Møteplikt hos Friomsorgen
Foto: Beate Riiser / NRK

Naboer med en mørk fortid

En dag skal alle som sitter i fengsel ut igjen. Da blir de noens nabo. «Anders» er en av dem. Men veien fra fengsel til frihet er vanskelig.

– Det å gå fra å være kriminell til å bli lovlydig er like vanskelig som å gå fra å være lovlydig til å bli kriminell. Man må tenke annerledes i alt man gjør.

Det sier Anders, som vi kan kalle ham. Han er i slutten av tjueårene, og har sittet inne to ganger.

Forrige gang slapp han rett ut fra et lukket høysikkerhetsfengsel, etter et år bak låste dører. Veien var kort tilbake til det kriminelle livet han kjente fra før.

De som må sone hele straffen i fengsel er ofte de med flest problemer. Både innenfor og utenfor murene. De du kanskje ikke ville ønske å ha som nabo. Med mindre de får hjelp til å endre livene sine.

– De bør slutte med å løslate folk rett fra høysikkerhet. Alle burde innom en overgangsbolig, eller i det minste få åpen soning på vei ut. Da legger man til rette for å gjøre innsatte til gode naboer, sier Anders.

Nå soner han en straff på tre års fengsel for heleri og forfalskning. Det siste året er han løslatt på prøve.

Det regner når vi møtes på fortauet foran Slottet kjøpesenter i Kristiansand. Han skal straks i møte hos Friomsorgen. Møteplikt en gang i uken er et av vilkårene de første månedene utenfor murene. Dessuten må han ha en bolig og en jobb.

Fengselet ble en vane

Hvert år slipper nesten 10.000 mennesker ut fra fengsel. En del av dem har bare sonet noen uker eller måneder. Mange av dem har sittet bak lås og slå i flere år, som Anders.

Han mener alle som slipper ut av fengsel, må få god oppfølging. Hvis ikke, er det vanskelig å begynne et nytt og bedre liv.

Anders er på jobb hver dag. Likevel forteller han at han ikke helt har landet. Han ser fortsatt på klokken og tenker at det snart er telling. Slik alle innsatte blir talt opp hver dag.

Livet i fengselet ble en vane. Anders forteller at han ikke åpnet en eneste dør selv de seks månedene han satt i høysikkerhetsfengsel i Drammen.

– Betjentene låser opp foran deg, og lukker og låser bak deg. Hver dag. Uke etter uke. Måned etter måned.

Da han ble overført til åpen avdeling, var det plutselig uvant å skulle åpne dørene selv.

Livet bak murene endret ham på mange måter. Før likte han store butikker og kjøpesentre. Nå blir det for overveldende og folksomt å være på slike steder.

Kaos på vei ut

Overgangen Anders beskriver, er gjenkjennelig for alle fagfolkene NRK snakker med.

– Det er vanskelig å komme fra fengsel og ut, sier rettspsykiater Randi Rosenqvist. Hun har arbeidet i norske fengsler i en årrekke.

Rosenqvist mener det er et paradoks at det bare er de som oppfører seg best i fengsel som får en god overgang til friheten.

– De som oppfører seg dårlig inne i fengselet blir ikke løslatt på prøve i det hele tatt, men slippes rett ut etter at hele straffen er sonet. Noen havner snart i fengsel igjen. I mellomtiden har mange av dem vært noens dårlige nabo.

I likhet med Anders mener Rosenqvist at alle bør ha oppfølging på veien fra fengsel til frihet.

En del av dem som slipper ut av fengsel, mestrer livet på utsiden. Disse har som regel jobb og et godt nettverk. Men det er de færreste.

Rundt ni av ti innsatte i Norge sliter med rusmisbruk og dårlig psykisk helse.

Rosenqvist har møtt mange av de innsatte som fungerer aller dårligst. Disse skulle hun gjerne hatt i bemannede boliger, der dørene kan låses for å skjerme både samfunnet og beboerne.

Samtidig mener hun at alle som sitter i fengsel burde følges opp av Friomsorgen når de slipper ut. Helst vil hun at alle som soner lange dommer i fengsel løslates gjennom åpne anstalter.

– Det å slippe folk ut i kaos er ikke bra for samfunnet. Og det er ikke bra for dem som slipper ut. Da er veien kort tilbake til livet de levde før soning, sier Rosenqvist.

– Lite eller ingen oppfølging ved løslatelse går ut over sikkerheten. Det er definitivt mange av dem jeg ikke ville hatt som nabo.

Rydder livet sitt

Anders blir fulgt opp underveis til friheten. Slik han mener alle burde bli. Selv om han er blant de få straffedømte som ikke sliter med rus og psykiatri.

På Friomsorgens kontor i annen etasje venter Anders' kontaktperson Astrid Tandberg. Hun viser vei til kontoret og venter. Anders henter seg en kopp med kakao i automaten. Når døren er lukket, spør hun hvordan det går.

Tonen i samtalen er vennlig. Sammen går de gjennom utfordringene Anders står overfor. Han holder på å ta sertifikat på nytt. Det er også kommet brev fra Statens innkrevingssentral.

Møteplikt hos Friomsorgen
Foto: Beate Riiser / NRK

Tandberg passer på at alt som skal ryddes opp i, blir gjort i tur og orden. Heier på ham underveis. Milliongjelden, en bot, et erstatningskrav og krav fra namsmannen. Det er mye å ordne. De legger en plan.

Anders er glad for møteplikten hos Friomsorgen. Der får han støtte til å sortere livet og gjelden, og enda viktigere – en å snakke med på veien til full frihet. En som forstår.

– Politikerne er opptatt av å få folk inn i fengsel. Lengre dom, mer straff, men de glemmer at folk skal ut igjen. Hva tenker de på? spør Anders retorisk. Han kan ikke forstå hvorfor man skal legge ned åpne soningsplasser og lage flere og større lukkede anstalter.

To tredeler av dem som slapp ut fra en fengselsdom i 2016, sonet straffen sin inne på en anstalt. En tredel har sonet ferdig en dom med fotlenke. Også elektronisk kontroll er en fengselsdom. Noen avslutter fengselsoppholdet med fotlenke.

Mange av dem som har sonet hele dommen i fengsel får med seg eiendelene sine i en pose. Noen hundrelapper i lommen, og så må de klare seg selv utenfor portene. Selv om god tilbakeføring er et politisk mål for alle som har sonet ferdig straffen sin.

Når de står utenfor porten må de selv ta riktige valg. Skaffe seg penger og et sted å bo. Helst også et nytt lovlydig nettverk, slik Anders nå skal finne.

Politikere og forskere har i nesten to hundre år visst at løslatelsen er en kritisk tid. I flere tiår har de forsøkt å få til gode overganger fra fengsel til frihet. Målet er at flere skal leve liv uten ny kriminalitet.

I høst foreslo regjeringen å legge ned sju åpne fengsler. Stadig flere soner hele eller siste del av fengselsstraffen med fotlenke.

Regjeringen foreslår også at kriminalomsorgen får 23 millioner kroner mindre til lønn og drift, som følge av avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen.

Tilværelsen stoppet opp

Det var da han var i slutten av tenårene at Anders og gjengen han hang med, begynte å bevege seg over lovens grenser. Moren hans ante ikke hva som foregikk, og fikk sjokk da sønnen ble tatt. Hun oppdaget hva han var involvert i først da lokalavisen hadde et svært oppslag om saken.

Ingen i den gamle gjengen vet at Anders er ute av fengsel. Lojaliteten til dem var så sterk at det kunne bli vanskelig å stå imot tilbud om lettjente penger og tjenester. Særlig når han ennå ikke har andre venner som ikke driver med lovbrudd.

Anders er helt sikker på at raske penger ikke er verdt en ny soning.

– Fengsel er bortkastet tid. Nå vil jeg leve et vanlig liv, sier Anders. Han ser i sosiale medier at gamle klassekamerater er i ferd med å etablere seg.

– Livet stoppet da jeg åkte inn. Mens verden gikk videre. I fengsel står livet helt stille. I hodet mitt lever jeg fremdeles i 2016, selv om resten av verden nå er i 2019.

Anders har bare én streit venn. Det er ikke lett å få nye bekjentskaper etter flere år i kriminelle miljøer.

– Hvor drar man for å treffe lovlydige borgere med rent mel i posen, egentlig? undres han.

– Jeg har ingen normale, sosiale referanser. Alt jeg har av historier og erfaring, er fra ting man ikke kan snakke om med lovlydige og streite folk. Nå må jeg få nye erfaringer som kan deles i sosiale sammenhenger.

I prøvetiden bor Anders hjemme i rekkehuset hos sin mor et godt stykke utenfor Kristiansand.

Bor hjemme i prøvetiden

Anders tilbringer fritiden hjemme og får tiden til å gå med hjemlige sysler.

Foto: Beate Riiser / NRK

Han ser ikke ut som en hardbarka kriminell. Når han forteller, fremstår han som en høyst oppegående fyr. Tankene omkring det kriminelle livet virker reflekterte. Dialekten tilhører utvilsomt en sørlending.

Under prøveløslatelsen sørger han for å unngå det tidligere miljøet sitt. Folk som fortsatt driver med ulovligheter. Da han tok med moren på kino, dro de til nabobyen for ikke å treffe på gamle kjente.

Naboer uten kontroll

– Mange kunne trengt en «frihetspappa», som de sa om tilsyn under prøveløslatelse i Sverige. En voksen som tar ansvar, setter grenser og passer på. Som en tenåringspappa. Samfunnet fortjener en garanti om at de som kommer ut kan oppføre seg fornuftig og ta tak i livet, sier Reidar Espedal.

Espedal arbeider i Kriminalomsorgen og har jobbet i en mannsalder med folk som slipper ut av fengsel. Nå er han leder for Friomsorgen i Oslo. Det er bare noen måneder til han går av med pensjon. Han mener altfor få slippes ut på prøve. Under samtalen gjentar han flere ganger at det å følge opp folk som slipper ut av fengsel handler om sikkerhet i samfunnet.

– Jeg vil i alle fall ikke ha naboer som ikke har trent på livet på utsiden av fengselet. Som bare kommer ut etter 12 år på Ila. Men hvis jeg vet at naboen er ute under kontroll, at det er noen som følger skikkelig opp og passer på den første tiden i frihet, da er de velkomne som naboer.

Espedal forteller hvordan løslatelsene har endret seg i løpet av årene han har jobbet med løslatte. Før måtte fengslene ha en god grunn til å holde folk innelåst til hele straffen var sonet. I dag er det strenge kriterier for å slippe ut på prøve.

– Alle burde få oppfølging for å klare den store overgangen fra institusjonslivet i fengsel, til total frihet, sier også Espedal.

De som arbeider inne i fengslene skulle gjerne sett at flere innsatte ble satt i stand til å fungere bedre i samfunnet.

– Når det flytter en løslatt inn i nabolaget ditt, skulle jeg gjerne si at det er en som er trygg å ha som nabo. Som ikke er en trussel for samfunnet. Som har jobb og mestrer livet. Men jeg kan ikke si det nå. Det er for tilfeldig. Og dette har for lite fokus i politikken, sier Asle Aase. Han er leder for fengselsbetjentene og friomsorgsansatte i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund.

Aase er oppgitt over at åpne fengsler legges ned, samtidig som det blir færre ansatte til å hjelpe innsatte med å mestre livet på utsiden etter endt soning. Åpne fengsler er for mange innsatte en overgang fra soning bak murene, til friheten.

– Ingen skal rett ut fra et høysikkerhetsfengsel til løslatelse, men det skjer hele tiden. Det straffer seg for samfunnet når innsatte løslates etter full tid. Da er veien kort tilbake til kriminalitet som rammer samfunnet og andre borgere.

– Det er bra med en gradvis tilnærming til samfunnet. Gjerne via overgangsboliger eller åpen soning. Samfunnsoppdraget for fengslene er å sørge for god tilbakeføring til et lovlydig liv, påpeker Aase.

Kriminalomsorgen har ansvar for dem som soner en dom. Kommunene har ansvaret idet en domfelt har sonet straffen ferdig. Begge skal bidra til rehabilitering.

Trene på å bli nabo

Det finnes ulike former for tilvenning til livet i frihet.

Hos Frelsesarmeens institusjon Elevator øst i Oslo kan opptil 30 menn sone mellom tre måneder og et år av straffen. Elevator er en såkalt §12-institusjon, der Kriminalomsorgen betaler for plassene.

De som soner har egen nøkkel til rommet. Ytterdøren er låst, men personalet slipper de som soner ut og inn når de skal på jobb, handle eller ha permisjon.

– Her kan beboerne, som vi kaller dem, trene på virkeligheten i samfunnet. De skal ha jobb eller gå på skole. De bor litt mer for seg selv. Lager egen mat. Det er mer som et kollektiv enn et fengsel, forteller Paul-Arne Thelin.

Han er en av de sosialfaglige ansatte og viser rundt i korridorene. I motsetning til i fengsel, har de ansatte sine egne, sivile klær. Ingen nøkkelknipper som dingler mot låret.

Som Anders, kan de som bor der arbeide og betale skatt mens de soner en del av straffen. De som ikke har vanlig arbeid eller skole, kan være aktive hos Fretex eller i andre bedrifter og stiftelser. Alle må i aktivitet. Også uføre. Samtlige skal trene på livet i frihet.

– Vi har hatt folk som kommer hit fra lange dommer, og som ikke har sett en smarttelefon før. Det er klart det er en større overgang til et fritt liv fra et lukket fengsel, enn via Elevator eller en overgangsbolig.

Beboerkjøkken på Elevator

Hos Elevator i Oslo kan de innsatte, eller beboerne som de kalles, spise maten de lager seg. Institusjonen er mer som et kollektiv enn i fengsel. Bare ytterdøren er stengt.

Foto: Beate Riiser / NRK

Hensikten med også denne typen soning er nettopp at den domfelte skal bli bedre til å leve sosialt og lovlydig.

– Prøveløslatelse kan innebære oppfølging i frihet. Fordelen er at de får mulighet til å prøve å leve et lovlydig liv i trygge rammer, sier daglig leder Elli Graf hos Elevator.

– Hvis våre beboere ikke har noe tilbud og i tillegg føler seg maktesløse ovenfor systemet, kan noen oppleve at de ikke har noe å tape. Og det kan være farlig.

Riset bak speilet for alle som bor på Elevator eller som er løslatt på prøve, er at de risikerer å havne på lukket avdeling om de ikke holder seg på matta. Det samme gjelder domfelte i overgangsboliger og åpne fengsler.

Begynner livet på nytt

Anders har både utdannelse og et sted å bo. Likevel var det ikke lett å skaffe seg jobb.

– Det er mange jobber som glipper om man har sittet i fengsel, sier Anders.

Jobben i prøvetiden fikk Anders via en bekjent fra ungdomstiden.

Likevel lurer han på hvor lenge etter soning det er nødvendig å fortelle nye arbeidsgivere om fengselsdommene.

– Når er det ikke interessant lenger? Hva er «foreldelsesfristen» for å ha vært yrkeskriminell?

Anders har mye gjeld, og mener arbeid er avgjørende for å lykkes i frihet.

– Med jobb får man en normal døgnrytme, og mulighet til litt kontakt med lovlydige folk. Så må man selv ta jobben alvorlig og møte hver dag på tida.

Han forstår at en arbeidsgiver tar en risiko ved å ansette løslatte.

– Men noen må også gi dem mulighet til et normalt liv. Alle som har sonet kan ikke dømmes etter de som ikke får det til, mener Anders.

Selv opplever han at han ikke helt slipper unna fortiden. Han har alltid på sporing og Googles stedstjenester på mobiltelefonen. Da kan han føre bevis for hvor han har vært til enhver tid om det trengs, og selv huske hva han gjorde hvor.

