Anmeldelse

Reddet av en utstilling i utstillingen

Høstutstillingen er ikke hva den var. Men mens jeg går der og kjenner meg motløs og usedvanlig lite inspirert, befinner jeg meg plutselig midt i et slags kunstnerisk kraftfelt.

Fra Høstutstillingen 2020.
Foto: NBK/Høstutstillingen/Jannik Abel
Kunst

«Høstutstillingen 2020»

Statens 133. kunstutstilling

Kunstnernes Hus

19. september - 1. november 2020

«Der hviler en frigjort Aand over denne Udstilling», skrev Christian Krohg om Høstutstillingen da den første gang åpnet i 1882.

Selve mønstringen sprang ut av et opprør: Norske kunstnere bestemte seg for å boikotte Christiania Kunstforening, og lage sin egen visningsarena, inspirert av Salongen i Paris. I spissen for opprøret sto blant andre Christian Krohg og Erik Werenskiold. De var lei av at det var embetsmenn og borgerskap som bestemte kunstforeningens innkjøps- og utstillingspolitikk.

HISTORISKE BILDER:

Kong Olav på åpningen av Høstutstillingen 1975.

KONG Olav på åpningen i 1975. Her sammen med formann i Bildende kunstneres styre, Rino Harveg. De ser på skulpturen «Fallos» av kunstneren Øistein Storli. I bakgrunnen skimtes Odd Nerdrum sitt maleri, «Innleggelse».

Maler Odd Nerdrum finpusser på verket som skal stilles ut på Høstutstillingen i 1985.

MALER Odd Nerdrum finpusser på verket som ble stilt ut på Høstutstillingen i 1985.

Dronning Sonja og kunstner Kjartan Slettemark under åpningen av Høstutstillingen i Bergen i 2000.

KJARTAN Slettemark deltok med performance for dronning Sonja på åpningen i 2000 i Bergen. Hans mest legendariske bidrag var i 1967 da han stilte i knallrosa jeansdrakt på en bjørnefell, og la kabal med 5000 bilder av Mao på (har ikke bilde av).

Maleriet

SNEKKERVERKSTED av Gustav Wentzel fra 1881. Maleriet har fått æren av å gi støtet til Høstutstillingen etter at det ble refusert av Christiania Kunstforening etablerte kunstnerne en egen utstilling i protest.

Kunstnernes Hus 1981 av Pushwagner på Høstutstillingen 2013.

PUSHWAGNER: Kunstneren Hariton Pushwagner (Terje Brofos) deltok på Høstutstillingen 13 ganger. I 2013 deltok han med verket «Kunstnernes Hus 1981». Da han døde i 2018 ble var bisettelsen på Kunstnernes Hus.

Høstutstillingen var norsk kunstliv

Den dag i dag er det fremdeles en underlig forventning om at nettopp denne spesifikke utstillingen skal bringe noe flunkende nytt, opprørsk og sjokkerende, at den skal være en spydspiss inn i samtidskunsten.

For en gang var den jo nettopp det.

  • Det var her Gustav Wentzel ropte «humbugmaler» etter Edvard Munch da Det syke barn ble utstilt i 1886.
  • Det var her Frits Thaulow ga Schibsted-redaktøren en skikkelig nesestyver.
  • Det var på høstutstillingen at Kjartan Slettemark stilte i knallrosa jeansdrakt på en bjørnefell, og la kabal med 5000 bilder av formann Mao, og på den måten presenterte norsk kunstpublikum for den nye kunstneriske sjangeren performans.

Kort fortalt var det her det sydet og kokte, det var på Høstutstillingen de kontinentale impulsene kom til syne. Utstillingen hadde virkelig fingeren på tidens puls, den var norsk kunstliv. Slik er det selvsagt ikke i lenger. I dag er utstillingen kun en av mange institusjoner i kunstlivet.

Verket

RANSELBERG: Installasjonen til Lars Paalgard «Kunst av klasse» med en stabel skolesekker i 1998.

Marius Heyerdahls kunstverk

MARIUS HEYERDAHL: «Homo Cyberneticus» 2. Avisen Friheten skrev at dette var « …et redselsfullt infantilt sammensurium av oppvaskkummer, eksospotter, vaskemaskindeler, speil, lyspærer, rør, tråder og hva det nå er alt sammen av skitt og lort».

Høstutstillingen 1998

FRYSER MED SAGMUGG: Fra Høstutstillingen 1998. Monica Ehly Løvald sammen med sin skulptur «Fryser med sagmugg».

VAKTE OPPSIKT: Marius Heyerdahls kunstverk «Homo Cyberneticus» - en mann og en kvinne - på Høstutstillingen 1965.

KUNST?

PAPIRKUNST: Ane Mette Hols «Malebeskyttelsespapir» i 2007.

Fra Høstutstillingen 2020, Kunstnernes Hus.

SEG SELV LIK: Utstillingen er seg selv så forbløffende lik; det er vanskelig å se noen større forskjell på 2008, 2018 eller 2020.

Foto: NBK/Høstutstillingen/Jannik Abel

En vedvarende vu-følelse

I dag er Statens kunstutstilling blitt en av de mer tilstivnede og forutsigbare institusjoner vi har. I hvert fall i de siste ti-tolv årene har jeg på min vandring gjennom høstutstillingen vært grepet av en vedvarende déjà vu-følelse. «Jeg tror jeg har vært her før!» Utstillingen er seg selv så forbløffende lik; det er vanskelig å se noen større forskjell på 2008, 2018 eller 2020.

År etter år er det den samme ujevne hummer-og-kanari-presentasjonen av maleri, skulptur, tegning og tekstil, skapt av kjente og ukjente kunstnere.

Hvert år har utstillingen selvsagt sine høydepunkter. I år må jeg si det er nokså få av dem. Men så skjer det altså, dette øyeblikket da jeg plutselig står blant tre kunstverk som klinger sammen, og som selv om det antakeligvis ikke er meningen, danner en fin liten utstilling i utstillingen.

Tre verk om arbeid og verdi

Det ene verket er Øyvind Osjord Åstein granittskulptur fra 2000, som viser et realistisk fragment av mulen og pannen til en hest. Ørene og manen, bakhodet og nakken er borte. Skulpturen som fremstår som et eldgammelt arkeologisk funn, gravd frem fra jorden, har noe uvirkelig og drømmeaktig ved seg.

Verk av Øyvind Osjord Åstein, Høstutstillingen 2020.

HESTEHODE: Laget av Øyvind Osjord Åstein. Hesten symboliserer den nakne angsten i naturen, og det tøylesløse driftslivet, de mektige dyriske understrømmene i mennesket.

Foto: VEGARD KLEVEN/Norske Billedkunstnere

Jeg vet ikke riktig hva det er ved dette hestehodet som griper meg. Kanskje er det noe med formen og måten det er plassert på gulvet? Eller kanskje er det referansene til det stolte dyret? Hesten symboliserer den nakne angsten i naturen, og det tøylesløse driftslivet, de mektige dyriske understrømmene i mennesket. Men den er også bilde på en virkelighet før kapitalismen og industrialismen fjernet oss fra den naturlige nærheten til dyrene – en gang da arbeid og verdi var knyttet sammen på en annen måte enn i dag.

På veggen bak henger et verk som tematiserer noe av det samme. Jorunn Irene Hanstvedts «Time and Value» fra 2020 viser tre kvinner i Sørvest i Kina som sitter på bakken utenfor et nedslitt hus, i et skrint landskap. De samler sammen gamle potteskår og andre ødelagte rester som kanskje kan komme til nytte. Bildet er holdt i varme jordfarger. Koloristisk er det en vakker kontrast mellom de terrakottarøde husene og det blekgrønne landskapet bakenfor.

Jorunn Irene Hanstvedts «Time and Value», utstilt på Høstutstillingen 2020.

FORSEGGJORT TEPPE: Jorunn Irene Hanstvedts håndknyttede teppe har forvandlet et fotografisk bilde til et ulltekstil, der hver knute tilsvarer et fotopiksel.

Foto: VEGARD KLEVEN/Norske Billedkunstnere

Ved første øyekast ser det ut som et fotografi, men når man kommer nærmere ser man at det er et håndknyttet teppe – et fotografisk bilde forvandlet til et ulltekstil med en knute for hver fotopiksel. I dette prosjektet har kunstneren investert tre hele årsverk. Og gjennom det langsomme, kunstferdige håndverket, vel så mye som gjennom selve motivet, formulerer hun en kritikk av den oppjagede, hyperkommersielle forbrukskulturen vi lever i.

Verk av Gunvor Nervold Antonsen, Høstutstillingen 2020.

HENDER: Gunvor Nervold Antonsens grovt tilhuggede hender i furu. Hånden symboliserer nærhet, men også arbeid. Sammen med Hanstvedt og Åsteins prosjekter danner de en fin liten utstilling i utstillingen.

Foto: VEGARD KLEVEN/Norske Billedkunstnere

Foran disse to arbeidene troner Gunvor Nervold Antonsens grovt tilhuggede hender i furu. Hånden som bildet på nærhet, men også arbeid klinger fint sammen med de to andre prosjektene.

Når nye grupper

Om ikke annet tar jeg med meg dette, tenker jeg når jeg går ut i Wergelandsveien. Jeg er nok enig med Aftenpostens legendariske kritiker Lotte Sandberg som allerede i 1998 sa at Høstutstillingen var blitt som Grand Prix uten Jahn Teigen.

Jeg mener likevel ikke at vi bør avvikle den. Bare den massive folkelige interessen den er gjenstand for, er grunn god nok til å opprettholde den.

Her har man en unik sjanse til å formidle kunnskap om samtidskunst til publikumsgrupper som vanligvis ikke viser seg på museer og gallerier. Bare synd at man ikke klarer å gjøre den til en litt mer interessant utstilling.

Fra Høstutstillingen 2020, på Kunstnernes Hus.

HAR LIVETS RETT: Bare den massive folkelige interessen den er gjenstand for, er grunn god nok til å opprettholde utstillingen.

Foto: NBK/Høstutstillingen/Jannik Abel

Anbefalt videre lesing: