Anmeldelse

Sagaen om en syk mor

Sandra Lillebøs første roman er en sjeldent ærlig, personlig og ufiltrert tekst om det å leve med en psykisk syk mor – og det å leve uten henne.

Sandra Lillebø gir ut romanen "Tingenes tilstand" høsten 2020.

NØDVENDIG: Sandra Lillebøs roman føles som en absolutt nødvendighet, som en livbøye for den skrivende.

Foto: Oktober/Helge Skodvin
Bok

«Tingenes tilstand»

Sandra Lillebø

Skjønnlitteratur

2020

Oktober

«Jeg har skjønt nå at dersom jeg ikke skriver dette, vil jeg aldri skrive mer», skriver Sandra Lillebø i «Tingenes tilstand»

Nettopp slik føles denne romanen: Som en absolutt nødvendighet, som en livbøye for den skrivende.

Men om dette er en roman eller ei, kan sikkert diskuteres. For det er helt tydelig at Lillebø skriver med en så sterk nerve av trang og av sannhet, at dette ikke er skjønnlitteratur i normal forstand. En kan kanskje heller kalle det en prosess. En høyst personlig prosess, i bokform.

Om de dype sporene

Det tar litt tid å få tak på tematikken, og å få tak i formen og takten i teksten. Informasjonen og konteksten vi trenger for å forstå kommer i treige drypp, og kronologien er broket. Men en subtil uro, en følelse av at ting ikke er som de skal, ligger og dirrer helt fra start. Og det er klart: Ting er ikke som de skal.

Vi får innblikk i et gnagende tomrom av uforløste traumer, et komplekst og sammenvevd nett av dem, som man ikke øyner noen umiddelbar løsningsstrategi til. Når det ene mennesket som skulle ta vare på deg sviktet deg på flerfoldige vis gjennom et helt liv, når hele oppveksten har stått og vaklet på et svakt og ustabilt fundament, da er det ikke overraskende at det setter dype spor.

«Tingenes tilstand» handler om disse sporene. Hvordan de ble skapt, og hvilke følger de har fått. Dette er en beretning om det å leve med en schizofren mor, om veien fra barnlig omsorg til voksen vegring, og om til slutt å kutte alle bånd.

«At den schizofrene er en splittet personlighet, er en misforståelse. Den schizofrene har ingen personlighet. Hun er oppsplittet, fragmentert. Knust, kastet i gulvet.»

Å skrive om skriving mens man skriver

Det hoppes fritt og tilfeldig i tid. Men boka bindes likevel sammen av hyppige nåtidsbolker, der vi blir kjent med fortelleren i nåtid, og angsten hun sliter med. Angsten gjennomsyrer mange fasetter i livet, ikke bare forholdet til moren, men også forholdet til familien og til seg selv – herunder forholdet til skriving og litteratur.

Slik blir det et ganske dominerende metaperspektiv i boka, det skrives mye om skriving mens hun skriver. Dette liker jeg, det gir meg en følelse av å få tilgang på noe hemmelig, det som vanligvis er utilgjengelig i en roman: Akkurat hva som foregår i hodet på forfatteren mens hun skriver.

Annerledes, men autentisk

Siden strukturen er såpass fragmentert, oppstykket og tilsynelatende tilfeldig, kan kurven i fortellingen oppleves litt flat. Det kan til tider kjennes som at man står og stamper i det samme litt for lenge. Men det passer i en slik ufiltrert tekst, for det er jo slik menneskesinnet er: Vi prosesserer ikke i en perfekt dramaturgisk kurve. Og i hver sving, om enn usynlig, skjer det små forflytninger som man til sist kan ta et skritt bort fra og gjenkjenne som en utvikling.

Dessuten skriver Lillebø godt. Det er ikke polert, det er ikke pimpet opp med metaforer og overdådig uttenkte setninger, det er ikke noe «Se på meg, jeg kan skrive»-verk. Det er rett og slett hennes helt særegne tankefrekvens satt inn i en litterær form. Og det føles autentisk, såre autentisk.

Etisk dilemma

«Denne teksten er hennes største skrekk. Kanskje er det jeg som har gjort henne syk.»

Det er tydelig at skapelsen av denne boka betyr mye for forfatteren.

Men man kan ikke unngå å tenke på hvordan dette vil føles for alle de som kjenner seg truffet av det det skrives så ufiltrert om, og da først og fremst hovedemnet i boka, nemlig fortellerens mor. Et menneske i en sårbar posisjon, som utleveres på inngående vis.

Lillebø beveger seg veldig nærme den etiske grensen, men jeg synes det er innafor, i og med at det er ønsket om å rense opp i seg selv som ligger i roten av verket – ikke et ønske om å henge ut eller skade.

Her vil nok noen være uenige, og det er en viktig debatt.

Tanker, ikke handling

Dette er ikke romanen for deg som søker handling, dramaturgi og sammenheng, men for deg som vil få innblikk i et liv som i et parallelt univers kunne vært ditt. «Tingenes tilstand» er som en rolig rusletur langsmed en strøm av tanker og erindringer, som forstyrrer, beveger og forundrer.

Oppløftende? Nei. Men verdt det? Ja.

Anbefalt videre lesing: