Hitra, på kysten av Trøndelag:
Underveis i en lang rekke usannsynlig varme sommerdager finner den nervøse, unge ny-presten tre døde kråker hengende på kirkas nye altertavle. Øynene er fjernet.
Han tilkaller Dorothea Krogh, gammelprestens gjenlevende hustru og menighetens egentlige sentrum. Hun ringer lensmannen, den sørgmodige enkemannen Luca Eriksen.
Kråker, altså, og et stykke papir med noen kryptiske bokstaver.
Vi skylder å legge til at denne altertavla er noe av et smertensbarn i menigheten. Den er betalt av den styrtrike lakseoppdrettsfamilien Prytz, med laks som del av det visuelle tilbedelsesbildet.
Om det begynner akkurat der, er diskutabelt. Kanskje heller tre år tidligere, den dagen åtte år gamle Jonathan blir borte for all verden når han skal sykle det vesle stykket hjem.
Han hadde lekt med kameraten. Nå har han en grav på kirkegården, men den er tom.
Spørsmålet om hva som kom først, blir imidlertid uviktig den lørdagskvelden lensmann Luca finner en død sekstenåring, ei jente, maltraktert på det grusomste i en gammel sjark på land.
Der hadde jenta bodd og blitt drept.
Seriekrim
Samuel Bjørk er et pseudonym for forfatteren og musikeren Frode Sander Øien. Han omtales som en av nasjonens internasjonale stjerner i krimsvingen.
For meg er han imidlertid et nytt bekjentskap, til tross for de fire tidligere utgivelsene om etterforskerne Mia Krüger og Holger Munch.
Mye tyder på at jeg kan ha gått glipp av et og annet leseverdig. «Hitra» er nemlig akkurat det: verdt lesebryet i høy grad.
Etterforskerens retur
Etterforsker Mia Krüger er allerede på den vesle Edøya utenfor Hitra når den døde jenta blir funnet. Hun har et hus der, og pleier skuddskader etter den forrige saken med en stalker.
Hun har også sagt opp jobben som etterforsker, det har kostet for mye. Nå vil hun gjøre noe annet, klatre og dykke igjen.
Men så er det denne lille jenta som kommer roende for å be henne, som er så kjent for å være flink, om å finne Jonathan, vennen sin.
Når også den døde tenåringsjenta blir funnet i båten, kommer Holger Munch ut til Hitra. Han er sjefen til Mia som har reddet henne fra undergangen mer enn én gang – og hun er politi igjen. For en stund i alle fall.
Fremdeles liv i sjangeren
Det er ingen nyhet at politiromanen etter hvert er blitt en velbrukt sjanger, ofte utvasket til det kjedsommelige.
«Hitra» er en sånn politikrim. Men den viser samtidig at det fremdeles lar seg gjøre å fylle formelen med innhold som holder.
Det skyldes at Samuel Bjørk har mestret de viktige tingene, som at karakterene holder vann – en hel del.
Og det gjelder ikke bare de to hovedetterforskerne. Her går levende mennesker omkring og snakker og tenker som folk: lensmannen, prestefru Dorothea, Jonathans søster, den vesle venninnen hans, tilreisende etterforskere fra Orkanger og Trondheim.
Da har vi ikke glemt selvrettferdige voksenpersoner, heller ikke skakke raringer. Alle bidrar til et troverdig galleri.
Vanskelig å slippe
Bjørk får også den fine øya Hitra, i vedvarende nesten-for-mye sommervarme, til å lyse for leseren. Det gjør også jenta i hotellresepsjonen som betror Holger Munch at øya utenfor er enda vakrere – Frøya, altså.
Øy- og bygdesamfunnet med sine tette naboskapsbånd og sin sladder er tydelig, og iblant muntert til stede. Så også den økonomiske og sosiale kløften mellom bygdefolk og den vulgært styrtrike laksebaron-familien.
Om ikke alt det var tilstrekkelig, så er plottet akkurat så utkrøpent og mangslungent at leseren nødig slipper taket, med både overgrep og ungdomsrus.
Dramatikken mot slutten balanserer hårfint mot det overdrevne, men båten bærer. Ved slutten har de mer enn fem hundre sidene forsvart seg selv.
Det er en stund siden jeg sist leste en norsk politiroman med såpass interesse og glede.
Hei der!
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.
