Drømmen om fellesskapet

Hva var vel livet uten deg? / Hvor ble vel solen av, forlot du meg?

For de drøyt to millionene nordmenn som benket seg foran tv-en lørdags­kvelder på starten av nittitallet for å få med seg nyeste episode av «Fredrikssons fabrikk», er dette kjente sang­linjer.

I den svensk-norske komedien arbeidet fire kvinnelige syere sammen med klipperen Tommy på fabrikken «Fredrikssons fashion». De er mer glad i pauser enn i arbeid, og går stadig til streik for å få det som de vil. Direktør Fredriksson jobber i evig motbakke for å få orden i sysakene.

Ingen OL uten LO

I teaterstykket har dramatiker Matilde Holdhus beholdt karakterene fra serien, men historien er ny. De ineffektive damene er mer interessert i å følge med på mikrobølge­ovnens vidunderlige egenskaper enn å arbeide, men Fredriksson (Andreas Stoltenberg Granerud) har en plan for å få opp tempoet.

Han har nemlig meldt dem på konkurransen om å få sy kostymene til OL på Lillehammer. Altså må det arbeides.

Men arbeid er ikke damene bak symaskinene så interesserte i. Fredrikssons kone Ulla, fint spilt av Mari Hauge Einbu, ser en mulighet til å bli rik om de får OL-oppdraget, men skjønner at det ikke blir så lett med subbe­gjengen på fabrikken.

Så hun planlegger å flagge ut og få plaggene sydd i Bangladesh. Det igjen får fart på streike­viljen på fabrikken.

Snertne svensker

Fabrikkfruen har stormvind-fångad, fluffy hår og en stor porsjon wannabe-eleganse. Den blide og andpustne spillestilen passer en hektisk leder­frue godt, og Einbu løfter alle scenene hun deltar i. Det samme gjelder Karoline Schau som syeren Kari.

Snertne replikker sitter som et skudd, rytmikken er på plass, og stemmen bærer godt.

Samspillet mellom Einbu og Granerud er dynamisk og fint. Forestillingen henter mye av humoren i samspillet dem imellom fra ulike svenske populærkultur-referanser. En syklende utgave av duetten «För kärlekens skull» er en av flere morsomme situasjoner.

Typene fra tv-serien er lett gjenkjennelige for den som husker serien. Men i teater­versjonen blir flere av dem for typete, det ligger få overraskelser i rolle­galleriet.

Eksempelvis er fagforenings­lederen Pia skrevet som en ganske flat karakter, og selv om Ingvild Holthe Bygdnes skviser det hun kan ut av rollen, er forestillingen såpass varierende i intensitet at flere av karakterene til tider blir sjablong­aktige.

Pakket manus

En tung start gjør at det tar tid før forestillingen fester grepet om seg selv. Det er flere ting som gjør det utfordrende: Den store, grå scenografien består av rekke på rekke med dressposer som skaper et grått og udefinert rom.

Fraværet av det samlende elementet den skrålende kjennings­melodien fra serien er, merkes også i starten.

I tillegg er intensiteten som nevnt varierende. Det har noe med flatheten i enkelte av karakterene å gjøre, i tillegg til et innholdsrikt manus. Det er mange ordspill, mange hint til forhold i vår egen tid som kommenteres, mange tema forestillingen skal innom.

Det oppleves sprikende.

Uredd

Espen Mauno har gjort et morsomt musikalsk arbeid med «Fredrikssons fabrikk».

Gjennom hele forestillingen ligger kjennings­melodien som smarte musikalske hint, og Mauno lar den bryne seg på ulike sjangre underveis. Det fungerer godt.

Regissør Gunnar Eiriksson har et godt øye for komiske situasjoner, selv om forestillingen ikke helt finner formen. Eiriksson viser en uredd vilje til å eksperimentere og fornye. Han tør å la gåtefulle scener få spille seg ut i det som forventes å være en komedie. Det er et kvalitets­stempel, selv om det ikke treffer denne gangen.

Mot slutten av forestillingen tar handlingen en uventet vending. I det som må kalles en sår avslutning på teater­stykket, er ønsket om å bety noe og om å få være en del av et fellesskap, det som står igjen. Verdien av felles­skapet i en fragmentert tid står igjen sammen med opplevelsen av ikke å være til nytte, å være til overs.

Og her ligger kanskje den aller største utfordringen til «Fredrikssons fabrikk», der den ene syeren etter den andre innser at fellesskapet de hadde, rakner: Det er vanskelig å lage komedie om noen det ikke er bruk for.