Gjennomført til fingerspissene

Tre beste låter: «Keep It Alive», «I Just Moved Here», «Tell Her Yourself»

Highasakite har vært et av Norges viktigste band de siste ti årene, og står blant annet bak det jeg mener er en av tidenes aller beste poplåter laget på norsk jord, «Since Last Wednesday» fra 2013.

Albumet «Silent Treatment» fra 2014 står dessuten igjen som en moderne klassiker i norsk popsammenheng, og bandet har høstet flere Spellemannpriser for sine verk.

Mange fans fryktet for bandets fremtid, da de tre sentrale medlemmene Marte Eberson, Kristoffer Lo og Øystein Skar forlot bandet i 2017. Kun vokalist Ingrid Helene Håvik og trommis Trond Bersu stod igjen, samt en offentlig strid om bruken av navnet «Highasakite».

Men med «Uranium Heart» i 2019, understreket Håvik sin posisjon som en av landets fremste låtskrivere, og fikk roet ned fans som fryktet Highasakite ikke var det samme lenger.

Vi har kommet til 2022, og bevisførselen for kvaliteten fortsetter med albumet «Mother». Her viser Ingrid Helene Håvik nok en gang at hun er en låtskriver i toppklasse.

Tydelig konsept

«Mother» er et album som ifølge bandet selv er oppkalt etter «syklusen i et kjærlighetsforhold». Men selv om ordet mother av og til gir assosiasjoner til elskelige og varme tilstedeværelser, skal det denne gangen tolkes til et symbol på styrke, nådeløshet og hunnen som spiser hannen etter paring. Et moderskip, en grunnmur, et fundament.

Vel er det svulstig, men man kan levende se for seg denne omnipotente tilstedeværelsen gjennom musikken.

De aller fleste av de ti låtene på plata oppleves som autoritære skikkelser som insisterer på at de har noe å fortelle deg.

Vellykket idéarbeid

Mye av det kan nok tilskrives de aggressive arrangementene og den skarpe, klare produksjonen, men Håviks urkraft er også klart til stede i form av en kruttsterk vokalformidling.

Hun har en styrke og tydelig mening i hver tone, og det er fantastisk å oppleve en låtskriver med en såpass tydelig kunstnerisk retning. Innpakningen er pop, men innholdet har helt klare målsettinger.

Det skal skremme, fange og dominere. Den iboende faenskapen i moderen er så klart til syne her at man blir rent imponert over hvor knirkefri veien fra konsept til gjennomføring har vært.

Idéarbeidet har virkelig funket her, og takk Mor for det.

Rett på rave

Ikke alle låtene er like krystallklare suksesser, for eksempel «So Cold». Her mangler mye av det unike uttrykket som ellers velsigner albumet.

Både denne og starten av «Autopsy» har langt enklere melodier og en mer Eurovision-aktig produksjon enn de åtte andre låtene, men også her finnes det noe å glede seg over.

Den nesten ti minutter lange «Autopsy» kommer seg helskinnet gjennom en technotransformasjon cirka midtveis i låten, og sender lytteren på første fly til et knallhardt morgenkvist-rave på Ved Siden Af i København eller Berghain i Berlin.

Disse minimalistiske og nøye strukturerte techno/trancepartiene som finnes spredt utover på plata er gjort med kløkt og kjennskap til sjangeren, og virker på ingen måte påklistret slik mye annen undergrunnsflørtende pop.

Gjennomtenkt

Selv om halvparten av «Mother» allerede er utgitt som singler virker den som helhet slik den er tenkt: En gjennomtenkt og variert opplevelse som klistres sammen av glowstick-væske og altoppslukende melodier.

Anført av en glitrende Håvik er dette et album som understreker hvor viktig det er for norsk elektronisk pop at Highasakite fortsetter å eksistere.

Når avslutningslåten «Can I Come Home», krydret med et herlig strykearrangement fra selveste Lars Horntveth, er ferdig får man umiddelbart lyst til å starte på toppen igjen.

Det er en god følelse.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser og all livemusikken fra NRK finner du på nrk.no/musikk.