Verken klin kokos eller crazy-banana

Han kalles «barnas strømme­favoritt», Kokos­bananas, og det er ikke uten grunn.

Den lille, muntre oppfinner-fyren hadde sin spede start som korte hørespill i NRK, og serien nærmer seg 30 lyd­bøker signert Rolf-Magne Golten Andersen.

I tillegg er enkelte av fortellingene utgitt som bilde­bøker – og en animasjons­serie om den bebrillede oppfinneren er trolig også på trappene.

Så når Teater Ibsen i Skien har sikret seg et nyskrevet teater­stykke om Kokos­bananas fra dramatiker Andersen, ligger alt til rette for suksess.

Men over­gangen til teater­scenen er likevel ikke sømløs.

Velkjent univers forplikter

Men figurteater­forestillingen «Kokosbananas og moromaskinen» er verken klin kokos eller crazy-banana, slik man bør kunne forvente.

Likevel har den en rekke gode kvaliteter: I scenografi og kostyme ligger stadig nye overraskelser gjemt – noe som blir ekstra spennende når Kokos­bananas tar seg en tur til verdens­rommet.

Christine Lohres visuelle uttrykk spiller godt sammen med Tuva Grøteruds lys­design, og Sol Heilos komposisjoner setter fart på forestillingens univers.

Dukke­designet er friskt og gjenkjennelig fra bøkene, særlig er Baby Koko, Kokos­bananas og ekornet fint utført.

Regissør Bård Bjørknes har latt dukke­spillerne leke seg med hele scene­rommet – det er morsomt og velegnet for turné.

Men selve karakteren Kokos­bananas har det skjedd noe med på veien.

Fra sprudlende til mutt

I lydbøkene er han en munter fyr med høyt energi­nivå. Han liker ikke å kjede seg, men elsker barne-TV, å finne opp ting og å spise godteri.

Derav geniale oppfinnelser som godteri­støvsuger (som gjør støv og skit og gamle sokker om til snop), prompebrus-oppfinnelsen, hypnose­maskin, luft­sko, forstørrelses­pistol – og tøyse­maskin.

Alt dette gjør han i stor grad for å hjelpe andre (og noen ganger seg selv). Kokos­bananas er en lystig og omsorgs­full figur i lyd­bøkene. Det fortoner seg litt annerledes på teater­scenen.

Her er det søndag, og Kokos­bananas kjeder seg. Mamma Banana og Pappa Kokos er mest interesserte i mobil­telefonene sine.

Dessuten er de bare opptatt av Baby Koko og ikke av ham. Alt er dumt, og Kokosbananas stikker ut i oppfinner­skuret. Der finner han opp en moro­maskin for å få slutt på alt det kjedelige.

Når moro­maskinen etter hvert ikke har mer å by på, gir Kokosbananas den frie tøyler, og moro­maskinen blir ond.

Snart har den fanget hele den kjedelige familien til Kokos­bananas, og enden på visa blir at Kokosbananas må redde dem tilbake.

For han er jo glad i dem tross alt, og så kjedelige er de ikke likevel.

Ond moromaskin

Men dette er ikke en typisk Kokos­bananas-fortelling.

Andersen har valgt å utforske miksen av sjalusi og kjedsomhet som mange barn i målgruppen 4+ nok er godt kjent med.

Men Kokos­bananas er ikke lenger en problem­løser full av ny­fikne sprell, klar for moro og litt ordnings. Han gjør dette bare for seg selv. Og de ufarlige lyd­bøkene der alt ordner seg til slutt er langt unna den skumle moro­maskinen som kommer ut av kontroll.

Å utvide fortellings­formatet fra ti­minuttere til en førti minutter lang forestilling, krever selvsagt mer kompliserte plott. Men dette er en fortelling som finnes i utallige TV-serier for barn fra før: Helten som ønsker den kjedelige familien bort, og som angrer.

Det kler ikke Kokos­bananas å sette så mørke krefter i sving.

Spørsmålet er også om fire­åringer i publikum er moden for denne typen separasjons­tematikk. For seksåringen er det nok noe annet.

Mest skuffende er det likevel at Kokosbananas’ sprudlende galskap liksom er borte. Den gikk seg vill på veien fra lyd til scene.

Mer galskap, takk

Forestillingen er ikke dårlig, visuelt fungerer den veldig godt, og dukke­spillerne spiller med overskudd samtidig som de er tro mot historiens karakterer.

Men fortellingen sleper seg liksom etter det morsomme scene­rigget. Dramatiker Andersen står bak elleville suksesser som NRK-seriene «Magnus» og «Førstegangstjenesten». Kokosbananas-historiene har en tydelig moral både som lyd­fortellinger, i bok og på scenen.

Herved oppfordres dramatikeren til å overføre galskapen han har vist at han kan skrive frem i enda større grad om historiene om Kokosbananas igjen skulle vikle seg ut i større formater.