Anmeldelse

Sondre Lerche har aldri vært mer gregoriansk

Lite klaffer bedre enn kombinasjonen mausoleum, 20 publikummere, og en av Norges reneste falsetter.

Sondre Lerche synger og spiller gitar i Emanuel Vigelands Mausoleum

UNIKT: Sondre Lerche tilpasser stemme og arrangementer til det mildt sagt unike lokalet på en glimrende måte.

Foto: Tord Litleskare

Terningkast 6

Sondre Lerche har utrolig nok vært aktiv i snart 20 år, og har naturligvis rukket å ta store steg fra den søtladne guttebassen som ble årets nykommer under Spellemannprisen i 2001, til en veletablert og meget respektert låtskriver i 2020.

Et nytt album er på trappene – «Patience» som slippes 5. juni, smitteverntiltakene er et snev lettere, og på Ris i Oslo ligger et vaskeekte mausoleum og venter på å bli brukt.

Unikt lokale

Emanuel Vigelands Mausoleum er en relativt godt bevart hemmelighet på Oslos vestkant, der det ligger bortgjemt i en forstadsaktig gate og stråler som en oase i en bydel som stort sett huser arkitekttegnede villaer.

Mausoleet ble oppført av Emanuel Vigeland selv, og er beskrevet som et «dunkelt, tønnehvelvet rom fullstendig dekket av fresker». Veggene byr også på en naturlig, 20-sekunders klang, som gjør det til et konsertlokale uten sidestykke.

Her trengs ikke mer enn en gitar, noen stearinlys og en positiv tjommi i røde kordfløyelsbukser.

Settingen er mystisk, gregoriansk og episk på grensen til det absurde: Vi er 20 personer i det som tydeligvis kalles et tønnehvelvet rom, og hver eneste lyd varer i 20 sekunder. Her gjelder det å holde snavla. Kanskje det kan være en idé å bygge et mausoleum rundt Tøyenparken også, så får man bukt med skravleproblemet på Øyafestivalen i samme slengen.

Ikke stedet for å samtale med publikum

Lerche åpner med det jeg mistenker er tittellåta fra det nye albumet. Lyden av låta «Patience» er en mektig opplevelse. Ingen tvil om at denne klangen kunne fått selv Luxus Leverpostei til å låte forlokkende, uten sammenligning for øvrig.

Lerche tilpasser stemme og arrangementer til det mildt sagt unike lokalet på en glimrende måte, og selv om det ikke er et mesterlig kunststykke å få 20 publikummere i sin hule hånd, føles det som om det er en liten anelse av ærefrykt som går gjennom oss som sitter her – 1 meter fra hverandre.

Det låter så stort, så annerledes, så fullkomment.

Sondre Lerche med gitar i Emanuel Vigelands Mausoleum

EPISK: Settingen er mystisk, gregoriansk og episk på grensen til det absurde.

Foto: Tord Litleskare

Det viser seg også i publikums motvilje mot å klappe: Stemninga må ikke ødelegges. Heldigvis tar noen på første rad på seg det erkenorske ansvaret med å gripe elefanten i det tønnehvelvede rommet: «Vi tør ikke klappe», innrømmer hun. Sondre Lerche repliserer med «Dere tør ikke klappe, jeg tør ikke prøve å si noe morsomt».

Det skal sies, det er ikke kvelden for å samtale med publikum. Det er bortimot umulig å høre hva noen sier i mausoleet – en talers absolutte mareritt. Men heldigvis er det nok alle vokalisters våte drøm, og spesielt Sondre Lerches ekstremt rene og sterke falsett kommer til sin rett her.

Må tenke på kjærlighet

Hans seige og forkynnende indiepop har vokst gjennom årene, den har blitt mer teatralsk, mer utfordrende og utforskende, og akkordrekkene er i all hovedsak interessante. Tilpasningen av «I Know Something That’s Gonna Break Your Heart» og «I’m Always Watching You» er ekstremt vellykket. Den eksepsjonelt vakre harmonien mellom gitar og stemme på sistnevnte låt kan få selv de mest uromantiske av oss til å tenke litt på kjærlighet.

Etter et par covere av blant andre Britney Spears, Joni Mitchell og Ray Conniff får vi «Sentimentalist» før det skal avrundes med «Why Would I Let You Go» og «You’re Not Who I Thought I Was» fra den nye plata. Meget såre og fine låter som er med på å gjøre ventetiden frem til plateslipp 5. juni litt lenger.

Etter at settet er ferdig tør publikum også endelig å slippe applausen løs, og da låter vi som 2000. 1980 av disse 2000 er fiktive, men jeg er sikker på at de 20 som var her på ekte sitter igjen med en følelse av å ha vært med på noe helt spesielt.

En av våre mest produktive og flinkeste låtskrivere som byr på et spesialtilpasset sett i et helt unik konsertlokale, det kan aldri bli noe annet enn full klaff. Eller klang. Full klang.

Sondre Lerche holdt konsert hjemme i stua da han satt i korona-karantene:

Brakkesyke: Sondre Lerche live at home in quarantine in Norway, March 18th 2020. Pre-save my new song You Are Not Who I Thought I Was: https://ingroov.es/you-are-not-who-i Stay safe and empathic out there!

Publisert av Sondre Lerche  Onsdag 18. mars 2020

Anbefalt videre lesing: