Hopp til innhold
Anmeldelse

Inn i identitetskampen med humor som våpen

Kva var det med språk og identitet, no igjen? Romanen «Spredt over hele kloden» utforskar potensielle konfliktsoner med fryktlaust pågangsmot.

Bilde av forfatter Yoko Tawada og omslaget til «Spredt over hele kloden»
Bok

«Spredt over hele kloden»

Yōko Tawada

Oversatt av Tara Ishizuka Hassel

Roman

Høst 2022

Solum Bokvennen

Med base i Berlin skriv den japanske forfattaren Yōko Tawada (f. 1960) gjerne bøkene sine både på tysk og japansk parallelt, og stiller seg såleis høgst frivillig i mellomrommet mellom to svært ulike språk.

Når fedrelandet forsvinn blir språket heim

I «Spredt over hele kloden» skrur ho språkforvirringa til eit nytt nivå. Det første vi får vite, er at Japan er søkk borte, bokstavleg talt: Landet har sokke i havet.

Japanske Hiruko, som har base i Odense, er totalt heimlaus. Saman med den danske lingvisten Knut, dreg ho ut på ei reise for å finne andre som snakkar japansk for ikkje å gløyme morsmålet.

Det kan høyrast tragisk ut, men Hiruko tek situasjonen med forbausande godt humør.

Etter fleire år i Skandinavia har ho allereie laga eit nytt språk: «panska», eller panskandinavisk. Panska fungerer aldeles utmerka for praktiske formål.

Men det er likevel noko med japansk.

Fersk fisk og utgamle stereotypiar

Knut og Hiruko jaktar på ein japansk samtalepartnar til Hiruko og er lenge på sporet av ein japansk sushikokk, Tenzo. Når dei finn han, viser det seg at han heiter Nanuk og er eskimo.

Og ja, han insisterer på å bli kalla eskimo, ettersom det betyr «ein som et rå fisk». Eit perfekt namn for ein sushikokk.

Sidan det var betre å vere eksotisk asiat enn uglesett grønlendar i Danmark, har han spelt med når folk trur han sånn omtrent er frå Japan, og svart villig vekk på spørsmål om buddhisme og japansk matkultur.

Teite stereotypiar og mistolking av etnisitet førte Nanuk til ein stad han fann seg til rette: nemleg sushikjøkkenet.

Rotlaus, heimlaus, lykkeleg?

Så. Er dette ein roman som bagatelliserer alle tragiske folkeforflyttingar, som meiner at folk bør tilpasse seg lett og muntert til kva som helst, kvar dei enn hamnar?

At språk og identitet er flyktige saker som kan bytast ut, lett og smertefritt?

Det går an å sjå eit slikt perspektiv i forlenginga av denne romanen, om ein dreg det langt.

Yōko Tawada

SPREKT: Japanske Yōko Tawada går inn i konfliktsoner omkring identitet og språk, med humor som våpen.

Foto: Knut Hoem

Det Tawada gjer, er å insistere på at forflyttingar kan gje erfaringar, innsikter og absurde misforståingar som det er vel verdt å ta med seg.

Identiteten er ikkje noko ein skiftar ut, men han er heilt klart ein fleksibel sak som gjerne kan utvidast i overraskande retningar. «Livet er temmelig ensformig med bare en identitet», hevdar Nanuk/Tenzo, som vaks opp på pølser og oppdrettslaks kjøpt på internett.

Tawada let Japan søkkje i havet og utset uskuldige Oslo for ei terrorhandling som minner om 22. juli. Ho forklarer at mummitrollet levde i eksil i Japan under den kalde krigen.

Og ho kastar ei tilfeldig samanraska gruppe unge menneske ut i lidenskaplege språkdiskusjonar, frå nerdete ordtolkingar og heilt opp i luftige språkfilosofiske resonnement.

Humor i plundrete konfliktsoner

Slik blandar ho det usannsynlege som ikkje har skjedd, med det usannsynlege som faktisk har skjedd. Kuriosum og tragediar.

Eg skvatt då 22.-juli referansen hadde hamna opp i kverna og inn i teksten i brokkar og bitar, men ser ved nærare ettertanke at bitane forsvarer plassen sin i den store samanhengen.

– Er du buddhist? spurte jeg, overrasket over at jeg hadde begynt å føle en slags nærhet til Hiruko.

– Nei, jeg er lingvist.

– Er det en religion?

– Nei, men språk bidrar til å gjøre folk lykkelige, og til å fortelle oss hva som finnes etter døden.

Den store samanhengen hjå Tawada er at språket, kor haltande det enn er, kan vere ein nøkkel til å opne opp for møte mellom menneske, og ja, lykke.

Det er eit forfriskande og optimistisk perspektiv mot ein dyster bakgrunn. Forfattaren legg mykje arbeid inn i å illustrere poenget, og mindre i å gje personane liv.

Det siste er ikkje så viktig, sidan Tawada greier å sleppe humoren inn i nokre vår tids mest plundrete konfliktsoner.

Hei!

Eg er hovudkritikar av skjønnlitteratur i NRK. Les gjerne bokmeldingane mine av «Aleksandra» av Lisa Weeda, «Tillit» av Hernan Diaz eller «Fri. En oppvekst ved historiens ende» av Lea Ypi.