Helene ble voldtatt av en kollega – en flekk på et laken ble avgjørende

«Kollegaen min», hadde hun sagt lenge.

En hun kunne prate med på jobb om løst og fast.

Nå var han blitt en annen.

Voldtektsmannen.

Han som gjorde at kroppen skalv hvis hun så ham.

Han som gjorde at hun lå våken om natten og lyttet etter noen som pustet tungt i mørket.

– Jeg ble så sensitiv på lyd, fordi det var lyden av pusten hans jeg våknet av under voldtekten, sier Helene.

Ord mot ord

Ord mot ord. Det går igjen når voldtektssaker skal beskrives.

Sist regjeringen nedsatte et eget voldtektsutvalg i 2008, beregnet de at det skjer omkring 30 voldtekter om dagen i Norge. Nå er det nedsatt et nytt voldtektsutvalg. Hvilket tall de kommer frem til vet vi ennå ikke.

I den nyeste handlingsplanen mot voldtekt står det «at mørketallene antas å være store».

Hvordan kan man bevise hva som har skjedd i et rom hvor det kun var to personer til stede?

Biologiske spor, som blod, sæd, eller celler med DNA, kan være avgjørende for om det kan tas ut tiltale i en voldtektssak.

En skulle derfor tro at politiet alltid gjennomfører sporsøk i voldtektssaker, men det er ingen selvfølge.

NRK kan nå avdekke at selv om både mistenkte og åsted er kjent for politiet, blir sporundersøkelser ikke alltid gjennomført.

Kripos-rapporten

Kripos ble i mars 2021 ferdig med en rapport hvor de undersøkte biologiske spor i voldtektssaker.

Rapporten ble aldri gjort tilgjengelig for offentligheten. Den var kun ment for politiets øyne.

Det tok over seks måneder med innsynsbegjæringer og klager fra NRK før Kripos gav innsyn i en mindre sladdet versjon av rapporten.

I den har politiet gjennomgått alle voldtektssakene fra 2019 der anmeldelsen ble levert innen 48 timer etter at voldtekten skal ha funnet sted. I 2019 gjaldt dette 25 prosent av totalt 1991 anmeldte voldtekter.

Rapporten viser et tydelig mønster.

I mer enn hver fjerde sak gjorde ikke politiet søk etter spor på åstedet eller på mistenkte personer. I disse sakene endte bare fire prosent med at noen ble tiltalt.

Når politiet gjennomførte sporsøk så det annerledes ut. Da ble en mistenkt gjerningsperson tiltalt i 25 prosent av sakene.

Trondheim, midt på natten

Helene våkner og setter seg opp i sengen. Hun har hatt mareritt igjen, om det som skjedde noen uker tidligere.

Gjennom den tynne veggen til naborommet hører hun lyden av noen som sover. Hun hører vinden gjennom trærne utenfor. Lyder hun ikke la merke til før.

I marerittene er hun tilbake i sofaen hjemme hos en kollega og hans samboer, der hun var da overgrepet skjedde. Det er sent en lørdag kveld, de drikker vin og prater hyggelig sammen.

Helene kom sent, hun har akkurat opplevd et samlivsbrudd og skal få sove over på sofaen deres i natt.

– Jeg følte meg trygg i sofaen jeg fikk låne hos han og kjæresten hans, sier hun.

Det er nesten morgen da Helene kryper inn under dynen på sofaen. Hun sovner fort med ansiktet mot sofaryggen, sliten etter arbeidsdagen og en hel natt med prating. Hun vet ikke når de andre legger seg, men det blir fort stille i stuen.

Litt over en time senere våkner hun av at hun blir voldtatt. Det føles som om kroppen fryser til is.

Hun tør ikke å åpne øynene.

Kunne ha bidratt til oppklaring

I Kripos-rapporten kommer det også frem at politiet ikke har klare retningslinjer for hvem i politiet som skal sikre biologiske spor på mistenktes kropp eller klær.

Når det var krimteknikerne som sikret biologiske spor, ble det oftere tatt ut tiltale i voldtektssakene. Men de ble kun brukt i én av fem av sakene med kjent åsted og mistenkt.

I rapporten skriver politiet selv: «Format og kvalitet på dokumentasjonen av sporsøket i den enkelte sak varierer».

Kripos lister opp flere mulige årsaker til at sporsøk ikke ble gjort i utvalget.

For eksempel at åstedet var utendørs, at det var dårlige værforhold eller at overgrepet skjedde et sted mange ferdes, som på et utested.

«Det er likevel nærliggende å tro at det i noen av disse sakene fantes biologiske spor som kunne ha bidratt til oppklaring av saken, men som gikk tapt på grunn av manglende sporsøk», heter det i rapporten.

Hege Salomon har mange års erfaring som bistandsadvokat i voldtektssaker. Hun sier at biologiske spor kan være avgjørende for utfallet i en voldtektssak.

– DNA-spor kan ha veldig stor betydning for etterforskningen i sakene hvor siktede nekter seksuell omgang, eller overgriper er en ukjent person. Jeg har hatt saker hvor det har blitt gjort DNA-treff etter flere år, fordi siktede har begått nye lovbrudd, sier hun.

Din venn voldtektsmannen?

Det er en type melding mange kvinner sender utallige ganger i løpet av livet. Ofte bare to ord: «Trygt hjemme?».

Kvinner ser seg ofte over skulderen på vei hjem og går fortest mulig gjennom strekninger med få gatelys. Gjerne mens man snakker i telefonen. Bare i tilfelle.

Men de fleste voldtekter i Norge er ikke overfallsvoldtekter.

I Norge blir de fleste kvinner og menn som blir voldtatt, voldtatt av noen de kjenner. En kollega, en nabo, en bekjent, en kjæreste eller en ektefelle. Det kom frem i en forskningsrapport i februar 2023.

I rapporten skriver forskerne at deres resultater kan tyde på at regjeringstiltak og handlingsplaner de siste årene «ikke har hatt ønsket virkning på omfanget av voldtekt og alvorlig vold».

Andelen som svarer at de har blitt voldtatt har nemlig økt kraftig siden 2014. Vold og overgrep er fortsatt et alvorlig samfunnsproblem i Norge.

NRK har det siste året gransket samfunnsproblemet voldtekt for å kunne belyse hvilke konsekvenser det får for folk og samfunn. Vi har blant annet sett på hvilke tall som finnes på dette feltet, hvordan utsatte blir fulgt opp av politi og rettsvesen og hvordan dømte overgripere blir behandlet før de skal ut i samfunnet igjen.

Saken du leser nå er den første i serien.

Trondheim, november 2019

Helene snur seg og strekker hendene over hodet. Hun holder øynene lukket og later som at hun er i ferd med å våkne.

Voldtekten stopper. Det er stille i stuen. Hun kjenner at gjerningsmannen forsøker å kle på henne buksen igjen under dynen.

– Jeg tok ned armene for å signalisere «ikke rør meg», sier Helene.

Han trekker seg unna henne. Så hører hun fotsteg og en dør som åpnes og lukkes. Først da tør hun å sette seg opp.

Helene forsøker febrilsk å finne alle tingene sine. Etter hvert merker hun at en del av det svarte lakenet på sofaen er vått.

– Jeg tok et bilde av det. Det ble en slags bekreftelse for meg på at det ikke var en drøm, sier hun.

Mens tårene renner skriver Helene en Facebook-melding til en venninne.

«Kan du hente meg? Jeg må bort». Vedlagt er et bilde av lakenet.

«Hva er det der? Hvor er du?» svarer venninnen «Emma».

«Han dro akkurat og la seg. Jeg våknet med buksen nede», skriver Helene tilbake.

Redd for å ikke bli trodd

NRK har fått innsyn i politidokumentene i denne saken, inkludert avhør og rettsdokumenter. Mannen er kjent med at saken skrives og har fått lese den i sin helhet. Han ønsker ikke å kommentere den.

Helene løper mot venninnen Emmas bil. Hun har ventet ved et busstopp, noen minutter fra kollegaens leilighet.

Hun klarer ikke å slutte og skjelve, men vet ikke om hun faktisk fryser.

Det er en kald søndag morgen og bare litt mer enn en time siden hun la seg til å sove.

«Kan du sette på varmen i bilen?» skriver hun til venninnen.

Da hun setter seg inn noen minutter senere er hun blek og skjelver. Emma har aldri sett henne sånn før.

«Helene fremsto som redd og i sjokk», sier hun da hun senere skal beskrive hendelsen til politiet.

Da Emma får høre hva som har skjedd forsøker hun å få venninnen til å ringe politiet. Men Helene nøler.

