En opplevelse det er verdt å reise langt for

Midt i koronatiden har Lillehammer Kunstmuseum skapt en kunstbegivenhet av internasjonale dimensjoner: For første gang i Norden vises en bredspektret presentasjon av den amerikanske kunstneren Nancy Spero.

Hun var ganske usynlig gjennom mesteparten av sitt mer enn 50 år lange kunstnerliv, men har gradvis blitt anerkjent som en av etterkrigstidens mest distinkte stemmer.

Rikt innblikk

«Opprørske handlinger» inviterer inn til en stilsikker og formsterk bildeverden som formelig dirrer av politisk harme og samfunnsmessig engasjement.

Utstillingen kaster ikke nytt lys på kunstneren som ble født i Cleveland i 1926 og døde i New York i 2009, men den gir et rikt innblikk i hennes vakre og viktige kunstnerskap.

Her kan vi vandre fra de sanselige, mørke maleriene fra pariserårene på begynnelsen av 1960-tallet, via hennes rasende visuelle protester mot Vietnamkrigen i perioden mellom 1967 og 1970, til de livsbejaende og fargeglade frisene hun skapte rundt millenniumsskiftet, der hun flettet sammen eldgamle gudefremstillinger og populærkulturelle elementer.

Sterke symboler

I krigsserien hennes fra slutten av 1960-tallet er det helikopteret som går igjen som en dirrende dødsfugl på himmelen.

Hun brukte også et seksuelt og aggressivt bildespråk for å uttrykke sitt sinne og sin fortvilelse.

For eksempel seksualiserte bomber som personifiserer de grusomme krigshandlingene, men som også peker på at det i stor grad er menn som driver krigsmaskineriet fremover.

Et annet av de seksuelle symbolene som går igjen er den erigerte penisen, som et dragehode som ejakulerer ild eller blod – et bilde på patriarkalske maktovergrep.

Kamp mot den mannsdominerte kunstverdenen

Kvinnekamp sto sentralt for Spero gjennom hele karrieren. En av hennes viktigste kampsaker var å synliggjøre kvinnelige kunstnere som mange av dem, i likhet med henne selv, sto i fare for å havne i ektemennenes skygge.

Balansen mellom det å være et fritt individ, men også klare å gi seg hen i ømhet til et annet menneske, er et tema vi finner i hennes mørke figurative malerier fra Paris.

I maleriet «Lovers IX» (1965) ser vi to androgyne skikkelser vendt mot hverandre, men tilsynelatende likevel isolert i hver sin verden. Det er som om omgivelsene er i ferd med å viske ut kroppenes konturer.

Det var etter de såkalte svarte bildene fra Paris at Spero kom til den erkjennelsen at olje på lerret ikke var noe medium for henne.

Maleriet var i hennes øyne konvensjonelt, og dessuten uløselig forbundet med de sterke patriarkalske strukturene som preget kunstlivet.

Hun ville heller jobbe på papir, dette skjøre mediet som hadde noe mer skisseaktig og umiddelbart over seg.

Krigens redsler

I andre etasje på Lillehammer Kunstmuseum kan vi se flere av hennes formsterke montasjer av bilder limt sammen til lange friser fra 1990 og 2000-tallet.

Skikkelser hentet fra egyptiske, sumerisk, minoisk gudeverden, er flettet sammen med mer samtidige elementer, som for eksempel en dildo.

Hennes definitive hovedverk kan også oppleves her, nemlig installasjonen «Maypole takes no prisoners» som ble vist på Veneziabiennalen i 2007.

Her fører hun sammen maistangen som assosieres med midtsommerfest og uskyldsren lek og glede, med krigens dype gru. Fra maistangens henger hundre ansikter utformet i aluminium: Skrekkmasker med tungen ut av munnen, eller blod dryppende fra halsen; gapende, gråtende, plirende og skrikende fjes, som et bilde på krig, vold og fangenskap.

Det var denne installasjonen som virkelig skapte hodebry for museet. Verket må nemlig egentlig monteres av en sertifisert assistent av Spero, og med koronarestriksjonene var det enklere sagt en gjort. Som ukene gikk og den nye smittebølgen bygget seg opp, ble håpet om å få fløyet inn Speros assistent stadig svakere.

Det endte med at de monterte hele installasjonen element for element på zoom. Nye tider krever nye måter. Installasjonen ble i hvert fall veldig flott – den tar seg praktfullt ut i salen med de konkave veggene tegnet av Snøhetta.

En bragd av en utstilling

Lillehammer Kunstmuseums utstilling «Opprørske handlinger» er en bragd. Den byr på en opplevelse jeg mener det er verdt å reise langt for.

Selv om tematikkene til Spero ofte er mørke, er dette en utstilling jeg mener passer for både store og små. Her løftes mange problemstillinger som kan danne utgangspunkt for viktige samtaler.

Sinne og fortvilelse er formidlet frodig og vakkert, slik at utstillingen – tross mørket –oppleves som et løft.

Anbefalt videre lesing: