I kveld har det vært flere låter som har vært på nivå med andre, «skikkelige» sangkonkurranser.
Har Maskorama begynt med ordenltige auditioner? Eller er det faktisk bare vanlig i kjendis-Norge å kunne synge skikkelig bra? Betyr det at jeg aldri kan bli kjendis?
Uansett, for en kveld det har vært!
Detektivene har kastet ut navn i alle retninger, mens publikum nok har blitt enda sikrere på sine favoritter.
Da Skilpadda måtte ta av seg maska, var det over halvparten av alle hjemme-detektivene som var bombesikre på å se Christopher Robin Omdahl.
Og da er det ganske fortjent at de fikk helt rett.
Omdahl har gjort en kjempejobb gjennom programmene, og virkelig vist seg som en varm og energisk showmann.
Denne avsløringen viser også at publikum begynner å bli ganske så enige. Da blir det ekstra spennende å se om det avsløres noen overraskelser på veien inn mot finalen!
Jeg har også blitt enda sikrere gjennom kvelden på hvem som er min favoritt. Og neida, det er ikke et kostyme. Det er Robert Stoltenberg. La ham bli i detektivpanelet til evig tid, jeg stoler blindt på alt han sier!
Se fremføringene på nytt:
Kattepusen
«I Can't Feel My Face» av The Weeknd
Jeg har vært veldig med på Kevin Vågenes som katten, og nå er jeg enda sikrere. Fallet må jo handle om da stakkaren brakk ryggen på TV.
De høye tonene her imponerer meg helt enormt. Hvis denne personen ikke jobber med musikk på en eller annen måte blir jeg helt sjokkert. Vokalen her står jo stødig selv ved siden av The Weeknd selv.
Dansebevegelsene balanserer utrygt mellom å være spenstige og kleine, og begge deler er i det minste underholdene, om så på sin egen måte.
Spirrevippen
«Vampire» av Olivia Rodrigo
Jeg er fortsatt ikke bombesikker, jeg. Søren altså!
Jeg synes enda flere av hintene peker mot Linnea Myhre, både den retro telefonen med anrop til mamma og myr-bærene multer. Men som mange har spurt seg, kan hun synge så bra?
Enda et nummer hvor vokalen sitter sterkt, det er faktisk ganske så nydelig å høre på. Men det var ikke like gøy som Vågenes. Kremt, jeg mener Kattepusen. Den fine balladen byr ikke opp til fest, og det er vanskelig å føle på de dype følelsene når sangeren har på seg glitrende propellcaps.
Vi vet fra før at Spirrevippen kan synge, så jeg håper vi også får litt mer show i neste låt!
Skilpadda
«I Don't Feel Like Dancing»/«Jungle Boogie» av henholdsvis Scissor Sisters og Kool & the Gang
Skilpadda holder ikke igjen på showfaktoren! Her er det full musikal med dans, backup-sangere og en skikkelig gladbombe av en låt. Dette er i hvert fall en person som er vant til å stå på en scene.
Det er deilig når Maskorama-estetikken virkelig kommer til sin rett, og det gjør den her. Fargene spiller opp energien i showet, og det er skikkelig gøy å se på.
Her synes jeg hintene er veldig vage. En person som lenge gjemte seg bak skallet sitt, med en stemme folk ikke vil høre? Det kan jo være noe mange av oss kan relatere til, det. Er det jeg som er skilpadda? Jeg vet sannelig ikke. Men jeg kler jo også raske briller.
Romvesenet
«Rett Opp og Ned» av Lars Vaular
Det er smart dialektforvirring å gå for en av de eneste låtene alle både i og utenfor Bergen har sunget nok ganger til å kunne uttale godt. Men kanskje ikke helt hundre prosent rett, og det er det heller ikke her.
Romvesenet har også selvtilliten til en bergenser, og det er vibes, vibes og vibes fra scenen. Fremføringen er energisk, og er så langt det som føles mest som en konsert. Eller kanskje en musikkvideo?
Jeg kan absolutt se for meg at det er Annika Momrak som skjuler seg her inne, hun har i hvert fall energien til å matche Romvesenet. Og så er jeg så sjarmert av Robert som detektiv, så jeg liker å være enig med ham.
Spøkelset
«Back In Black» av AC/DC
Nå er jeg ganske redd for kirkegård-scener i film og TV, så her var det noen hint jeg ikke fikk med meg fordi jeg gjemte meg litt. Men det kan fortsatt være «Side om Side» sin kjære dronning av selvinnsikt.
Nå synes jeg ikke denne lyse-lyse vokalen til “Lillespøk” passer så godt til en sånn rockelåt. Originalen går allerede så lyst som låta tåler. Så showet ble litt feil for meg, og klarte dessverre aldri å fenge meg.
De beste låtene er de som får meg til å glemme å lete etter hint fordi jeg nyter showet. Men her glemte jeg nesten å følge låta, og så heller etter hint. Og det på den karakteren jeg er mest sikker på. Her kan vi i hvert fall få et kjempeløft til runde to!
Andre runde
Romvesenet
«Holding Out for a Hero» av Bonnie Tyler
Romvesenet er i hvert fall ikke en artist som er trent i mikrofonteknikk. Men med så intense innpust er det lite tvil om at hun drar skikkelig på. Og selv om det starter litt surt, retter det seg godt opp til den vanskeligste delen av låta. Det er en bragd i seg selv.
Dansingen og musikalnykkene drar også showet godt opp. Det er sterkt og fint, men kanskje ikke det aller morsomste vi har sett. Jeg trekkes tydelig mot de mest festlige låtene, men nå skal da dette showet være en fest også. Det er jo lørdag!
Jeg synes faktisk Ane Norum Kvistad er et veldig spennende navn i miksen her. For jeg synes det er mange tråder til Newton her.
Skilpadda
«Pokémon-sangen» av Patrick Auri
Maskorama, 4. episode, 2. desember 2023
Hvorfor er det ikke en eneste Pokémon på scenen? Jeg rakk akkurat å håpe på det, men det er dessverre et av de tommeste showene i sendingen. Skjermen bak holder ikke, jeg vil ha flere figurer og bamser!
Det er heldigvis superhyggelig og nostalgisk med Pokémon og «Guitar Hero» da. Nesten som om å være tilbake i TV-stua til venninner som fikk lov til å ha Playstation.
Det peker i tillegg enda mer mot Christopher Robin Omdahl.
Skilpadda er den karakteren jeg får mest lyst til å gi en klem til, eller kanskje dra på fet med. Den skal ha for å klare å ha karisma gjennom så mange lag med plast, glitter og hemmelighetskremmeri.
Kattepusen
«This Is Me» av Keela Settle fra «The Greatest Showman»
Maskorama, 4. episode, 2. desember 2023
Heia Vågenes! Denne kraftfulle balladen sitter faktisk, særlig mot slutten når han klarer å kommandere et helt nydelig gospel-parti.
For en gangs skyld klarer noen å kombinere det sårbare og emosjonelle med den slående maksimalismen, og resultatet står ekstra godt ut fordi det er første gang i kveld det skjer.
Det hele sitter som en kule, både sang, dansere og oppbyggingen av det hele. Jeg bøyer meg i støvet.
Hintene peker fortsatt ganske så entydig i én retning. Og da burde man kanskje pushe flere musikaler i Norge til å ta Vågenes med i besetningene sine. For det her er profesjonelt.
Spøkelset
«Golden-Eye» av Tina Turner
Maskorama, 4. episode, 2. desember 2023
Lillespøk er tilbake, denne gangen med det etterlengtede løftet. Her sitter sjangervalget like godt som fremføringen.
Spøkelset kan virkelig å synge, og klarer å fylle diva-personligheten til Tina Turner.
Jeg klarer nesten å ikke la meg skremme av tre dansende Hufsa-er. Jeg er et Mummi-barn, da, så det går bare nesten. Det er også lett å støtte også en god spøk på detektivpanelet, det fortjener de for å ta så mye feil
At det er en dyktig stemmeskuespiller inne i Spøkelset, det er sikkert og visst. Skiftene i dette som skjer i løpet av låta er ganske imponerende, og det å klare å være to karakterer når man samtidig skal skjule sin egen identitet er imponerende.
Da står Charlotte Frogner fortsatt sterkt som gjett. Hun vet vi kunne gjort nettopp dette godt. Og hun kan å være en diva også.
Spirrevippen
«Jump» av Pointer Sisters
Foto: Espen Solli
Igjen er det usikkerheten rundt Spirrevippen sin identitet som underholder meg, mer enn selve fremføringen. Det er rett og slett litt tappet for energi, og denne gangen kan man ikke legge det på låtvalget.
Nå skal det sies at jeg ikke ville tatt på meg det gigantiske, tykke kostymet der om jeg skulle synge en sang som burde innebære en del hopping. Men Hugh Grant-dansing var det ikke, det var jo helt på stedet hvil!
Jeg synes faktisk det er Spirrevippen som fortjener en exit i dag, for den har ikke levert helt på samme nivå som de andre deltakerne.
Og om jeg da får bekreftet at det er Linnea Myhre, som jeg nå er ganske så sikker på at det er, så kan jeg sove godt i natt.
