Frode Sander Øien er musiker, både låtskriver og syngende frontfigur i trondheimsbandet ”I Love Wynona”. Men han er også forfatter. Han fikk mye ros for debutromanen sin fra 2002, ”Fantastiske Pepsi Love”. Nå er han klar med sin roman nummer to, ”Speed til frokost”.
En gutt sitter i klasserommet. Det er gått noen dager av femteklasse og han forteller: ”Jeg liker dette rommet, at frøken står bak kateteret, at hun har skrevet regnestykker på tavla, jeg er allerede ferdig med mine, men sier ingenting, for jeg liker at det er stille, (…).”
Det er Nikolai, hovedpersonen i Frode Sander Øiens ”Speed til frokost” som forteller. Helt i begynnelsen av kapittel sju – som, kanskje forvirrende nok, er romanens første.
Lek med kronologi
For slik er også denne romanen: Den leker med kronologi, stokker om på rekkefølgene i Nikolais liv slik at de henger sammen – bare på en annen måte. Jeg kommer tilbake til det.
Nikolai vokser opp på Røa, vest i Oslo – i en boligblokk, en pappkasse noen har skåret hull i – til vinduer, får vi tro – en kasse som det egentlig ikke er meningen å bo i, bare sitte stille og holde ut til man dør.
Nikolai bor der med mor, helt til hun finner en ny fyr i Larvik med skjærgårdsjeep og flytter dit. Da er Nikolai femten, kan tegne, vil ikke til Larvik og får hybel og jobb som assistent hos en berømt maler og hans mannlige samboer.
Nikolai har to venner, Marcus og Jannicke. De blir kunstnere alle tre - Nikolai blir maler. Ellers er han ikke så flink med det sosiale, blir lett utilpass av forventninger. Så skjer det da også merkelige ting når Siv, en dag i Slottsparken, mens Nikolai tenger et tre, kommer bort til ham og vil ha ham med på fest, bli kjent med akkurat ham, Nikolai.
Han faller det fallet vi gjerne kaller pladask. Det er Siv etter det – med hud og hår, hennes eie- og manipulasjonsglade far inkludert.
Mange tråder på en gang
Det er nesten en fornærmelse mot denne boken å si noe bastant om hva den handler om, jeg oppfatter at den fraber seg kategorisering og har mange tråder i gang på samme tid.
Noe av det mest interessante er imidlertid hvordan en utydelig tegnet hovedperson – endog en jeg-forteller – kan fremstå som begripelig og håndterlig for leseren. Fordi han ER utydelig – også for seg selv, pregløs, nesten fri for mening, endog vilje og; det til tross for et stort malerisk talent, det er Nikolai som kommer inn på Akademiet, ikke Marcus.
Men gjett hvem som får suksess?. Slik er det med Nikolai; helt til han får en alvorlig trøkk i det berømmelige trynet og kan finne et eget format, egen retning.
En uvanlig fin fortelling
”Speed til frokost” er en uvanlig fin fortelling om et menneske som skades allerede som liten der troen på en selv skal sitte. Men; tro ikke at det var morens feil, sier Nikolai, hun var bare uheldig i lotteriet. Jeg tror leserne vil enes om at Nikolai hadde vinnerlykke i samme gate.
Jeg snakket om kronologisk lek i starten. Her kommer kapitlene (tilsynelatende igjen) hulter til bulter, også i nummereringen. I tilleg g”mangler” en hel del – ser det ut til. Etter hvert blir dette en hjelp for leseren; som en slags tidslinje vi hopper frem og tilbake på, men også en påminnelse om at noe blir liggende ufortalt – overlatt til leseren.
En dag skal jeg ta Øiens kapitler i rekkefølge og se hva slags bok det blir da. Så nysgjerrig er jeg.