Hun er redd for å ikke bli trodd.

– Det var så mange tanker som gikk gjennom hodet mitt. Jeg ville ikke på overgrepsmottaket eller til politiet. Jeg ville bare dra hjem og synes synd på meg selv. Alt var så absurd. Tankene tar deg med en gang etterpå, sier hun.

Etter en stund ringer to venner av Helene til krimvakten i Trondheim. De forteller at hun har blitt voldtatt.

Noen timer senere sitter Helene på voldtektsmottaket i Trondheim.

Voldtektsmottaket, St. Olav hospital

Hun sitter i et hvitt undersøkelsesrom som minner henne om da hun tok livmorhalsprøve. Men det er ikke derfor hun er her nå.

Hun har fortsatt på seg dongeribuksen og blusen hun sov i. Helene føler seg kvalm, og får en kvalmetablett av de ansatte før undersøkelsene skal begynne.

Overgrepsmottaket på sykehuset i Trondheim er ett av 24 slike mottak i Norge. Hit kan dem som er utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk komme for å få hjelp.

Tall NRK har hentet inn viser en jevn økning i antall personer som oppsøker voldtektsmottakene. Fra 1072 personer i 2008 til nesten det dobbelte i 2021.

– Jeg tror det var bra at vennene mine tok kontroll. Jeg hadde nok dratt hjem og sagt opp jobben fordi jeg ikke klarte å jobbe mer, sier Helene.

Inne på behandlingsrommet snakker en dame vennlig til henne og forklarer hvilke tester de skal ta.

– Jeg tror ikke de kunne møtt meg på en finere måte. Det var full forståelse, og jeg fikk ta ting i mitt tempo, sier Helene.

For hver test spør de henne om hun samtykker. Helene signerer flere papirer. Hun føler at hun nesten ser seg selv utenfra.

– Jeg var veldig sliten og litt ute av mitt eget hode. Det er en veldig spesiell situasjon. Man tenker jo alltid «det skjer ikke meg», men så hadde det skjedd meg plutselig, sier hun.

De tar blodprøver, blodtrykk, og mange andre tester for å sjekke etter biologiske spor på Helene sin kropp. Hun får nødprevensjon før hun forlater rommet.

Legene forklarer henne at prøvene blir destruert etter noen måneder hvis de ikke blir hentet av politiet.

Men Helene har allerede vært i kontakt med politiet og bestemt seg for hva hun vil gjøre.

Hun anmelder kollegaen for voldtekt.

Avhøret på politihuset

Rommet i politihuset er lite og uten vinduer. Hadde det vært en vanlig dag hadde hun vært på jobb. Men nå sitter Helene ovenfor en politietterforsker som stiller spørsmål om det siste døgnet.

De blir enige om at hun skal avhøres litt i dag, så tar de resten i morgen med bistandsadvokat til stede.

«Fornærmede har verken spist eller sovet i dag, og føler seg ikke helt i bra form», står det i politidokumentene.

Helene blir bedt om å forklare alt som har skjedd fra hun gikk inn døren i kollaegaens leilighet. De snakker blant annet om relasjonen Helene har til sin kollega og hva som skjedde i timene før voldtekten.

Hun viser også politiet bildet hun tok av lakenet og forklarer dem hvordan hun oppdaget det.

Etter hvert spør etterforskeren:

«Hvordan er det å sitte hos politiet og anmelde?»

«Ukomfortabelt. Fordi det var min kollega og man ser ikke for seg at slikt skal skje. Men jeg vet hvert fall at jeg ikke synes det er greit» svarer Helene.

Om kvelden omkring 12 timer etter at Helene leverer sin anmeldelse blir kollegaen pågrepet av politiet. Mistenkt for å ha «hatt seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen».

Politijuristen begrunner pågripelsen med fare for at bevis i saken kan gå tapt.

Samtidig er flere politiansatte i ferd med å gjennomgå kollegaens leilighet. De tar bilder i hvert rom og søker etter bevis i saken. Sofaen er ikke lenger redd opp når politiet går over stuegulvet.

Men i en boks på soverommet finner de et svart laken krøllet sammen i en haug. Det har en stor flekk på seg.

Ord mot ord, igjen

Mandag ved lunsjtider blir Helenes kollega ført fra celle 13 i sentralarresten i Trondheim til et avhørsrom som ligner på det Helene satt i dagen før.