– En tidligere straffedømt blir alltid mistenkt og tatt inn hvis det skjer noe kriminelt, og han tilfeldigvis er i samme område. Da må man kunne forklare seg, sier Anders.

Når han er ferdig med vilkårene for prøveløslatelse flytter han. Et sted langt unna venter en liten leilighet på ham. Et sted ingen kjenner ham og fortiden hans. Der vil Anders starte livet på nytt, og bli noens gode nabo.

Les også «Jan» ble sluppet rett ut fra Ullersmo før jul.

Flere trenger myk overgang

Imens løslates det flere domfelte. Også på full tid. Ofte rett fra fengselsanstaltene.

– Ofte snakker man om samfunnets ansvar. Men de innsatte må også selv ta et ansvar for å komme seg på nye veier og ta tak i livet sitt.

Det sier Solveig Horne (Frp) i Stortingets justiskomité. Hun vet godt at det er vanskelig å lykkes med tilbakeføringen, fordi folk har så ulike behov. Derfor trengs et eget opplegg for hver.

– Det er utrolig viktig at Kriminalomsorgen samarbeider med kommunene de innsatte skal tilbake til, med NAV og de frivillige organisasjonene. Disse organisasjonene bidrar med mange gode rehabiliteringstiltak og tilbud.

Hun peker på ansvaret Kriminalomsorgen har også for å kartlegge og gi innsatte den ballasten og kunnskapen de trenger når de skal ut igjen. Og for at også de som fungerer dårligst i fengsel søkes over i åpnere soning på vei ut.

– Det er bekymringsfullt at de tyngste kriminelle ikke får dette, men slippes rett ut. De må klargjøres for å kunne bli gode naboer når de er ferdige med å sone, sier Horne.

Horne svarer ikke helt på hvorfor de åpne plassene som legges ned ikke kunne brukes til overganger for tyngre kriminelle som sitter på full tid. Hun viser til at flere innsatte får sone med fotlenke.

– Vi trenger et mangfold av åpne plasser. Folk er forskjellige. I dag har vi for mange åpne plasser. Da må vi også legge ned en del av dem. Vi må likevel passe på at vi til enhver tid har nok åpne plasser. Når vi legger ned bør vi ikke legge ned de som fungerer og har gode resultater å vise til, sier Horne.

Derfor er Horne er fornøyd med at det nå settes i gang forskning som kan si noe om hvordan det faktisk går med alle som slipper ut av fengsel.

Petter Eide (SV) sitter i justiskomiteen på Stortinget sammen med Solveig Horne. Eide har besøkt mange fengsler og fått alarmerende meldinger fra de ansatte. Om kutt som gjør at innsatte er mindre egnet til et liv i frihet etter soning. Om mer innelåsing. Færre programmer for endring. Mindre hjelp med rusavhengighet. SV foreslo nylig at de psykisk sykeste fangene skal overføres til psykiatrien.

– Det er i all hovedsak en sosialt utsatt gruppe som havner i fengsel. Vi må få ny fokus på rehabilitering og mykere overganger etter soning, sier han.

– Det er villet politikk å flytte fokus fra rehabilitering, mot straff. Men når folk slipper ut og bare kjenner det livet de har levd før, vender de tilbake dit. Til ny kriminalitet.

Eide ønsker seg flere overgangsboliger. Og at enda flere får sone med fotlenke i overgangen til frihet. Dessuten vil han ha mer satsing på frivillige tiltak, som Røde Kors' tiltak Nettverk etter soning.

– Folk trenger et sted å gå med en gang de løslates. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke satser mer på disse frivillige tiltakene, sier Eide.

Den nasjonale strategien om tilbakeføring har han liten tro på.

– Det sier seg selv. Disse strategiene er ikke mye verdt når man kutter i tiltakene som skal sørge for god tilbakeføring. Fordi regjeringen ikke investerer tilstrekkelig på rehabilitering og overgangstiltak, bidrar den selv til utryggheten i samfunnet, sier Petter Eide.

Snart kommer det enda en stortingsmelding om kriminalomsorgen.