Han kalles «barnas strømmefavoritt», Kokosbananas, og det er ikke uten grunn.
Den lille, muntre oppfinner-fyren hadde sin spede start som korte hørespill i NRK, og serien nærmer seg 30 lydbøker signert Rolf-Magne Golten Andersen.
I tillegg er enkelte av fortellingene utgitt som bildebøker – og en animasjonsserie om den bebrillede oppfinneren er trolig også på trappene.
Så når Teater Ibsen i Skien har sikret seg et nyskrevet teaterstykke om Kokosbananas fra dramatiker Andersen, ligger alt til rette for suksess.
Men overgangen til teaterscenen er likevel ikke sømløs.
LYDBOK-SUKSESS: Catchy vignett som klistrer seg til hukommelsen fulgt av velkjente hverdagsproblemer som løses ved hjelp av kreative oppfinnelser som ofte kommer ut av kontroll. Det kladder litt dessverre i overgangen til scenen. Dukkefører Kokosbananas: Nami Kitagawa Aam.
Foto: Benjamin LimiVelkjent univers forplikter
Men figurteaterforestillingen «Kokosbananas og moromaskinen» er verken klin kokos eller crazy-banana, slik man bør kunne forvente.
Likevel har den en rekke gode kvaliteter: I scenografi og kostyme ligger stadig nye overraskelser gjemt – noe som blir ekstra spennende når Kokosbananas tar seg en tur til verdensrommet.
Christine Lohres visuelle uttrykk spiller godt sammen med Tuva Grøteruds lysdesign, og Sol Heilos komposisjoner setter fart på forestillingens univers.
Dukkedesignet er friskt og gjenkjennelig fra bøkene, særlig er Baby Koko, Kokosbananas og ekornet fint utført.
Regissør Bård Bjørknes har latt dukkespillerne leke seg med hele scenerommet – det er morsomt og velegnet for turné.
Men selve karakteren Kokosbananas har det skjedd noe med på veien.
FRUKTIG KRANGEL: Kokosbananas er sur på lillesøster Baby Koko og hun biter ham i fingeren. Dukkedesignet er lekent, og karakterene gjenkjennelige fra bildebøkene og universet minst like fargerikt og spennende. Dukkefører for Baby Koko: Maia Lohre Køhn. Dukkefører Kokosbananas: Nami Kitagawa Aam.
Foto: Benjamin LimiFra sprudlende til mutt
I lydbøkene er han en munter fyr med høyt energinivå. Han liker ikke å kjede seg, men elsker barne-TV, å finne opp ting og å spise godteri.
Derav geniale oppfinnelser som godteristøvsuger (som gjør støv og skit og gamle sokker om til snop), prompebrus-oppfinnelsen, hypnosemaskin, luftsko, forstørrelsespistol – og tøysemaskin.
Alt dette gjør han i stor grad for å hjelpe andre (og noen ganger seg selv). Kokosbananas er en lystig og omsorgsfull figur i lydbøkene. Det fortoner seg litt annerledes på teaterscenen.
Her er det søndag, og Kokosbananas kjeder seg. Mamma Banana og Pappa Kokos er mest interesserte i mobiltelefonene sine.
Dessuten er de bare opptatt av Baby Koko og ikke av ham. Alt er dumt, og Kokosbananas stikker ut i oppfinnerskuret. Der finner han opp en moromaskin for å få slutt på alt det kjedelige.
Når moromaskinen etter hvert ikke har mer å by på, gir Kokosbananas den frie tøyler, og moromaskinen blir ond.
Snart har den fanget hele den kjedelige familien til Kokosbananas, og enden på visa blir at Kokosbananas må redde dem tilbake.
For han er jo glad i dem tross alt, og så kjedelige er de ikke likevel.
BRUS MÅ MED: Kokosbananas elsker brus. Selv om "Kokosbananas og moromaskinen" ikke er spesielt brusrelatert rent tematisk, har forestillingen pakket inn en magisk og lysende brus-slange signert moromaskinen. Teatermagien sitter løst i denne figurteaterforestillingen. Fra venstre brusholderne Hanne Amalie Smedstad og Maia Lohre Køhn, til høyre Kokosbananas med dukkefører Nami Kitagawa Aam.
Foto: Benjamin LimiOnd moromaskin
Men dette er ikke en typisk Kokosbananas-fortelling.
Andersen har valgt å utforske miksen av sjalusi og kjedsomhet som mange barn i målgruppen 4+ nok er godt kjent med.
Men Kokosbananas er ikke lenger en problemløser full av nyfikne sprell, klar for moro og litt ordnings. Han gjør dette bare for seg selv. Og de ufarlige lydbøkene der alt ordner seg til slutt er langt unna den skumle moromaskinen som kommer ut av kontroll.
Å utvide fortellingsformatet fra timinuttere til en førti minutter lang forestilling, krever selvsagt mer kompliserte plott. Men dette er en fortelling som finnes i utallige TV-serier for barn fra før: Helten som ønsker den kjedelige familien bort, og som angrer.
Det kler ikke Kokosbananas å sette så mørke krefter i sving.
Spørsmålet er også om fireåringer i publikum er moden for denne typen separasjonstematikk. For seksåringen er det nok noe annet.
Mest skuffende er det likevel at Kokosbananas’ sprudlende galskap liksom er borte. Den gikk seg vill på veien fra lyd til scene.
BLIR LITT SKUMMELT: Moromaskinen blir etter hvert monstrøs, og Kokosbananas ganske rådvill. Også her appellerer figurbruken til livlig fantasibruk - selv om det kanskje kan bli skummelt for de aller minste. Figurførere fra venstre: Thomas Robsrud, Maia Lohre Køhn, Hanne Amalie Smedstad og Nami Kitagawa Aam.
Foto: BENJAMIN LIMIMer galskap, takk
Forestillingen er ikke dårlig, visuelt fungerer den veldig godt, og dukkespillerne spiller med overskudd samtidig som de er tro mot historiens karakterer.
Men fortellingen sleper seg liksom etter det morsomme scenerigget. Dramatiker Andersen står bak elleville suksesser som NRK-seriene «Magnus» og «Førstegangstjenesten». Kokosbananas-historiene har en tydelig moral både som lydfortellinger, i bok og på scenen.
Herved oppfordres dramatikeren til å overføre galskapen han har vist at han kan skrive frem i enda større grad om historiene om Kokosbananas igjen skulle vikle seg ut i større formater.
Hei!
Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Nei og atter nei» på Riksteatret, «Kokosbananas og moromaskinen» på Teater Ibsen, eller «Et glass til» på Christiania Teater.