Politiet forklarer hva han er mistenkt for å ha gjort. Helenes kollega sier ja til å forklare seg med forsvarer til stede. Han sier han ikke kan forstå mistanken mot ham.

«Han har ikke noen kommentar til dette fordi han mener det ikke har skjedd», står det i politidokumentene.

Det er ord mot ord. Helene vet at mange voldtektssaker blir henlagt, og ukene går uten at det blir tatt ut tiltale i saken.

På jobb blir både hun og kollegaen flyttet på, så de ikke lenger jobber på samme sted. En midlertidig løsning til saken er avgjort.

Ventingen på nyheter om politiets etterforskning er vanskelig for Helene.

– Jeg slet veldig med søvn og skvatt av ingenting. Det føltes som jeg bodde utenfor hodet mitt og ikke i kroppen. Jeg hadde ikke kontroll på livet mitt, og det var jo jeg som skulle leve det, sier hun.

Noen ganger ser hun på bildet av lakenet på mobilen for å minne seg selv på at det som skjedde var virkelig.

– Jeg hadde tillit til politiet, men jeg fikk ikke vite hva som skjedde og når ting var gjort, sier Helene.

Hun får det bedre når hun flytter utenfor byen. Men hun merker at hun trekker seg unna mange mennesker i livet sitt.

– Vi mennesker stoler lett på hverandre, men når den tilliten er brutt er det vanskelig å stole på andre igjen.

Etter mange måneder med venting kommer en telefon fra hennes bistandsadvokat. De har fått svar på prøvene de tok av lakenet og de andre testene fra overgrepsmottaket.

– De hadde funnet min kollegas DNA.

– Ville ha vært for sent

En følelse av lettelse skyller over Helene.

Nå kan ikke noen lenger hevde at det er ord mot ord. Hun føler seg heldig fordi politiet gjorde grundige søk etter biologiske spor i hennes sak.

– Jeg følte at saken min ble prioritert og tatt på alvor. Det hastet jo i forhold til lakenet. Hadde han kastet det i vaskemaskinen før politiet kom ville det ha vært for sent, sier hun.

Hun reagerer på Kripos-rapporten NRK har fått tilgang til. Der kommer det frem at politiet ikke alltid søker etter biologiske spor slik de gjorde i hennes sak – selv om åsted og mistenkt er kjent.

– Jeg tror det er mange kvinner og menn som går rundt med usikkerhet om det som har skjedd. Kanskje resten av livet.

Kollegaen endrer sin forklaring

Helenes kollega avhøres på nytt av politiet. Der stiller de mange spørsmål om det svarte lakenet på sofaen.

«Siktede blir gjort kjent med at politiet har informasjon som tilsier at det siktede har forklart tidligere ikke stemmer», står det i avhøret.

«Hvorfor finner vi spor etter deg på samme laken som det er spor etter Helene?» spør politiet.

«Vet ikke», svarer mannen.

Politiet fortsetter å stille spørsmål om DNA-funnene på lakenet samt prøvene fra overgrepsmottaket. Mannen ber om en pause for å snakke med sin forsvarer.

Etter dette endrer han sin forklaring.

«Siktede forklarer at det har vært frivillig sex. Grunnen til at siktede ikke har fortalt dette tidligere er fordi han har forsøkt å berge et samboerskap», står det i avhøret.

Mannen erkjenner ikke straffskyld og holder fast på sin forklaring om at samleiet var frivillig.

– Det føltes som en evighet

Den effektive arbeidstiden som trengs for å ferdigstille en voldtektssak er ifølge politiet selv i snitt 153 timer. «Dette utgjør i praksis 22 arbeidsdager med kontinuerlig og effektivt straffesaksarbeid», heter det i politidirektoratets vurdering fra 2019.

Men NRK har sjekket hvor lang tid det faktisk tar før politiet kommer frem til en avgjørelse i voldtektssaker.

I 2022 tok det i gjennomsnitt 149 dager, som tilsvarer nesten fem måneder.

I Helene sin sak tok det derimot ett år fra hun anmeldte voldtekten til kollegaen ble tiltalt. Så tok det to måneder til før saken kom opp for retten.

– Det føltes som en evighet. Jeg er en person som liker å ha kontroll og når det kom til ventingen hadde jeg ingen kontroll. Det lå i bakhodet til enhver tid og jeg fikk ikke ro, sier hun.

Selv om det ikke lenger er ord mot ord i saken kommer Helene fortsatt ikke tilbake til sin tidligere arbeidsplass.

– Da vi ble flyttet hadde jeg jo et mål om å holde ut, så jeg kom meg tilbake der jeg trivdes så godt. Men tålmodigheten rant ut.

Da muligheten bød seg sluttet hun og begynte i ny jobb. Samme år som rettssaken mot den tidligere kollegaen startet.

Rettssaken, februar 2021

Helene og advokaten er på vei inn i tinghuset i Trondheim. Da ser hun ham.

Hun stopper brått opp og blir stående, iskald i hele kroppen.

– Jeg bare sto der som en statue, sier Helene.

Mannen forsvinner fort i retning rettssalen, men hun klarer ikke å gå videre på en stund.

Helene har ventet på og gruet seg lenge til denne dagen. Nå skal hun og voldtektsmannen være i samme rom. Hun har bestemt seg for å dra til rettssalen uten venner og familie.

– Jeg ville håndtere det alene og ville ikke at folk skulle se på meg som et offer, sier Helene.

I tinghuset er det høyt under taket og Helene må gå opp en stor steintrapp. Det er lyst og stort, men rettssalen de skal være i er liten. Fortsatt gjelder koronarestriksjoner, så det er ikke så mange som får være fysisk til stede.

Det er første gang Helene er i en rettssal. Hun passer på å ikke se på sin tidligere kollega. I norsk rettsvesen skal det bevises at noen er skyldig over «enhver rimelig og forstandig tvil».

Både Helene og kollegaen får forklare seg for retten. Hun synes det er skummelt å være i rommet, men føler seg hørt da hun avgir sin forklaring.

I tillegg til Helene og kollegaen er det kalt inn ni ulike vitner. Påtalemyndigheten legger frem flere bevis. Blant annet DNA-funn gjort i saken og bildet av lakenet som Helene tok med mobilen sin.

Da dommen kommer noen uker senere dømmer tingretten enstemmig kollegaen til 3 år og 6 måneder fengsel for voldtekt.

«Tingretten finner det også klart at tiltalte må ha vært seg bevisst at han gjennomførte samleie med fornærmede uten hennes samtykke, i det hun sov og derved var ute av stand til å motsette seg handlingen», heter det i dommen.

Kollegaen anker dommen to ganger, men får ikke medhold i lagmannsretten eller Høyesterett. Han blir også dømt til å betale en erstatning til Helene.

– Jeg er glad for at han har fått straffen sin. Det er så mange som ikke blir straffet i sånne saker, sier Helene.

– Bedre å angre på noe du har gjort

Før tenkte hun på voldtekten hver dag, men nå tar den mindre og mindre plass i livet hennes.

Helenes råd til andre, uavhengig om de velger å anmelde eller ikke, er å oppsøke overgrepsmottaket etter en voldtekt.

– Selv om du drar dit, trenger du ikke anmelde saken. Men da har du bevis lagret. Det tar lang tid å skjønne om du bør dra eller ikke, så kontakt en venn og dra ned på overgrepsmottaket så fort du kan. Det er bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke har gjort, sier Helene.

– Vi konkluderer ikke

Emil Kofoed er leder for seksjon for seksuallovbrudd i Kripos. Hans seksjon står bak rapporten om biologiske spor.

– Det er politidistriktene selv som har fullt og helt ansvar for hvordan de prioriterer ressurser og saker, sier han.

Kripos sier til NRK at de kan kommentere hvorfor rapporten ble unntatt offentlighet, men ikke innholdet som kommer frem. På spørsmål om hvorfor NRKs innsynsklage tok seks måneder å behandle har jurister i Kripos svart at dette skyldes stor saksmengde.

– Ønsker dere endring fra det som står i rapporten?

– Vår jobb er ikke å mene om det er bra eller dårlig, sier Kofoed.

– Selv om dere er ansvarlige for å ha laget rapporten?

– Vår jobb er å belyse og lage kunnskapsgrunnlag om situasjonen, det har vi gjort i rapporten. Vi konkluderer ikke med om politiet gjør en god eller dårlig jobb. Det er andre, som Riksadvokaten, POD og distriktene selv som må vurdere om de er fornøyde med det som kommer frem, sier Kofoed.

Har ikke forsøkt å holde rapporten hemmelig

Ifølge Kofoed er rapporten en intern rapport ment som hjelp og veileder innad i politidistriktene.

– Det påvirker hvordan man skriver rapporten. Det ble ikke laget som offentlig produkt, men som veiledning med informasjon til de som jobber med sporsikring.

– Har dere forsøkt å holde innholdet hemmelig?

– Nei. Det har vi ikke. Vurderingen om en rapport skal være et internt eller et eksternt produkt gjøres før rapporten skrives. Det er ikke sånn at vi avgjør det basert på innholdet, slik funker det ikke.

– Kan bli bedre

Kofoed sier at vurderinger rundt hva som skal være offentlig i rapporten er knyttet til hva som kan ødelegge for politiets arbeid og etterforskning.

– Det er ikke alltid så lett å vurdere hva som er av offentlig interesse. Jeg tror vi alltids kan bli bedre på å gjøre vurderinger rundt offentliggjøring.

– Hvor mye verdi har kunnskapen i rapporten hvis den bare går til dem som jobber i politiet?

– Vi har mye som vi produserer offentlig, og vi løfter ulike bekymringer om seksuallovbrudd jevnt og trutt. Her er det bestillingen som har lagt i bunn. Men sett resultatet burde vi kanskje vurdert å lage en ekstern versjon.

Kofoed understreker at han synes det er viktig at tematikken løftes frem offentlig.

– Jeg synes det er positivt at man løfter ulike bekymringer og utfordringer. Vi tar dette med oss videre. Når vi skal lage en tilsvarende rapport vil vi ha det høyere opp i bevisstheten.

– Peker på flere avvik

John-Magnus Løkenflaen og Bjørn Vandvik jobber begge i Politidirektoratet (POD). Løkenflaen er seksjonssjef for straffesaksseksjonen og Vandvik avdelingsdirektør.

De var ikke kjent med innholdet i rapporten før NRK tok kontakt.

– Rapporten er sendt til oss, men vi ser at politidirektoratet her bør forbedre sine strukturer for å forvalte og videreformidle den kunnskapen som produseres ut til politidistriktene. Som fagdirektorat må vi jobbe for at slike rapporter og kunnskap blir forvaltet på en best mulig måte. På dette området må Kripos og POD sammen jobbe for å gjøre dette bedre, sier Vandvik.

De sier at seksuallovbrudd er et høyt prioritert område i politiet og at de er opptatt av god kvalitet i alle saker.

– Rapporten peker på flere avvik. Vi kjenner til at bevissikring på et tidlig stadium i voldtektssaker er viktig, sier Løkenflaen.

– Er dette avvik politiet kommer til å ta til seg?

– Ja, vi må helt selvsagt følge dette opp. Vi har allerede diskutert dette med Riksadvokaten, sier Vandvik.

– Hva har dere diskutert?

– Rapporten og funnene. Og den beste måten å bringe kunnskapen ut. Det er positivt at dette kunnskapsgrunnlaget er blitt jobbet frem, men det er ikke blitt distribuert som vi skulle ønske, sier Løkenflaen.

Glipper i mange saker

Vandvik sier at POD ser et behov for bedring.

– Vi sikrer spor i 72 prosent av sakene, så glipper det i ganske mange saker. Det har vi lyst å bli bedre på.

De trekker frem at politidistriktene tar avgjørelser om søk av biologiske spor basert på rammene de har, som for eksempel kapasitet, kompetanse og fleksibilitet.

De peker også på at det i noen tilfeller ikke er behov for å innhente biologiske spor, hvis man for eksempel har innhentet tester fra overgrepsmottaket.

– Kapasitet, kompetanse og fleksibilitet. Vil du si det er årsakene til de tallene vi ser?

– Man kan ikke utelukke at det skjer feil vurderinger også. Altså at det skulle ha vært gjort. Det er det man umiddelbart tenker når man leser rapporten. Den av skrevet av fagmiljøer som vet verdien av det de gjør.

– I saken kommer det frem at det ikke finnes retningslinjer i politiet for innhenting av biologiske spor. Er det behov for det?

– Det er gitt noen rundskriv og vist til noen føringer. Men vi må snakke om det er godt nok og om det er behov for å utvikle enda tydeligere felles retningslinjer. Dette er et fag som behøver rimelig lik tilnærming. Det må vi se på sammen med Riksadvokaten, sier Vandvik.