Erindringsbobler

I flere måneder har en omfattende utstilling med Otobong Nkanga hengt klar på Henie Onstad Kunstsenter uten at publikum har fått lov til å se den. Høye smittetall og muterte virus har tvunget museet til å holde dørene stengt. Nå har det valgt å introdusere utstillingen gjennom en videopresentasjon. Fordelen ved dette er at deler av utstillingen blir tilgjengelig for hele landet.

Otobong Nkanga er en belgisk kunstner med nigeriansk opprinnelse. Hun jobber med tegning, installasjon, tekstil, fotografi, skulptur og performans, og hun er den første vinner av den norske kunstprisen Lise Wilhelmsens Art Award.

I begynnelsen av november, da vi trodde utstillingen straks skulle åpne, ble jeg invitert til en privat førvisning i den fysiske utstillingen. Selv om det selvsagt er en ganske annen opplevelse å se disse veldig sanselige arbeidene formidlet digitalt, er det flott at kunstsenteret nå omsider gir publikum en mulighet til å kunne oppleve utstillingen, om enn ikke fysisk helt ennå. I videoutstillingen får vi en grundig digital omvisning av kurator Karen Monica Reini.

Otobong Nkanga er opptatt av hvordan vi mennesker utbytter jordklodens ressurser, og slik utarmer den naturen vi selv er fullstendig avhengig av. Sporene av vareproduksjon og handel er et refreng i hennes prosjekt.

Historisk erindringselv

Et av de sterkeste uttrykkene for denne tematikken er verket «Anamnesis» som er en mørk bred sprekk i veggen, et dypt sår i den hvite museumsoverflaten som en slags elv av råvarer, te kakao, tobakk, krydder og kaffe – alle de nødvendige varene som blant annet Afrika har forsynt Vesten med gjennom århundrene.

Som en arkeolog graver Nkanga frem de materielle sporene og utforsker historien.

Også serien «Filtered Memories» fra 2010 handler om fortid. Her gir kunstneren oss vakre og vonde glimt inn i sin egen biografi: En ung jente med skoleuniform som står bortvendt ved en benk der en mann sitter og onanerer. Det er bare bruddstykker av fortellinger som vi kun aner konturene av.

Mange av disse små erindringsbildene handler om ensomhet, noe som kanskje ikke er så rart: Nkangas familiehjem brant da hun var 17, og begge foreldrene hennes døde.

Stjernehimmelen over oss

Et av de mer iøynefallende arbeidene i utstillingen er «Double Plot» fra 2018. Det er en stor digital jacquardvev der vi ser solsystemet med stjernekonstellasjoner som kun er synlig fra den sørlige halvkule. Her er stjerner som aldri ble omtalt i de gamle antikke astronomiske skrifter – som et bilde på at virkeligheten gjennomgående har vært betraktet med et vestlig utsynspunkt.

Foran himmellegemene ser vi et enormt tre og en hodeløs skikkelse som holder i en tråd. Tråden knytter sammen sirkelformede fotografier som er festet til tekstilet. Bildene er som erindringsbobler som referer både til uroligheter rundt i verden, som for eksempel opprøret på Tahrirplassen i Kairo i 2011, men også minner av mer personlig karakter.

Slik vever hun sammen den kollektive og den individuelle hukommelsen.

Verket handler også om mekanikken som beveger verden, og om forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige, mellom naturen og stjernehimmelen.

I mange år har nålen vært et gjennomgangsmotiv hos Nkanga, med referanse til kolonimaktens markering av kolonialiserte områder på kartet. Verket «Double Plot» handler også om dette. De dype arrene etter undertrykkelse og utbytting lar seg ikke så lett viske ut. Men det kan være befriende å løfte blikket fra kartet som bærer preg av fortidens maktstrukturer og sosioøkonomiske skillelinjer, og la stjernehimmelen definere steder, land og kontinenter.

Det er en rik og inspirerende verden Nkanga folder ut på Henie Onstad Kunstsenter – både fysisk og digitalt. Men jeg håper inderlig at den drøyt seks minutter lange digitale presentasjonen kun blir en «aperitiff» for publikum, for det er selvsagt mye sterkere å oppleve disse sanselige arbeidene fysisk enn på skjerm.

Anbefalt videre lesing: