Pablo Picasso regnes som selve grunnleggeren av den modernistiske malerkunsten. Gennom sitt mangfoldige prosjekt banet han vei for en flunkende ny kunstforståelse. En større Picasso-utstilling er derfor alltid en stor begivenhet.
Den 3. januar åpner Henie Onstad Kunstsenter utstillingen «Picasso 347», og det er ikke et hvilket som helst utvalg bilder som vises, men den sagnomsuste «Suite nummer 347». Dette er en bildeserie bestående av 347 grafiske trykk som Picasso skapte gjennom 200 dager i 1968, da han var 87 år gammel.
Eksplisitt erotisk innhold
Serien vekket umiddelbart sterke reaksjoner for sitt eksplisitte erotiske innhold. Og det skal ha vært diskutert om det i det hele tatt var forsvarlig å vise den offentlig.
Den ble likevel vist samme år som den ble laget, og den vekket en voldsom debatt, og i tiårene som fulgte var det flere institusjoner som vegret seg for å vise bildene. Blant annet var serien helt og holdent utelatt i den store retrospektive Picasso-utstillingen i New York i 1980.
Året etter valgte imidlertid Henie Onstad Kunstsenter å utstille bildene, og direktør Ole Henrik Moe forsøkte å komme kritikken i forkjøpet med et forsvarsskrift i katalogen, der han argumenterte for at den høye kunstneriske kvaliteten gjorde at enhver beskyldning om obskøniteter ville falle på stengrunn.
Men selv i dag har jeg ofte hørt bildene omtalt som «pornografiske» og Picasso selv som en «kåt, gammel gris», siden han var så gammel da han lagde dem. Hans egen alder og svinnende manndom var for øvrig noe han selv tematiserte i serien, som i det humoristiske og hjerteskjærende trykket «25. mars 1968» der han tegnet seg selv inn i bildet som en kortvokst olding med stokk og hår på ryggen, ovenfor en svulmende, ung kvinne med frodige lår, og store pupper.
Verken opphissende eller opprørende
Til nå har jeg trodd at jeg ikke kan ha sett de råeste eksemplene fra denne serien, siden debatten ble så voldsom den gang, men der jeg vandret omkring i Sal Haaken på Høvikodden innså jeg at det ikke finnes noen bilder som er drøyere enn de jeg allerede har sett.
Det er vanskelig å forstå at dette så sent som 1980-tallet kunne vekke en slik debatt. Riktignok er det noen vakre fyldige kvinner som spriker med bena, som eksponerer både kjønnsorgan og anus, men det er ingen penetrering, ingenting som egentlig skulle være egnet til verken å opphisse eller opprøre.
Et visuelt tilbakeblikk
Serien er en mektig visuell refleksjon over Picassos eget liv, et flettverk av motiver og referanser både til hans eget omfattende kunstnerskap og til kunsthistorien. Han levde mesteparten av sitt liv i Frankrike, det var her har han blant annet utviklet kubismen, og han var veldig preget av franske impulser og strømninger, men i sin alderdom vendte han tilbake til det spanske.
I Suite 347 hentet Picasso inn motiver fra den spanske folkefantasien, men også fra sin egen biografi. Her tegnet han inn mennesker som sto ham nær, sammen med store spanske kunstnere som Diego Velazquez og Francisco de Goya.
Picasso og Y-blokka
Utstillingen avsluttes med en fyldig avdeling som tar for seg Picassos forhold til Norge, og hans samarbeid med Carl Nesjar om utformingen av blant annet regjeringskvartalet.
Denne fine lille delen av utstillingen understreker Y-blokkas unike betydning, både arkitektonisk, kunstnerisk og historisk. Slik sett favner utstillingen både verdenskunstneren Picasso som del av det store modernistiske oppbruddsprosjektet, men også en nasjonal og lokal tematikk som er brennaktuell for oss nå når det – etter min mening – tragiske vedtaket om riving av Y-blokka er gjort endelig.
Utstillingen viser Pablo Picassos umiddelbare og ekspressive strek, og hans frodige, tøylesløse fantasi; kort sagt Picasso på sitt aller beste. Den som har grublet på om det er riktig at Picasso troner som den viktigste kunstneren i det tjuende århundre, bør ta turen ut til Høvikodden, og få denne tvilen ryddet av veien.