Dramatisk øysommer

Hitra, på kysten av Trøndelag:

Underveis i en lang rekke usannsynlig varme sommer­dager finner den nervøse, unge ny-presten tre døde kråker hengende på kirkas nye alter­tavle. Øynene er fjernet.

Han tilkaller Dorothea Krogh, gammel­prestens gjenlevende hustru og menighetens egentlige sentrum. Hun ringer lens­mannen, den sørgmodige enke­mannen Luca Eriksen.

Kråker, altså, og et stykke papir med noen kryptiske bokstaver.

Vi skylder å legge til at denne alter­tavla er noe av et smertensbarn i menigheten. Den er betalt av den styrtrike lakseoppdretts­familien Prytz, med laks som del av det visuelle tilbedelses­bildet.

Om det begynner akkurat der, er diskutabelt. Kanskje heller tre år tidligere, den dagen åtte år gamle Jonathan blir borte for all verden når han skal sykle det vesle stykket hjem.

Han hadde lekt med kameraten. Nå har han en grav på kirke­gården, men den er tom.

Spørsmålet om hva som kom først, blir imidlertid uviktig den lørdags­kvelden lens­mann Luca finner en død sekstenåring, ei jente, maltraktert på det grusomste i en gammel sjark på land.

Der hadde jenta bodd og blitt drept.

Seriekrim

Samuel Bjørk er et pseudonym for forfatteren og musikeren Frode Sander Øien. Han omtales som en av nasjonens internasjonale stjerner i krim­svingen.

For meg er han imidlertid et nytt bekjent­skap, til tross for de fire tidligere utgivelsene om etter­forskerne Mia Krüger og Holger Munch.

Mye tyder på at jeg kan ha gått glipp av et og annet lese­verdig. «Hitra» er nemlig akkurat det: verdt lese­bryet i høy grad.

Etter­forskerens retur

Etterforsker Mia Krüger er allerede på den vesle Edøya utenfor Hitra når den døde jenta blir funnet. Hun har et hus der, og pleier skudd­skader etter den forrige saken med en stalker.

Hun har også sagt opp jobben som etter­forsker, det har kostet for mye. Nå vil hun gjøre noe annet, klatre og dykke igjen.

Men så er det denne lille jenta som kommer roende for å be henne, som er så kjent for å være flink, om å finne Jonathan, vennen sin.

Når også den døde tenårings­jenta blir funnet i båten, kommer Holger Munch ut til Hitra. Han er sjefen til Mia som har reddet henne fra under­gangen mer enn én gang – og hun er politi igjen. For en stund i alle fall.

Fremdeles liv i sjangeren

Det er ingen nyhet at politi­romanen etter hvert er blitt en velbrukt sjanger, ofte utvasket til det kjedsommelige.

«Hitra» er en sånn politi­krim. Men den viser samtidig at det fremdeles lar seg gjøre å fylle formelen med innhold som holder.

Det skyldes at Samuel Bjørk har mestret de viktige tingene, som at karakterene holder vann – en hel del.

Og det gjelder ikke bare de to hoved­etterforskerne. Her går levende mennesker omkring og snakker og tenker som folk: lens­mannen, preste­fru Dorothea, Jonathans søster, den vesle venninnen hans, tilreisende etter­forskere fra Orkanger og Trondheim.

Da har vi ikke glemt selvrettferdige voksen­personer, heller ikke skakke raringer. Alle bidrar til et troverdig galleri.

Vanskelig å slippe

Bjørk får også den fine øya Hitra, i vedvarende nesten-for-mye sommer­varme, til å lyse for leseren. Det gjør også jenta i hotell­resepsjonen som betror Holger Munch at øya utenfor er enda vakrere – Frøya, altså.

Øy- og bygde­samfunnet med sine tette naboskaps­bånd og sin sladder er tydelig, og iblant muntert til stede. Så også den økonomiske og sosiale kløften mellom bygde­folk og den vulgært styrt­rike laksebaron-familien.

Om ikke alt det var tilstrekkelig, så er plottet akkurat så utkrøpent og mang­slungent at leseren nødig slipper taket, med både over­grep og ungdoms­rus.

Dramatikken mot slutten balanserer hår­fint mot det overdrevne, men båten bærer. Ved slutten har de mer enn fem hundre sidene forsvart seg selv.

Det er en stund siden jeg sist leste en norsk politi­roman med såpass interesse og glede.