Katastrofen som nesten er glemt

Jeg hadde knapt hørt om skipet M/S «Rigel» og det katastrofale forliset 27. november 1944 før jeg leste Roy Jacobsens andre roman om Ingrid Barrøy, «Hvitt hav».

Den forteller om den russiske krigsfangen som kommer seg i land på Barrøy etter det svære forliset, og blir far til Ingrids yngste barn.

Slik også med tegneserieskaper Ida Larmo, skal vi tro åpningen på «Rigel – urettens ekko».

Larmo går på biblioteket, låner nettopp Jacobsens roman, og lar seg sjokkere:

Gedigen bok

Slik er utgangspunktet for en temmelig gedigen utgivelse, som forlaget presenterer som en sakprosategneserie.

Enkelt sagt, en tegneserie fra virkeligheten – en sjanger som her til lands har vokst en god stund.

Ida Larmo er fra før kjent fra blant andre «Bow & Arrow», om en ung kvinne som reiser til London for å studere, mens livssituasjonen i utgangspunktet er uryddig så det holder.

Julian og Asbjørn

Som vei inn i «Rigel»-katastrofen, har Ida Larmo valgt ut to overlevende.

To personer det har vært mulig å finne spor og fortellinger etter: Den sovjetiske krigsfangen Julian Dresjkin og den norske arrestanten Asbjørn Schultz, eneste nordmann som overlevde.

Begge ble født i 1921 og var 23 år gamle da bombene senket skipet de var tvunget om bord i.

Larmo forteller vekslende, med hovedvekten på Julian, om det slaveripregede tvangsarbeidet med Hitlers beordrede jernbane til Ishavet.

Om lidelsene, og alle de som døde av vold, sult og utmattelse lenge før reisen med M/S «Rigel».

Det som helst glemmes

Lenge var altså denne historien langt på vei ukjent, kanskje helst glemt. Roy Jacobsen har skrevet og snakket om ønsket om å glemme det mest pinlige og skambelagte når krigen var over – blant annet i den tredje romanen om Ingrid Barrøy, «Rigels øyne».

Dette er en merkelig form for glemsel når vi vet at baugen på «Rigel» stakk opp over havflaten, lett synlig i et par tiår etter krigen.

Først i 1969 ble levningene av 1011 personer hentet ut av vraket og begravet på land og den synlige delen av skroget hugget opp.

Fra grått til svart

Det er utvilsomt Ida Larmos tegninger og illustrasjoner som først og fremst løfter og bærer denne produksjonen fram til noe viktig, noe som vil og bør bli stående. Lenge.

«Rigel»-ofrenes dystre virkelighet er tegnet ut i en gråskala som stadig drar seg mot det svarte, med en og annen avstikker til gult, brunt, nattblått og rødt (som når blodet krever det).

Streken er gjerne tykk, tilsynelatende grov, nesten minimal. Enkelte ansikters mimikk kan iblant synes uforanderlig, uavhengig av grusomhet eller dødsslit.

Ved ettersyn blir leseren likevel var en slags ladet tomhet i blikkene, den taler like sterkt som en grimase.

Nærmer seg det subjektive

Hendelsen var fryktelig – og den er fryktelig gjengitt, slik det må være. Fotografisk gjengivelse av et par historiske dokumenter lagt inn i illustrasjonene er elegant utført og forsterker det historiske nærværet.

Det gjelder for eksempel den ordren som ble gitt av RAF Coastal Command om angrep på skip over 1500 tonn nord for Stavanger.

Dramatikken på land blant fastboende som fikk katastrofe, lik og forhutlede overlevende i fanget, bidrar til nødvendig nærhet.

På samme tid, framstillingen av de britiske flygerne som kraksende, morderiske ravner, er både dramaturgisk interessant og kunstnerisk sterk. Men kanskje bidrar den til å svekke inntrykket av en historisk sakprosategneserie?

Burde vært pensum?

Om det finnes svakere partier i denne ellers svært vellykkede serieutgivelsen, så er de litterært språklige. I noen tale- og tankebobler viker preget av replikk for ønsket om å legge inn mye innhold.

Slik kan teksten bli litt oppstyltet, konstruert og ikke-muntlig. Jeg understreker likevel at dette skjer i noen tilfeller, og at eksemplene på godt formulerte replikker er vesentlig flere enn de mindre vellykkede.

Roy Jacobsens forord til boka avsluttes slik: «'Rigel – Urettens ekko' burde bli pliktlesning for barn og voksne i alle aldre».

Jeg er nok enig, langt på vei.