Vi legger nok en gang 90-tallet bak oss, men kjenner jeg akkurat det tiåret rett dukker det vel opp igjen rundt neste sving. Kveldens Stjernekamp-sending hadde en høstens tryggeste og minst utfordrende låtvalg, og det satte sitt preg på festen, altså. Her var det få som utpekte seg, men Adrian Sellevoll stakk av med showet, selv om Odd René som alltid leverte knallsterkt.
Adrian våget, og Adrian vant! Da er det ganske sprøtt at han er blant de tre med færrest stemmer.
Uansett, denne gangen var det Elle Maija som måtte forlate konkurransen, og det skulle faktisk bare mangle med den prestasjonen der, altså. Hennes Stjernekamp-høst var voldsomt ustabil, med både seksere og toere om hverandre. I kveld falt hun fullstendig igjennom, og da gikk det som det måtte.
Neste lørdag er deltakerne klare for country- og gruppeoppgave, og da skal vi for første gang se gjengen jobbe sammen! I tillegg skal jeg vel også i år få ergre meg over hva som kalles country i 2023, men jeg tipper at i alle fall Tone Damli gleder seg!
Vi sees om en uke!
Kveldens fremføringer i rekkefølge:
Damien: «Let Me Entertain You»
- Av Robbie Williams, 1998
Skulle tro Beat for Beat var slutt, si! Denne låta er vel den aller første som dukker opp når det skal sparkes i gang et bredt kulturarrangement! Alle bedrifters offisielle kickofflåt er kanskje det aller minst spennende valget i dag. Damien skal likevel ha for selvtilliten som skal til for å ta på seg åpne ballet-oppgaven.
Han har fått på seg Robbie-sminken, paljetter, glitter og glam - så oppgaven er i alle fall tatt på alvor. Det blir likevel kjapt tydelig at det er veldig vanskelig å virkelig ta pusten fra noen med en så ihjelspilt låt. Det blir liksom bare åpningsnummer i OL uansett hva man gjør. Det er ingen feilgrep her, men heller ikke noe krydder som løfter låta til noe annet. Denne må man nok gjøre til sin egen for å få noe særlig gevinst ut av, altså.
Helt på det jevne, rett og slett. Som rømmegrøt, kanskje?
Elle Maija Klefstad Bær: «I Want it That Way»
- Av Backstreet Boys, 1992
Elle Maija skal tolke en av 90-tallets aller største og mest uforglemmelige hits, og det er nok ikke det dummeste du kan gjøre dersom du skal treffe millennial-hjertene der ute hos publikum.
Elle Maija har nok en gang dratt på litt med køddinga, og har virkelig fått kledd på seg boybandkostymet. Men vokalen her er ganske krise, altså. Dette er såpass svakt at det bør spøke for videre deltagelse. Elle Maija har utstrålingen og evnene til en som drar siste låta på vorset før det bærer ut på byen. Hun har massevis av sjarm og karisma, men dette er jo tross alt en sangkonkurranse, og her synger Elle Maija som en amatør fra ende til annen. Dessverre!
Adrian Sellevoll:« Jump Around»
- Av House of Pain, 1992
Adrian har ett av de minst spennende låtvalgene i dag. Jeg skjønner at han vil vise fram sjangeren sin, men det finnes ganske mye fet og laidback westcoast-rap fra 90-tallet som kunne vist fram egenarten til Adrian litt mer.
«Jump Around» er, som «Let Me Entertain You», en ganske ihjelspilt låt som ofte forbindes med feståpning. Men! Adrian har jo fått til noe ganske fett på scenen her i alle fall! Går all in i rollen som gammal luring, og klarer både vers og refreng med brask og bram. Ihjelspilt eller ikke, dette er en krevende låt å komme seg gjennom, og Adrian har full kontroll på dette. Ispedd litt fullstendig idioti rundt ham på scenen er dette intet mindre enn dritgøy. En stor takk bør rettes til ensemblet der oppe, men Adrian er hovedpersonen med sin treffsikre tunge og solide flow.
Sterkt jobba!
Aleksander With: «I Will Come to You»
Av Hanson, 1997
Aleksander With Hanson! Kveldens andre boyband-låt er et stykke fra “Mmmbop”, og kan vel av mange anses som en Hanson “deep track”. Nå har han satt seg fore å gi damene knekk i knærne, og det gjør han først og fremst ved å sette øya i kamera og nekte å blunke.
Sliter litt med å bære vokalen i bridgen, og fremførelsen kan bli noe statisk når man sitter parkert ved pianoet hele veien. Når han etterhvert reiser seg prøver han å vise at det er få som kan bære boyband-sjangeren bedre enn Aleksander With, men det føles som om han alltid ligger et lite knepp unna det optimale. Sliter for ofte med vokalen og er rett og slett for safe i fremføringen.
Aleksander With hadde gode forutsetninger for å prestere godt med en boyband-låt, men dette ble bare helt passe, dessverre.
Tone Damli: «Don't Speak»
- Av No Doubt, 1996
Tone Damli har kanskje et litt mer pusete uttrykk enn Gwen Stefani, så her har hun klokt nok valgt bort de aller mest punka låtene til No Doubt. Don’t Speak er en mildere affære som bør ligge godt i munnen på Tone.
Ulempen med låta, for Tones del, er at vokalen er bortimot det eneste fartøyet fra start til slutt. Hun skal ha for at hun prøver å løsrive seg fra sin trygge og vante vokalstil, og byr på litt mer av den hissige, men likevel såre Gwen Stefani-klangen. Det er nok likevel på det rene at det er en grunn til at Tone Damli ikke er frontfigur i et skapunk-band. Her er det kun forsøksvise suksesser å spore, og selv om Tones vokal sjeldent er totalt sur er det bare for langt mellom Stefani og Damli, altså.
Mari Bella: «You Drive Me Crazy»
- Av Britney Spears, 1999
Mari Bella burde jo valgt en Houston/Carey/Dion-låt! Vokalen hennes kunne virkelig bergtatt både publikum og paneleksperter, altså. I stedet har hun valgt ikonet Britney, som ikke akkurat er kjent for sine utrolige sangprestasjoner. Men det er klart det er enkelt å falle for Britney-fristelsen når det først er 90-tallsfest!
Kan det være Britneys svake stemmeprakt som gjør at Mari Bella faller litt igjennom i åpningen her, da? Britneys særegne vokaluttrykk kler ikke Mari i det hele tatt, og selv om attituden er tettere på der det skal være er det ganske vanskelig å se noe annet enn uutnyttet potensial i denne fremføringen, altså. Dansetrinnene tar vel også sin del av oppmerksomheten, så kanskje vi må tilskrive denne uinspirerende Britney-tolkningen til feil låtvalg, vrien koreografi og nerver?
Odd René Andersen: «I Don't Want to Miss a Thing»
- Av Aerosmith, 1998
Odd René har også gått den skikkelig opptrådte sti med låtvalget i kveld. Det er vel liten tvil om at Oddemann har henta litt inspirasjon fra Steven Tyler i sitt eget vokaluttrykk. Han er jo også en av de som har opplevd 90-tallet som voksen, så her er det ikke like mye barndomsnostalgi å spore.
Umiddelbart kjenner jeg en lengsel etter en Odd René utenfor komfortsonen. Det er liksom helt åpenbart at denne karen har kvelertak på Aerosmith. Kanskje litt urettferdig, men Odd René kan fort bli for “flinkis” og for trygg i konkurransen. Han skal passe seg for å aldri utfordre seg selv i Stjernekamp. Tenk så fett det hadde vært en Odd René Andersen-tolkning av Green Day, for eksempel!
Vel vel. Dette er jo naturligvis ufeilbarlig hele veien. Odd René treffer alle toner, formidler låta med enorm energi og innlevelse, og er selvfølgelig konkurransens store stjerneskudd. Da går det jo ikke an å trekke spesielt mange øyne på terningen, men jeg håper Odd René gutser litt snart!
