Norske museer preges av digital hjelpeløshet

Informasjon om digitale initiativer og invitasjoner til nettarrangementer renner inn i mailboksen. Kan koronakrisen føre til en digital revolusjon i den norske museumsverden?

Det kan vi virkelig trenge, for det er en kjensgjerning at vi ikke akkurat har vært i tet på dette området. Våre største museers nettsider har vært som flate skjermplakater. Men nå virker det altså som ting er i gjære.

Etter seks uker med et fullstendig nedstengt kunstliv, er det på tide med et dypdykk i det digitale museums-Norge, for å se hvor langt revolusjonen har kommet.

Overraskende ubehjelpelig

Munchmuseet
Positivt: Flinke digitale guider
Negativt: Blir avvist i døra

Munchmuseet i Oslo har snakket med ekstra høy stemme om sine digitale initiativer. Men ved første blikk er nettsiden deres tilsynelatende fullstendig uendret.

Her er det ingen synlig inngang til en digital samlingspresentasjon. Det som lyser mot meg i skinnende rødt, er den avvisende beskjeden om at museet er stengt. Her ber de meg gå, i stedet for å invitere meg inn i det museets virtuelle verden.

Det digitale Munchmuseet finner jeg først ved å søke dem opp på Facebook. Det er selvsagt viktig å være aktiv på sosiale medier, men hjemmesiden bør alltid være hovedinngangen.

Direktør Stein Olav Henrichsen fortalte nylig begeistret på Dagsrevyen 21 hvordan en livestream-omvisning trakk til seg mer enn 50.000 besøkende, og om en fremtid der Munchmuseet vil kunne lokke til seg en større andel av den kinesiske befolkning som digitale gjester. Han uttrykte også håp om at dette er noe publikum kan være villige til å betale for.

Vel, da må de nok produsere noe som er litt bedre.

Når dette klarer å trekke til seg så mange besøkende, forteller det nok en del om den ekstreme internasjonale kunsttørken vi står midt oppe i, for disse livestream-omvisningene er virkelig nokså triste greier.

Guiden er flink, men filmen virker hjemmesnekret med dårlig kvalitet på både lyd og bilde. Det virker overraskende ubehjelpelig og uprofesjonelt fra en så stor og mektig aktør som Munchmuseet. Hvorfor kommer vi ikke tettere inn på personen som formidler, og på Munchs arbeider? Når vi sporadisk kommer inn på bildene, er lyssettingen så dårlig at reflekser i glasset, eller skinn i lerretet ødelegger for muligheten til å studere bildene.

Altså ikke noen revolusjon på gang i Munchmuseet i hvert fall.

Ingen digital blomstring

Kode kunstmuseer
Positivt: Viser stengt utstilling
Negativt: Oppleves irrelevant

Også KODE i Bergens nettside er like flat og død som den alltid har vært. Eller faktisk enda mer død nå som informasjonen om priser, omvisninger og åpningstider er fullstendig irrelevant for oss.

Den eneste relevant informasjonen vi får, er informasjon om stengning og koronatiltak. På samme måte som på Munchmuseets hjemmeside, blir vi effektivt vist bort.

Også her er det lurt å besøke kunstmuseets Facebook-side. Der foregår det noe mer. Blant annet kan man få en omvisning i den koronastengte utstillingen Edward Burne-Jones. En kurator tar oss med på vandring inn i Singer-samlingen.

Regelmessig poster museet også malerier til glede og oppmuntring, men det er liten virkelig interessant, fagtung aktivitet som foregår. Det kan ikke sies at den digitale innovasjonen blomstrer her heller.

Spørsmålet er om museet kanskje ikke burde permittert fullt så mange av sine dyktige medarbeidere?

Misforstått folkelighet

Nasjonalmuseet
Positivt: Prøver å engasjere
Negativt: Vill uorden

På Nasjonalmuseets nettside har det i hvert fall skjedd en hel del.

Kanskje ikke så rart når man tar i betraktning at dette museet allerede har holdt stengt i flere år på grunn av flytting. Her representerer ikke koronakrisen en så stor forandring som for andre museer.

Det er positivt at publikum raskt blir ledet inn i et digitalt rom, men der inne råder det vill uorden.

«Lag din egen samling» er det nye digitale konseptet. Og svært mange av museets egne ansatte har gjort nettopp det – noe altså besøkende også kan gjøre.

Det er en fin og folkelig idé, men i praksis funker det svært dårlig. Selv besøkende med stor kunnskap om – og interesse for – kunst, vil føle seg ganske lammet over å skulle velge mellom 40.000 verk. Hvor i himmelens navn skal man begynne?

Er det latskap eller uforstand når man bare holder hele verkskatalogen åpen? Det er en grunn til at museet har høyt utdannede fagfolk som er ansatt for å foreta denne typen valg, og å skape utstillinger som er noe mer enn summen av sine utvalgte arbeider.

Også YouTube-videoene de har laget, der ulike ansatte ved museet trekker frem sine favorittverk, er preget av denne misforståtte folkeligheten. Her skal alle som vil de komme til orde, fra butikkmedarbeideren til seniorkuratoren. Og selv når fagfolket kommer til orde blir det for mye ikke-faglig snikksnakk, som om man er redd for å ta oppgaven for seriøst.

Nasjonalmuseets side bærer også preg av en manglende forståelse for visuelle hierarkier. Dette er nokså elementært: Fete typer betyr at noe er viktigere enn mindre fete typer. På Nasjonalmuseets hjemmeside fremstår alt som like viktig og gyldig. Og dessverre blir det som er like gyldig likegyldig.

Paradoksalt gjør disse forsøkene på å åpne opp at samlingen blir mer utilgjengelig og lukket.

Skiller seg positivt ut

Henie Onstad Kunstsenter
Positivt: Egen ArtChannel
Negativt: Ganske statisk

Henie Onstad Kunstsenter skiller seg ut i positiv forstand. Deres nettside er også ganske statisk, og de digitale initiativene er ikke det første du får øye på, men når man først finner deres nye ArtChannel, er det et spennende og profesjonelt prosjekt.

Her strømmes det konserter og digitale omvisninger. Hver torsdag får publikum nye perler fra senterets rikholdige arkiv.

Henie Onstad Kunstsenter var også tidlig ute med å digitalisere utstillingen Picasso 347. Selv om det kan bli i overkant mye snakk, får vi en fin og grundig introduksjon til denne spennende, livsbejaende og erotiske alderdomsserien til Picasso av kurator Karin Hellandsjø.

Men selv ikke på Høvikodden kan det som skjer beskrives som en digital revolusjon.

Her har utvilsomt fremdeles alle norske museer en lang vei å gå.

Anbefalt videre lesing: