Advart mot rekedød siden 1998

Lakselus er et krepsdyr. Når oppdrettslaksen behandles med flubenzuroner, ødelegges skallet på lusa, og den dør. Dessverre er kjemikaliet også dødelig for reker og andre krepsdyr. Det har miljømyndighetene advart om helt siden 1998.

Til tross for alle advarslene har bruken av lusemedikamentet økt kraftig de ti siste årene.

Bare fram til september i år ble flubenzuroner brukt 54 ganger på 46 forskjellige oppdrettsanlegg langs norskekysten. Av disse lå 12 anlegg nærmere enn en kilometer fra et rekefelt.

To ganger ble kjemikaliet brukt i anlegg som ligger rett over rekefelt.

– Vi er bekymret for den store kjemikaliebruken knyttet til avlusing. Det er viktig at bransjen jobber for å finne andre løsninger, sier avdelingsdirektør Bjørn Bjørnstad i Miljødirektoratet.

– Disse midlene bør forbys, sier Otto Gregussen, generalsekretær i Fiskarlaget.

– Det er utryddelsesstrategi for reker å bruke flubenzuroner over og i nærheten av rekefelt, sier Kurt Oddekalv, leder i Norges Miljøvernforbund.

Mirakelmedisinen

«Marerittet over for lakseoppdretterne». Dette var overskriften på en artikkel i Aftenposten i oktober 1996.

– Som de første i verden har norske forskere funnet et middel som kan ta knekken på lakselusen, sa spesialveterinær Aud Skrudland til avisa den gang.

Middelet var teflubenzuron og ble lansert av selskapet Skretting under merkenavnet Ektobann vet. Ikke skadelig for omgivelsene eller økosystemet for øvrig, beroliget Skrudland offentligheten, ifølge Aftenposten.

• Se Brennpunkt-dokumentaren «Lakseeventyret»
• Les også: Jeg sto og så på at de ødela rekefeltene mine
• Les også: Har filmet sjøørreten i fem år og gjort oppsiktsvekkende funn

Unntatt offentlighet

Ikke lenge etter kom selskapet Ewos på markedet med Lepsidon vet, som inneholder det aktive stoffet diflubenzuron, med samme egenskaper som teflubenzuron. Begge medikamentene ble blandet sammen til et lusefôr til oppdrettsfisken.

Det skulle ikke gå lenge før det ble satt spørsmålstegn ved garantien om at disse lusemedikamentene ikke var skadelige. Først kom advarslene i 1998, i form av to brev fra Statens Forurensningstilsyn (SFT) til Statens Legemiddelkontroll. Deler av dokumentene var unntatt offentlighet.

Så kom to nye brev fra SFT til Legemiddelkontrollen – begge unntatt offentlighet – som Brennpunkt har fått tilgang til. I dokumentene advarte miljømyndighetene side opp og side ned mot å bruke flubenzuronene Ektobann vet og Lepsidon vet.

SFT konkluderer med at stoffet «kan føre til uakseptable effekter i norske fjorder», og er «giftig for krepsdyr, lite nedbrytbart og akkumulerbart i miljøet».

Ville forby bruken

De samme dokumentene konkluderer likevel med at «Begrenset bruk kan eventuelt tillates i unntakssituasjonen». Grunnen var at problemet med lakselus hadde blitt så stort.

Så inntil problemet ble løst – noe miljømyndighetene tydeligvis mente kom til å skje snart, ifølge dokumentene – kunne flubenzuroner brukes unntaksvis. Men da med strenge restriksjoner.

For eksempel tok SFT i ett av dokumentene fra 1998 til orde for rett og slett å forby buken «i perioder like før eller under skallskifte hos økologisk og økonomisk viktige krepsdyrarter».

Truet med aksjoner

Samtidig med advarslene fra SFT, inngikk Bondevik-regjeringen i 1999 en avtale med miljøaktivisten Kurt Oddekalv, som først ble kjent ti år seinere.

Ifølge Adresseavisen gikk Regjeringen den gang med på å redusere bruken av nettopp diflubenzuron og teflubenzuron – mot løfte om at Oddekalv ikke skulle iverksette aksjoner internasjonalt mot Norges bruk av disse lusemedikamentene.

Oddekalvs trusler bunnet den gang i at han mente stoffene kunne være kreftfremkallende for mennesker.

Fôrprodusentene Skretting og Ewos, som hadde brukt titalls millioner kroner på å utvikle lusefôret, leverte etter sigende syv hundre kilo med dokumentasjon på at produktet var ufarlig både for mennesker og miljø, skreiv Adresseavisen.

