Sandra Lillebø tenker

Farvel, mamma

BERGEN (NRK): Sandra Lillebø (42) har skrevet en roman om moren sin. Hun synes selv det er dårlig gjort.

«Jeg tror at hvis jeg ikke skriver dette, kommer jeg til å dø,» står det i en norsk bok som kom ut denne uka.

Romanen «Tingenes tilstand» handler om å vokse opp med en mor som er schizofren. Moren til forfatter Sandra Lillebø har ikke lest boka ennå, og ifølge datteren ser hun på seg selv som frisk.

NB: Dette er en vanskelig bok å omtale. Forfatterens mor har så vidt NRK kjenner til aldri blitt diagnostisert. Denne saken baserer seg på døtrenes opplevelse av moren, samt romanen Sandra Lillebø har skrevet. Moren er gjort kjent med at datteren blir intervjuet av NRK.

Omslaget til romanen "Tingenes tilstand" av Sandra Lillebø.

RÅTT: «En roman som på rått og usentimentalt vis setter ord på en voksen datters vonde og kompliserte forhold til sin egen mor,» skriver Oktober forlag om boka.

«Tingenes tilstand» byr på et nytt nivå i norsk virkelighetslitteratur. Teksten føles som en konkret handling – et kraftig og kompromissløst farvel i en blanding av virkelighet og fantasi.

Fortelleren i teksten reflekterer selv underveis over dilemmaene med å utgi en slik bok:

«Min historie er en annens historie, som alles historie alltid er bundet sammen med noen andres i det skjeve flettverket vi kaller for menneskeheten.»

Romanen er oppsiktsvekkende nok i seg selv. Forfatterens liv og virke gjør det hele enda mer spesielt:

Sandra Lillebø er forfatter, men også journalist og ikke minst litteraturkritiker.

Gjennom tekster i Klassekampen og Morgenbladet har hun utvist et personlig engasjement for de svakere stilte i samfunnet. Som ekspert på fransk litteratur og samfunn har hun vært sentral i å bringe forfatterskapene til Édouard Louis og Annie Ernaux til Norge. De er to av de viktigste stemmene i fransk selvbiografisk fiksjon.

Lillebø har fulgt debatten om virkelighetslitteraturen tett igjennom flere år, og hun har meninger om den.

Avmakt

I rekkehuset til Sandra Lillebø og familien på Landås i Bergen er det idyllisk morgenstemning når fotografen og jeg ankommer. Ektemannen er på vei ut døra til første undervisningstime for nye studenter. Datteren på seks viser begeistret fram de utrolig mange rommene i den nye skolesekken sin. Sønnen på 17 dukker opp fra kjellertrappa og lurer på nøyaktig hvor lenge han må passe søsteren sin i dag?

Hele dagen, slår moren fast.

Foran oss ligger et delikat tema, og motstridende følelser.

Sandra Lillebø og Siss Vik i samtale i hagen til Lillebø

FRIGJØRENDE: Sandra sier det er deilig endelig å kunne fortelle om hvordan hun egentlig har hatt det, selv om det er såre opplevelser.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth Foto: Simon Skjelvik Brandseth

Det ble bråk da Karl Ove Knausgård skildret sin oppvekst og sin egen familie i romanverket «Min Kamp». I bind 2 kan man blant annet lese om hvor overrasket og redd forfatteren ble da onkelen hans ble rasende over det som sto i bind 1. Der skildrer Knausgård blant annet faren og farmoren som alkoholikere som bodde i et rottereir på slutten av livet.

Debatten rundt Vigdis Hjorts roman «Arv og miljø» har vært en av de mest opprivende i norsk litteratur. Hjorth har stått hardt på at boka hennes er en fiksjon. Den nære familien har imidlertid reagert på bruk av gjenkjennelige situasjoner og dokumenter. Aftenposten undersøkte virkelighetsgehalten i romanen. Søsteren Helga Hjort endte med å ta til motmæle i en motroman.

Det er mange forfattere som dæljer løs på den skjøre skilleveggen mellom fiksjon og sakprosa for tida. Og med det kommer nye tilfeller der ekte mennesker stiger ut fra boksidene og protesterer.

Lillebø vil ikke gå inn på enkeltbøker. Men gjennom årene har hun tenkt at noen forfattere har virket naive om effekten bøkene deres har hatt på berørte:

– Jeg synes ikke det er noe rart at folk blir sinte. Som forfatter må man tåle det.

Den tidligere journalisten ser at det oppstår en skjevhet ved romanutgivelser som går tett på virkelige hendelser. Familiemedlemmer kan oppleve det som umulig å svare. Kanskje er de ikke engang i en posisjon til å få en kronikk på trykk i avisen.

– Det er en voldsom følelse av avmektighet i møte med det skrevne ordet, eller litteraturen, eller den offentlige samtalen, som jeg tror kanskje er litt underkommunisert.

Men hvordan kan hun mene dette og samtidig gi ut en bok hvor fortelleren stempler mamma som alvorlig syk?

Tillitsbrudd

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.»

Slik åpner Leo Tolstojs «Anna Karenina», og noe lignende kunne man si om virkelighetslitteraturen. Alle bøkene har sine egne dilemmaer. Også denne.

Fortelleren i «Tingenes tilstand» er en voksen datter som skriver om sin vanskelige oppvekst og relasjon til moren. Her er ingen egennavn, i høyden navngis folk med sin forbokstav.

I korte avsnitt hopper vi mellom scener fra barndom og voksenliv, til refleksjoner om litteratur og skriving. Boka er åpent selvbiografisk, men fortelleren sier at hun også dikter om hendelser, personer og analyser.

Dette er krevende.

For når Sandra og jeg snakker sammen, glir vi mellom å snakke om henne selv og hovedpersonen i boka. Som journalist er jeg gjennomgående usikker på om jeg intervjuer Sandra Lillebø om en romanfigur eller om henne selv.

Virkelighetslitteratur er trøblete farvann.

Ikke minst gjelder dette for forfatterens nærmeste, noe Lillebø innser selv:

– Det er et tillitsbrudd å fortelle om disse tingene. Når man lager litteratur av egne opplevelser, har man selvfølgelig som mål at det skal bli noe mer enn privat. Ellers ville jeg latt være.

– Man skal ha et ganske godt grep om virkeligheten før man begynner å dikte om den.

Opplevelsen av boka vil variere etter hvem som leser den:

– Men det er jo også noe privat. Ikke minst for alle de som er rundt, så oppleves det først og fremst som privat, ikke først og fremst som litteratur.

Omkostninger

Lillebø fortalte ikke familien sin om boka før det var bestemt at den skulle gis ut. Storesøsteren var den første som fikk vite det.

Hun ble ikke overrasket, sier hun når jeg ringer henne:

– Jeg har gått og venta på denne boka i alle år. Denne historien har preget livene våre.

Lett er det likevel ikke:

– Når det nå kom, så er det veldig tøft. Fordi jeg må forholde meg til at den historien kommer ut, uten kontroll på når og hvordan. Og det Sandra skriver om her, det står jeg i hver dag.

Søsteren har fortsatt kontakt med moren, og fungerer nå som mellomledd i utgivelsen av boka. Hun skal ha den med seg neste gang hun besøker moren i utlandet.

Samtidig ønsker hun både boka og søsteren alt vel.

– Jeg synes det er en nydelig bok, og jeg håper det går bra for både den og Sandra. Det er viktig å kaste lys over denne sykdommen. Men jeg skulle ønske at det handlet om en annen familie enn min egen.

Sandra Lillebø ligger utstrakt i sofaen

TV-SPORT: Å strekke seg ut på sofaen i hele sin lengde og se på sport på TV i timevis har vært Sandras måte å hvile på, og slippe tankene.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth / NRK

Det ansvarlig barnet

Den voksne fortelleren i «Tingenes tilstand» ser tilbake på seg selv som barn.

Hva ser hun?

Først og fremst et forhold hvor rollene mor/datter er byttet om. Det er barnet som pynter bilen til 17. mai, som sparer penger på et glass, som moren kan ty til når de ikke har råd til bensin eller mat, står det i boka.

Barnet skjønner instinktivt at noe er feil, men dekker over, både for morens og sin egen del. Sandra bekrefter dette som en komplisert dynamikk hun selv opplevde:

– Jeg trengte å opprettholde illusjonen om å ha en forelder: Jeg måtte passe på mamma slik at jeg kunne late som om hun passet på meg.

Sandra Lillebø rydder barneleker i hagen

BARNELEKER: At omsorgen hun viser for egne barn fungerer, er en fabelaktig opplevelse for Sandra. Forsøkene på å redde moren, nyttet jo ikke.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth / NRKFoto: Simon Skjelvik Brandseth / NRK

«Et knust selv»

Ifølge helseoppslagsverket NHI, er schizofreni en psykisk lidelse som er krevende å diagnostisere, og som kan gi seg utslag i svært ulik atferd. En utbredt folkelig oppfatning er at en schizofren person har spaltet personligheten i to. Dette er en misforståelse. Hallusinasjoner og vrangforestillinger er utbredt. Mindre synlig, men sentralt, er en manglende evne til å forstå andre menneskers verden og reagere hensiktsmessig på den.

Sandra Lillebø kaller det at «selvet er knust.»

Det gjør det vanskelig for den syke å være til stede i alle typer sosiale relasjoner. Og som omsorgsperson for små barn, kan det få konsekvenser.

Sandra viser meg hvordan hun imiterte venninnene og lente seg inntil mammaen sin for kos. Hun leste dialoger i bøkene fra Tuppen og Lillemor-klubben, og prøvde å sette i gang lignende samtaler med sin mamma.

Men det funket ikke, sier hun.

I romanen beskriver fortelleren talløse episoder der moren er overbevist om at hun og familien blir avlyttet. Datteren må hjelpe henne å føre en sak i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og forklare at biler ikke sender henne kodede meldinger.

Her kommer det Sandra kaller den mer «spektakulære» siden av schizofreni inn: Paranoia, eller i norsk dagligtale: Forfølgelsesvanvidd. Barnet i romanen har ikke noe reality-check utenfra, og tar det på sine skuldre når moren sier at familien blir overvåket.

Nærbilde av heftet Sandra Lillebø skriver i for hånd

GJENNOM HÅNDEN: I denne notatboka skrev Lillebø teksten som ble til romanen «Tingenes tilstand». Når hun skriver skjønnlitterært, velger hun å skrive for hånd.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth / NRKFoto: Simon Skjelvik Brandseth / NRK

Vendepunktet

Sandra Lillebø drar hjemmefra som 16-åring, til Ålesund. Ennå har hun ikke noe språk for å beskrive situasjonen sin. Hvis hun betror til venninner at «mora mi er sprø», svarer de gjerne «ja, mora mi er også helt sprø!» Så den unge kvinnen tenker at, ja kanskje er det bare sånn, at foreldre er litt sprø, de.

Som voksen flytter Sandra til Frankrike, hvor hun tilbringer det meste av 20-årene. Når hun vender tilbake til Norge etter et samlivsbrudd, opplever hun at moren har endret seg. Hun forteller om nattlige telefonsamtaler som utartet til krangling om hva som er virkelig.

I denne perioden går Sandra Lillebø til psykolog, og det er i samtalene der at hun får noen ord til å beskrive det som har vært merkelig og vanskelig.

Hun er da over 30 år gammel.

– Jeg følte meg så utrolig dum! Jeg har jo studert filosofi, og vært opptatt av virkelighet og sannhet, og lest mange bøker, og så klarte jeg ikke å se hva som var galt med min egen mor.

Sandra Lillebø støvsuger med katten i forgrunnen

HUSARBEIDETS GLEDER: Sandra sier moren var opptatt av å ha det rent og pent rundt seg, og den arven viderefører hun. Alminnelig hverdag med familien er noe hun setter høyt. Katten Nussi er vakker, men lunefull.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth / NRKFoto: Simon Skjelvik Brandseth / NRK

Arven

Ifølge forfatteren visste folk i slekta at mormoren hennes var schizofren, og at sykdommen er arvelig. Men Sandra sier det ikke var noe man snakket om:

– Jeg fortalte en gang til en venninne om mormor sin sykdom, og da ble mamma rasende på meg.

I romanen ser fortelleren for seg hvor tøft det må ha vært for moren å vokse opp i en liten bygd på vestlandet med en sinnslidende mor, mens faren var borte på sjøen. Mormoren ble tvangsinnlagt flere ganger, og psykiatrisk behandling på 50- og 60-tallet var ikke noen walk in the park.

Kanskje har det gjort moren livredd for å bli oppfattet som syk, spekulerer fortelleren.

– Det er ikke sånn at jeg er ute etter å klandre noen, eller å stille noen til ansvar, sier Sandra.

En beveggrunn for å skrive boka, er nettopp å kaste lys på hvordan psykisk lidelse som ikke behandles, og ikke engang snakkes om, kan gjøre skade i generasjoner.

Sandra Lillebø kjenner selv på denne skaden – helt fysisk.

Stirre ned i avgrunnen

Allerede på første side i «Tingenes tilstand» møter vi en hovedperson som blir syk av samvær med moren sin. Når de går på det lokale handlesenteret sammen, opplever datteren kvalme, pustevansker og lammelser.

Sandra forteller meg at hun gjennom mange år har vært sterkt plaget av selvforakt, skam og følelsen av utilstrekkelighet.

To episoder gjør situasjonen mer akutt.

– Dette forteller jeg om i boka også, men jeg opplevde altså å miste grepet om den fysiske virkeligheten.

En dag står hun på en parkeringsplass og husker plutselig ikke hvor hun bor.

Det varer kort, men det skremmer henne alvorlig.

En annen dag sitter hun i sofaen hjemme og kan ikke huske hvordan det ser ut utenfor husets vegger.

Er også hun i ferd med å miste grepet om virkeligheten? Hun føler at hun stirrer ned i en avgrunn.

Sandra Lillebø forteller at hun i løpet av voksenlivet har sett seg nødt til å ta lengre pauser fra moren for å komme seg til hektene igjen. Det betyr å ignorere sms-er, telefoner og brev fra en mor som ikke forstår hvorfor datteren avviser henne.

Denne boka er et farvel.

– Hvis jeg skal ha kontakt med henne, så ...

Sandra tar sats:

– Det er ingen plass til meg i den relasjonen. Det kan høres selvopptatt ut, men det betyr at hele min virkelighetsoppfatning, alt jeg opplever som sant, som hverdagen min hviler på; de tingene er ikke sikkert i hennes verden.

– Hvordan da?

– At jeg bor i et hus, at jeg er gift med en mann, at jeg jobber. Når hun og jeg snakker sammen, så blir det stilt spørsmål ved alle disse tingene.

Den fundamentale forskjellen i de to virkelighetsforståelsene lar seg ikke forene for Sandra:

– Jeg blir syk av det.

Den indre nødvendighet

Hele livet har Sandra holdt seg taus om problemene sine, av hensyn til moren. Nå slår hun døren til det lukkede rommet på vidt gap, idet hun gir ut bok som hele det norske folk kan lese.

– Hvordan opplever du å skrive bok om et menneske som ikke kan forsvare seg?

– Det finnes ikke noe enkelt svar på det. Jeg synes selv det er etisk kjempeproblematisk.

– Er det ikke mulig å løsne opp i tausheten uten å utgi bok om det?

– Å skrive denne boka har vært en personlig og indre nødvendighet.

Da hun så smått begynte å skrive på sin egen historie, opplevde Lillebø at det ikke var noen vei utenom å fullføre:

– Jeg kjente at hvis jeg ikke får lagt fra meg det her, så tror jeg ikke jeg klarer å tenke eller gå videre. Jeg må liksom bestemme meg for hvilken side av virkeligheten jeg står på.

– Det står i boka: «Hvis jeg ikke gir ut denne romanen, så dør jeg.» Er ikke det vel dramatisk?

– Kanskje er det for dramatisk. Men det kjennes i hvert fall sånn ut!

Sandra slipper ut et stort pust med hele kroppen:

– Jeg synes det er en stor lettelse. At jeg skal slippe å gå og bære og knuge på det på egen hånd, men at det skal finnes ut i verden. Jeg føler meg mye mindre ensom nå enn for et år siden.

Sandra Lillebø smiler

KJÆRLIGHETEN: Når Sandra snakker om mannen og barna sine blir hun øm og takknemlig. Hun har aldri tatt det som noen selvfølge at hun en dag skulle føle seg elsket.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth Foto: Simon Skjelvik Brandseth

Det selvbiografiske

Tilbake til dette med virkelighetslitteratur: Kunne det ikke vært en løsning å dra boka mer mot fiksjonen? Dikte opp nye navn, endre litt mer på beskrivelsene og late som om alt var funnet opp?

– Når jeg velger å være åpen om at jeg skriver med utgangspunkt i mine egne erfaringer, så er det nettopp for å unngå en sånn Hjorth-situasjon. Tenk deg det da! Journalister som skulle luske rundt mamma for å finne ut om det er sant, det som står i boka. Det hadde vært en katastrofe!

Og her står vi midt i det som er spesielt komplekst med denne boka: En selvbiografisk roman om et levende menneske, som ikke kan få svare for seg. En etisk Catch-22.

– Jeg ser jo paradokset i det. At jeg sier: 'Ja, dette er sant, men ingen andre må røre det spørsmålet. Ingen andre må stille vanskelige spørsmål. Det er det bare jeg som får lov til å gjøre.'

Likevel kan hun ikke la være å gi ut boka, sier hun:

– Så handler det om hva som skal veie tyngst, da.

– Jeg synes selv det er dårlig gjort. Men jeg har også andre ansvar, ikke sant?

Sandra ser ned og veier de viktigste personene i livet sitt opp mot hverandre:

Ja, jeg har ansvar for min mor, men jeg har også ansvar for barna mine, jeg har jobben min å ta ansvar for. Jeg har ansvar for meg selv.

Vil forandre verden

Lillebø skiller mellom to typer behov, det ene handler om å skrive historien sin ut for seg selv, det andre handler om å gi ut boka:

– Jeg skriver for å forandre verden. Det bør alle forfattere gjøre, ellers er det vel ikke vits? Jeg vil at boka skal ha en effekt.

Lillbø håper at boka kan øke fokus på schizofreni, på pårørende og særlig på barn av schizofrene. På det hun mener er manglende prioritering i psykiatrien av denne alvorlige lidelsen. Hun står parat til å delta i debatter om psykisk helsevern.

Men hun gir den også som en håndsrekning til andre i lignende situasjoner:

– Jeg gir den ut fordi jeg håper at noen skal føle seg sett.

Hei!

Har du tanker om saken du har lest, eller innspill til andre ting vi i NRK Kultur burde sjekke ut? Send en e-post!

Tidligere har jeg blant annet skrevet om manusdramaet bak Kongo-filmen, jeg hang i hælene på Maja Lunde da hun var på researchtur til Svalbard og jeg skrev om Michel Houellebecqs siste offentlige opptreden.