Modent Madrugada

Tre beste låter: «Imagination», «Help Yourself To Me», «Nobody Loves You Like I Do»

14 år etter at et av tidenes største, norske rockeband ga ut sitt forrige studioalbum er de tilbake. «Chimes at Midnight» er Madrugadas første plate etter gitarist Robert Burås’ bortgang, og bare deres sjette på snart 23 år. De mer eller mindre opprinnelige bandmedlemmene Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen fikk med seg ringrevene Cato Salsa og Christer Knutsen, og sammen pakket de sixpence og solkrem og dro til Los Angeles.

Modent Madrugada

«Chimes at Midnight» skal naturlig nok vise et modnere Madrugada. Bandet har blitt eldre, og om ikke mer tradisjonelle, så i alle fall mindre punkete. Ikke for at Madrugada har vært så voldsomt harde i uttrykket tidligere, men de har definitivt vært mer raggete og rufsete enn de er i 2022. Det speiler seg naturligvis i hvilken retning rocken har beveget seg de siste 14 årene: Som et «modent» rockeband i 2022 kan man liksom tillate seg mer storslåtte arrangementer og å dykke inn i det svevende og episke i musikken.

Fantastiske melodier

Modenhet til tross – plata er langt fra noen papparock-flause.

Første tredel av plata bærer preg av den velkjente og rutinerte melodiforståelsen Madrugada alltid har vist. «Chimes at Midnight» krever så visst noe av lytteren, men det er i alle fall deilig å slippe å lete etter melodien i drømmende alt-rock, en felle mange lignende band går i.

På åpningslåten «Nobody Loves You Like I Do» er det Sivert Høyems gudelignende vokal som trygler en forhenværende partner om oppmerksomhet mens taktfaste pianoslag drar tankene mot illevarslende kirkeklokker. Det er melankolsk, til tider innadvendt, men alltid oppslukende.

Denne låten er så elegant vektet at når refrenget slippes løs, er det som å endelig få hodet over vann.

I det fantastiske crescendoet får melodien virkelig spillerom, og bidrar til at fem minutter føles som to.

Like etter følger «Running From the Love of Your Life» og «Help Yourself to Me», og spesielt sistnevnte er et godt eksempel på de stemningsgivende melodiene. Sivert Høyem, eller «Norges Nick Cave» som forenklende tunger stadig kaller ham, trenger i utgangspunktet ganske lite hjelp for å låte bra, men de seige og tålmodige refrengene i åpningspartiet av plata løfter vokalen hans frem i lyset på en beundringsverdig måte.

Tålmodighet betaler seg

Midtpartiet fortsetter den gode stimen, men her er det kanskje lettere for den utålmodige lytter å falle av. Man skal sette pris på god låtskriverkunst for å virkelig elske dette, men gjør man det, får man igjen for innsatsen.

«Chimes at Midnight» er ikke et umiddelbart tilgjengelig stykke musikk, men bærer preg av en sammensveiset gjeng som samles igjen til et forløsende katarsis etter mange år med stillhet.

De store radiohitene er kanskje vanskelige å få øre på, men det mener jeg vitner om et kompromissløst album som foregår på bandets egne premisser.

«Imagination» er for eksempel en av de mest florlette affærene på plata, og kunne fort glidd over i en durstemt banalitet dersom dette ikke var Madrugada. Fordi en enestående låtskrivergruppe står bak, stikker den seg heller ut som en lysende hvilepute blant tyngre og mer krevende låter – en slags utstrakt hånd til den utålmodige.

For å virkelig nyte «Chimes at Midnight» bør du være en stemningssøkende og nysgjerrig lytter, og du må sette pris på storslagne arrangementer. Her er det nemlig ikke spart på noe, og spillegleden er til å ta og føle på.

Madrugada i 2022 er et modent orkester med klokkertro på egne verk, og man må bare håpe at den jevne lytter ofrer plata nok tid og innlevelse til å virkelig sette pris på den.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: