Skuffende opera om aldring og demens

Tenk deg at film­industrien kunngjør at alle skuespillere fra nå av skal være under 50 år.

Merkelig tanke? Velkommen til operaens verden. Pensjons­alderen for opera­sangere i Norge er 52 år.

Nå er det riktignok gode grunner til at de fleste opera­sangere kaster inn håndkleet omtrent midt i livet. En sammenligning med toppidretts­utøvere er trolig mer treffende enn med kolleger fra film og teater.

Og unntakene finnes. Baryton Terje Stensvolds internasjonale karriere tok av etter at han gikk av med pensjon ved Den Norske Opera og Ballett. Han sang sin avskjeds­forestilling ved sin gamle arbeidsplass 71 år gammel.

Likevel er det neppe overraskende at godt voksne karakterer er unntaket snarere enn regelen innenfor opera.

Oda Radoors og Synne Skouens opera «Fram» er et portrett av en kvinne som befinner seg ved slutten av livet.

Jeg håper jeg tar feil, men så vidt jeg vet er dette et tema som knapt har blitt utforsket før på en opera­scene.

Indre polferd

Ameli mestrer ikke lenger tilværelsen, og lever delvis i sin egen verden.

Fysiske plager gjør henne selvopptatt og egoistisk. Hun har irrasjonelle sinne­utbrudd mot sønnen Andreas, som venter sitt første barn. I denne vanskelige tilstanden opplever Ameli et siste eventyr, ombord i polar­skuta «Fram».

Denne polar­ferden, som naturligvis fullt og helt foregår i Amelis hode, blir en siste styrkeprøve.

På skuta møter Ameli selveste Fritjof Nansen og hans mannskap. Men Nansen viser seg selv å være gammel og skrøpelig. Han fomler med geværet når en isbjørn truer. Når de to ligger med hverandre, er det Ameli som er øverst.

Tematikken alderdom og demens er naturligvis ikke ukjent innenfor nyere litteratur, og har blitt utforsket i teatret av blant andre Frode Grytten.

Likevel oppleves tekstforfatter Oda Radoors behandling av tematikken ny og original.

«Fram» er et portrett av en eldre kvinne som står overfor døden som et eksistensielt prosjekt. Å dø handler ikke bare om at kroppen forvitrer og forgår. Døden handler også om individets behov for å sette punktum på en meningsfull måte.

Nyskapende kammeropera

Det er absolutt mye positivt å si om «Fram».

Scenografien er enkel, men effektiv. De musikalske prestasjonene er solide over hele linja. Hilde Andersens regi bringer på sitt beste frem et lydhørt samspill mellom hovedpersonene.

At det skapes et nytt repertoar for scenekunstnere av formatet til Frode Olsen og Hege Høisæter – begge operasangere over pensjonsalder – er en berikelse både for norsk og internasjonalt musikkliv.

«Fram» er dessuten skapt i et mindre format for Nasjonaloperaens Scene 2, og det åpner for andre innovative grep.

Synne Skouen skriver for et ensemble på sju musikere (strykekvintett, trekkspill og slagverk) som er plassert på scenen, og som spiller uten dirigent.

Dette gir en helt annen kammer­musikalsk fleksibilitet i samspillet mellom musikerne og de fire solistene på scenen.

Uttrykksfattig musikk

Det store problemet med «Fram» er imidlertid at operaen i for liten grad lykkes i å bringe tematikken til liv musikalsk.

Noen aspekter fungerer riktignok fint, for eksempel at vokallinjene i dialogene mellom mor og sønn tidlig i operaen stadig bryter over i tale, som en metafor for sammenbruddet i kommunikasjonen.

Alt i alt er det likevel noe skrint og uttrykksfattig over Synne Skouens musikk, som aldri helt klarer å ta den plassen den bør ha i helheten.

Dette handler ikke primært om antall toner eller musikere, eller om fraværet av blendende sangprestasjoner. Det handler først og fremst om at musikken for sjelden griper tak meg og trekker meg inn i det rommet som til syvende og sist er musikkens eget, skapt på dens særegne premisser.

Nå er det åpenbart at Skouens ambisjon nettopp har vært komponere en musikk som primært har en ledsagende og stemnings­givende rolle, at den så å si skal fargelegge den tegningen som allerede utgjøres av teksten og den sceniske dimensjonen.

Men resultatet fremstår, med noen unntak, litt som en barokk­opera uten arier. Utover i operaen blir mangelen på musikalsk nerve, rikdom, kontrast og fremdrift påtagelig.

At «Fram» dermed fremstår som en ikke helt vellykket opera, er synd. Er det noe operasjangeren trenger i dag, er det nettopp verk som lykkes i å utfordre sjangerens tradisjonelle rammer og normer.