– Svært alvorlig

Enten det var den hemmelige avtalen med miljøaktivist Oddekalv eller advarslene og anbefalingene fra Statens Forurensningstilsyn som var grunnen: fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til og med 2008 ble diflubenzuron eller teflubenzuron nesten ikke brukt som lusefôr.

Men luseproblemet fortsatte uforminsket. Og snart fikk næringen problemer med at lakselusa utviklet resistens mot de andre lusemidlene. Dermed ble Ektoban vet og Lepsidon vet tatt i bruk for fullt igjen. I 2010 var forbruket opp i 2,9 tonn.

Da miljømyndighetene oppdaget dette, satte de i gang nye miljøundersøkelser. De viste det samme som funnene i 1999: flubenzuroner er skadelige for krepsdyr.

– Klif ser svært alvorlig på at miljøskadelige stoffer spres til miljøet i et omfang og en utbredelse som disse undersøkelsene viser, sa Ellen Hambro, direktør for Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) i 2011.

– Bør totalforbys

Oddekalv er stolt av at de gjennom avtalen klarte å forhindre bruk av flubenzuroner i 10 år. Men han er ikke blid for at myndighetene brøt avtalen, og mener at oppdrettsnæringens makt var årsaken til det.

– Det er dramatisk at de begynte å bruke flubenzuroner igjen. Denne giften bør totalforbys, den er giftig for både mennesker og skalldyr, sier Oddekalv.

Oddekalv mener fremdeles at stoffet kan være kreftfremkallende for mennesker som spiser oppdrettslaks som er lusebehandlet med flubenzuroner, og viser til forskning i USA.

– Etter at de brøt avtalen startet vi igjen aksjoner og informasjonskampanjer mot norsk oppdrettslaks, forteller Oddekalv.

Bør ikke brukes ved rekefelt

Men forbruket av benzuronene fortsatte bare å vokse. I 2015 var forbruket av fôrmedisinen på en all time high på 8,4 tonn, nesten det tredobbelte av nivået da Klif-direktøren uttrykte sin bekymring.

De siste årene har både Havforskningsinstituttet og forskningsinstituttet IRIS forsket på flubenzuroner og gjort laboratorieundersøkelser som har vist til dels høy dødelighet hos reker som utsettes for disse lusmedikamentene.

Den nye viten har påvirket forvaltningen. I fjor høst utarbeidet Mattilsynet nye retningslinjer for bruk av flubenzuroner, som ble formidlet til oppdrettsnæringen. I veiledningen til veterinærer og fiskebiologer heter det nå at flubenzuroner ikke bør brukes oftere enn hver sjette måned, samt at det ikke bør brukes i anlegg som ligger i nærheten av rekefelt.

I preparatomtalene til flubenzuronene som ligger på Legemiddelverkets nettsider, var det allerede før den tid advart om at flubenzuroner ikke bør brukes som lusefôr i sommermånedene juni, juli og august.

Føre-var-prinsippet

Havforskningsinstituttet holder for tiden på med forskning på flubenzuroner ute i felten, men har ennå ikke konkludert.

Også myndighetene etterlyser mer kunnskap. I et høringsnotat fra i år skriver Nærings- og fiskeridepartementet følgende:

«Feltundersøkelser har vist at bunnlevende skalldyr som reker og sjøkreps eksponeres for flubenzuroner over lenger tid, men kunnskap fra flere feltundersøkelser er nødvendig.»

I høringsnotatet henviser derfor myndighetene til en «føre-var-tilnærming» når nye restriksjoner på bruken foreslås.

Men til tross for advarslene helt tilbake i 1998, restriksjonene som etter hvert har blitt innført og vektlegging av føre-var-prinsippet: Siden 2008 har bruken av teflubenzuron og diflubenzuron økt jevnt og trutt.

Statistikkene fra Mattilsynet viser at flubenzuroner fremdeles brukes flittig i 2016 – også i nærheten av rekefelt – etter at de nye restriksjonene ble kommunisert til næringen i fjor høst.

Gjentatt bruk

Et av selskapene som har bidratt til denne statistikken er Firda Sjøfarmer AS i Sogn og Fjordane. Selskapet eies og er grunnlagt av Ola Braanaas, som i 2015 var god for over en halv milliard. Han driver oppdrettsanlegg ved munningen av Sognefjorden.

I første halvdel av 2016 ble seks av hans anlegg behandlet med diflubenzuron. Fire av anleggene ligger nærmere enn en kilometer fra rekefelt. Ett av dem ligger så og si kant i kant med et rekefelt.

– Et uavhengig fiskehelseselskap bestående av fiskehelsebiologer og veterinærer har skrevet ut all lusemedisin vi har brukt. De har gjort en helhetlig, faglig vurdering på fiskehelse, effekten på lusen og påvirkning på ytre miljø, sier Braanaas.

– Mattilsynet har kommet med ny veileder hvor de sier at man ikke bør bruke diflubenzuron i nærheten av rekefelt, hvorfor har dere likevel gjort det?
– Fylkesmannen har ikke sett behov for å gi en spesifikk restriksjon knyttet til bruk av medisinfôr for våre andre anlegg, svarer Braanaas.

Han legger til at han gjerne skulle ha flyttet sine lokaliteter til områder som ikke er i nærheten av rekefelt, men at dette er noe forvaltningen styrer. Samtidig mener han at kunnskapen om diflubenzuron ikke er tilstrekkelig ennå:

– Vi trenger mer forskning på hvordan diflubenzuron påvirker andre marine arter. Akvaplan-niva gav i september ut en rapport som oppsummerer kunnskapen vi har på dette feltet, og som sier at «kunnskap fra feltundersøkelser er mangelfull, og risikovurderinger er vanskelig å gjennomføre grunnet mangel på relevante økotoksdata».

– Men fordi noe forskning kan tyde på at diflubenzuron er skadelig for enkelte arter, legger vi til grunn et føre-var-prinsipp, sier Braanaas, og nevner tiltak som bruk av luseskjørt, ikke bruk av diflubenzuroner i sommermånedene og nøye kontroll på fôringen av fisken.

Kritikk fra Mattilsynet

God nok kontroll er imidlertid noe Firda Sjøfarmer ikke har hatt, ifølge Mattilsynet. I sommer gjennomførte de en revisjon nettopp på Firda Sjømat sitt anlegg på Skorpa. Der fant Mattilsynet mangler på selskapets rapportering og gjorde vedtak:

«Verksemda har ikkje rapportert inn all behandling som er gjennomført mot lakselus på lokalitet Skorpa på novarande utlett. […] Dette er ikkje i tråd med kravet i lakselusforskrifta, og verksemda må difor rapportere inn dei behandlingane som er gjennomført til no på lokalitet Skorpa.»

– Vi er nødt til å gjøre viktige grep og bedre våre rutiner på registrering av lusebehandlingen vi gjør, innrømmer Braanaas.

Mangelen på rapporteringen gjelder ikke bare Firda Sjørfarmers anlegg på Skorpa. Selskapet fikk utlevert diflubenzuron til seks anlegg i første halvdel av 2016, men rapporterte inn bare halvparten av bruken.

Enda verre var tallene for 2015. Ifølge tall fra Mattilsynet fikk Braanaas sitt selskap utlevert lusemedikamenter 88 ganger i fjor. Bare 18 av tilfellene ble rapportert inn.

Braanaas sier at grunnen til avviket er at rapporteringen til selskapet ikke er fanget opp når de har vært for seine med registreringen.

– Dette tar vi nå grep om gjennom å bedre våre egne registreringsrutiner, går i dialog med vår datasystemleverandør og diskuterer med Mattilsynet om forbedringer av systemet, sier Braanaas.

Hevdet han ikke brukte kjemisk avlusning

I høst var Braanaas hovedpersonen i TV Hegnars første episode av serien «Oppdretterne». Her uttalte gründeren følgende til TV-kanalen:

– Så langt i år har vi ikke brukt noen form for kjemisk avlusning. Media har ikke fanget opp dette enda. Det blir veldig gøy når de tallene kommer til våren, for da vil verden se at bruken av kjemikalier til oppdrettsnæringen har stupt dette året.

Statistikkene til Mattilsynet viser imidlertid at Firda Sjøfarmer i første halvdel av i år ikke bare brukte diflubenzuron på seks forskjellige anlegg. I tillegg brukte selskapet hydrogenperoksid til avlusning på tre forskjellige anlegg, samt emamectin-benzoat ved flere anledninger.

– Snakker du usant når du sier at dere ikke har brukt kjemikalier til avlusning i år?
– Først vil jeg beklage at jeg husket feil i intervjuet med Hegnar-TV. Jeg husket ikke alle detaljer der og da. Det er riktig at vi gjennomførte tre badebehandlinger med hydrogenperoksid i begynnelsen av 2016, som jeg forvekslet med desember 2015, svarer Braanaas.

Han sier at dette tilsvarer en nedgang på 96 prosent på bruken av kjemikalier til badebehandling fra året før, og at han er stolt over dette. Men han vil ikke være med på at bruken av diflubenzuron og emamectin-benzoat teller som kjemikalier. Han mener derfor at dette ikke var noe han holdt tilbake om på TV Hegnar.

– Det er viktig at du skiller mellom badebehandling som avlusningsmetode og medisin i fôret til laksen. Leger gir oss medisiner, akkurat som veterinærer og fiskehelsebiologer gir til fisken. Til og med forskningen skiller mellom badebehandling (les: kjemisk behandling) og medisin. Dermed blir det brister i spørsmålene dine, sier Braanaas.

Forbud innenfor 1000 meters radius

1. oktober i år gikk høringsfristen ut for å komme med innspill til regjeringens «Forslag til tiltak for å motvirke negative miljøeffekter fra behandlingen mot lakselus på akvakulturlovens virkeområde».

Her foreslår Nærings- og fiskeridepartementet – med henvisning til føre-var-prinsippet – nye restriksjoner i bruken av flubenzuroner, også kalt kitinsyntesehemmere:

«Det skal være god miljøtilstand under akvakulturanlegget før bruk, det skal gå minst 6 måneder mellom hver behandling kitinsyntesehemmere skal ikke anvendes på lokaliteter som ligger nærmere enn 1000 meter fra rekefelt.»

Hvis en 1000-meters grense blir vedtatt, betyr det at 245 av totalt 1014 oppdrettsanlegg i Norge ikke lenger vil kunne bruke teflubenzuron eller diflubenzuron som lusefôr. Som kartet som Brennpunkt har laget viser, ligger nemlig 245 anlegg innenfor en grense på 1000 meter fra rekefelt.

– Flubenzuroner bør forbys

Norges Fiskarlag har i sin høringsuttalelse krevd at departementet skal gå inn i en ny høringsrunde og utarbeide nye, mer radikale forslag.

Otto Gregussen, generalsekretær i Fiskarlaget, sier det finnes nok kunnskap om skadevirkningene til at midlene bør forbys.

– Hva tenker du om at Statens Forurensningstilsyn allerede for 18 år siden advarte om at flubenzuroner var skadelig for reker og skalldyr?
– Vi sier i vår høringsuttalelse at det er godt nok dokumentert at flubenzuroner er skadelig. Derfor mener vi at vi ikke bør bruke dette mer, sier Gregussen, som er opptatt av føre-var-prinsippet.

– Bevisførselen ligger hos oppdrettsnæringen. Det er de som må bevise at lusekjemikaliene de ønsker å bruke ikke har skadelige virkninger på det maritime miljøet, sier Gregussen.

– Veldig giftig for reker

Fiskarlaget er spesielt kritisk til at departementet ikke har kommet med forslag som regulerer bruken av flere lusekjemikalier samtidig i en coctail – såkalt kombinasjonsbruk. Ifølge Fiskarlaget uttrykte departementet selv «særlig stor bekymring» for bruk av ulike legemidler i kombinasjon, og skriver i sin høringsuttalelse:

«Dette ikke minst fordi et arbeid ved Havforskningsinstituttet/Universitetet i Bergen indikerte at slik bruk av ulike legemidler kunne ha særlig alvorlige toksiske effekter, og ta livet av rekebestander inntil flere kilometer unna utslippsstedet.»

– Det er indikasjoner på at kombinasjonsbruken kan være veldig giftig for reker. Bevisbyrden ligger hos næringen. Vi mener derfor at departementet må komme med en ny høringsrunde nye forslag som tar utgangspunkt i føre-var-tilnærmingen, sier Fiskarlagets generalsekretær.

– Alvorlig, mener Riksrevisjonen

I 2012 la Riksrevisjonen fram en undersøkelse av havbruksforvaltningen. Denne ble fulgt opp i et dokument som ble lagt fram for Stortinget 18. oktober i år. Fremdeles var Riksrevisjonen ikke fornøyd med tingenes tilstand.

– Vi ser alvorlig på økningen i forbruket av legemidler mot lakselus og utviklingen av resistens mot disse legemidlene. Etter Riksrevisjonens vurdering står norsk oppdrettsnæring fortsatt overfor store utfordringer, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.

• Les mer: Lusemedisin dumpes i norske fjorder
• Les mer: Sjømat Norge: Er vern av villaksen et hinder for veksten i oppdrettsnæringen?
• Se mer i Brennpunkt-dokumentaren «Lakseeventyret»