten i sentrum synker, når man er nabo til slitne skur og parkeringsplasser.

Presskommunene rundt Oslo er blant de som bygger ned mest natur, følge NRKs kartlegging. Ullensaker kommune er blant Norges raskest voksende. Parallelt med det plasserer kommunen seg i tetsjiktet for naturnedbygging.

– Da Stortinget vedtok plassering av Norges hovedflyplass på Gardermoen, la de samtidig føringer på hvordan hele regionen må kunne utvikle seg fremover. Det er helt naturlig at vi skal vokse, sier nyvalgt ordfører Ståle Lien Hansen (FrP).

Hansen mener den veksten ikke kunne vært så sterk, uten å bygge i naturen.

I midten av desember presenterte de borgerlige partiene sin førjulsgave: Enda et område skal omreguleres fra natur- til boligformål. Samtidig settes fornyingen av sentrum på pause.

Ordfører Hansen sier at sentrumsområdene også skal utvikles. Men han mener det er «helt urealistisk å tenke at vi kan klare å utvikle morgendagens samfunn innenfor rammene som ble lagt tidligere». Nedbyggingen av natur fortsetter.

Før valget hadde kommunen vedtatt å bli arealnøytral. Men det var et vedtak fra det forrige kommunestyret.

– Vi forholder oss til det frem til noe annet eventuelt vedtas, sier Hansen.

Fremover må alle kommuner ta dette valget: Vil de bygge på de grå arealene først, og etterpå se om de faktisk trenger å ta mer natur? Eller vil de fortsette som før, så lenge de kan? Og regjeringen, den må bestemme seg for hvor trygg naturen er i kommunenes hender.

Nå har vi vist deg at man kan bygge boliger på gamle industritomter. At man kan utnytte næringstomter bedre. Men hva med hytter? Vei? Vindkraft? Det er ikke umulig å gjenbruke for å skåne naturen der heller.

I 2019 var protestene mot vindkraft blitt så sterke at regjeringen sa stopp til nye utbygginger på land. Nå har de åpnet forsiktig opp igjen.

Når er det nok?

Vi er tilbake på Bøylestad i Froland kommune. Der naturen Ragnar snakker så varmt om, står i fare. Han vokste opp her oppe sammen med Solveig Bygdås. I dag sitter de i driftsstyret sammen og kjemper mot etablering av næringspark i skogen.

– En del sier at «vi må jo også ofre noe for det grønne skiftet». Men her er det ikke noe hellig mål om å redde verden.

Fortsatt har ingen fått vite hva som vil komme, dersom det etableres næringspark på Bøylestad. Grunnen til at skogen er pekt ut, er fordi den rommer ett av fem kraftknutepunkter i fylket.

– Man må legge til rette for industri der kraftinfrastrukturen allerede er etablert. Hvis man må bygge ny infrastruktur og nye linjer, øker naturbruken kraftig, sier Nils Lyngroth og Svein Ragnvald Bøylestad.

De eier grunnen og to tredeler av prosjektet på Bøylestad. De bor selv her oppe. De har sett hvordan kraftstasjon og strømlinjer har spist bit for bit av naturen på Bøylestad. Så da fant de ut at det beste å gjøre var å ta et skikkelig jafs.

De ønsker at prosjektet Bøylestad energipark skal bli den mest miljøvennlige næringsparken i landet. At prosjektet skal bidra til den grønne omstillingen og gi vekst til regionen. Samtidig skal industrien holde seg unna den viktigste naturen og ha så små inngrep som mulig.

Det innebærer å ødelegge 1,6 millioner kvadratmeter natur.

Grunneierne ønsker å restaurere annen natur for å kompensere det som går tapt i utbyggingen: De ønsker faktisk bli arealnøytrale.

Men det er allerede godkjent bygging av næringsparker ved de andre fire kraftknutepunktene. Heller ikke i disse næringsområdene, som skal oppføres i naturen, vet man helt hva som kommer. Er det behov for enda mer?

– Skal Froland ikke få lov til å utvikle seg fordi våre nabokommuner har areal tilgjengelig, spør Froland-ordfører Inger-Lene Håland.

Dersom Bøylestad-prosjektet kommer, blir det blant Agders desidert største næringsparker. I Froland er det litt over 6000 innbyggere. Og Bøylestad ligger langt unna hovedveien E18.

Plasseringen er også i ferd med å stikke kjepper i hjulene for hele prosjektet. Statsforvalteren i Agder har sagt nei.

Området mangler tilstrekkelig infrastruktur. Naturverdiene er for store. Klimagassutslippene vil øke. Statsforvalteren mener at industrien bør plasseres på et bedre egnet sted i kommunen eller regionen.

Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskedepartementet har vært avvisende eller kjølige til prosjektet, og nå ligger saken hos Kommunal- og distriktsdepartementet. Dersom det kommer et endelig nei der, kan det markere et retningsskifte, ifølge miljøjurist Nikolai Winge:

– Regjeringen har alltid lagt stor vekt på lokalt selvstyre og stanser sjelden prosjekter ut fra regionale eller nasjonale hensyn. Men i det siste har vi sett unntak. Kanskje regjeringen innser at det kommunale perspektivet av og til blir for snevert for å vurdere store tiltak, som får konsekvenser også utenfor kommunegrensene.

Regjeringen har bedt kommunene om å gjenbruke arealer og å tenke regionalt når de fremover skal få på plass grønn industri. Naturtapet vil gå ned, dersom de store etableringene vurderes ut fra hva som er best for kommunene og regionen samlet sett, mener miljøverndirektør Ingunn Løvdal hos Statsforvalteren.

– Vi må se regionen under ett for å unngå at det ender opp i en konkurranse hvor alle kommuner skal etablere egne, store næringsområder, sier Løvdal.

En sånn regional plan diskuteres nå i Agder. Fylkeskommunen ønsker å redusere naturtapet og øke gjenbruket både for industri og handel.

Noen kommuner er skeptiske – de er redd for at kommunene som har vært aggressive i nedbyggingen, skal hindre andre fra å få bygge ned. I Froland er ikke ordføreren så verst optimistisk.

– Jeg tror det kommer en større plan for hele regionen etter hvert, som gir mer retningslinjer fra fylkeskommunen. Det kan kanskje løse noen av de utfordringene vi står i.

– Man kan ta dragkampene på tegnebrettet, i stedet for i naturen?
– Ja, og lages det en helhetlig plan, så vet vi hva vi har å forholde oss til. Jeg tror det vil være en bedre løsning. Da kan alle komme med innspill. Vi ønsker ikke å konkurrere med hverandre. Vi ønsker å få til noe sammen.

Kanskje finnes det et kompromiss, som lar kommunene vokse, men som likevel får bukt med noe av den uendelige appetitten for nye naturinngrep. For i dag er det som gullrushet i Klondyke, mener Bygdås:

– Alle vil ta natur. Er det ikke nok nå?

Mer om naturtap: