Anmeldelse

Inspirerende, mektig og utmattende festspillutstilling

Årets festspillutstilling i Bergen med den markante norske tekstilkunstneren Elisabeth Haarr, gaper over for mye. Men selv om den er slitsom, er den verdt anstrengelsen.

Fra Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr.
Foto: Thor Brødreskift / Bergen Kunsthall
Kunst

«Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr»

Bergen Kunsthall

21. mai - 15. august 2021

Festspillutstillingen regnes som årets viktigste separatutstilling i Norge. Det er knyttet stor prestisje til denne mønstringen som har gått av stabelen i Bergen Kunsthall (tidligere Bergen Kunstforening) siden 1953.

Gjennom de siste 20 årene har mønstringen gradvis etablert seg som en midtlivsretrospektiv, der valget ofte har falt på en veletablert relativt ung kunstner i 40- eller 50-årsalderen som Gardar Eide Einarsson, Ane Hjort Guttu, Hanne Borchgrevink eller fjorårets festspillkunstner Joar Nango. Med jevne mellomrom har dette mønsteret imidlertid vært brutt av valget av en eldre kunstner, som Tone Vigeland og Jan Groth.

I år er det også en senior som er tildelt det ærefulle oppdraget, nemlig tekstilkunstneren Elisabeth Haarr (f. 1945).

Elisabeth Haarr er årets festspillkunstner på Festspillene i Bergen 2021.

TEKSTILKUNSTNER: Siden slutten av 1960-tallet har Elisabeth Haarr utforsket tekstilens muligheter og begrensninger.

Foto: NRK

Et uvanlig valg

Det er ikke tvil om at dette er en svært viktig kunstner i norsk sammenheng, men hun er ikke så berømt, og har heller ikke den omfattende utstillingsvirksomheten bak seg, som festspillutstillleren pleier å ha. Men kanskje er det nettopp dette som er tanken, å dreie utstillingens fokus bort fra de opplagte valgene, bort fra de unge og middelaldrende kunstkjendisene?

Berømt eller ikke, Elisabeth Haarr er en spennende kunstner.

Med bakgrunn som vever har hun gjennom mer enn 50 år utforsket ulike tekstilteknikker. Til å begynne med eksperimenterte hun med å introdusere nye materialer som for eksempel plast i den tradisjonelle billedvevteknikken, men etter at hun fikk leddgikt gikk hun over til en friere tilnærming til tekstil: Hun limer, syr, støper, broderer og modellerer sammen ulike stoffer og materialer. Hun bruker alt fra silke og ull til tre, jord og plast.

Fra Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr.

HØYRØSTET KAKOFONI: I utstillingen slåss de høyrøstede arbeidene om plassen. Kraftfullt, men slitsomt

Foto: Thor Brødreskift/Bergen Kunsthall

Mektig og slitsomt

Det er en mektig, men også ganske slitsom opplevelse å tre inn i kunsthallen. Elisabeth Haarr er ikke den som skaper små stillferdige og innadvendte verk. Enten det handler om 70-tallets kvinnekamp eller dagens flyktningkrise, roper arbeidene ut et utålmodig budskap.

Som besøkende står man i en kakofoni av heftige høyrøstede ytringer. For å studere de enkelte arbeidene må man jobbe hardt for å stenge de andre verkene ute.

Men forsøket er umaken verdt. Arbeidene hennes bærer på et vell av assosiasjoner.

Både tekstilskulpturene og draperiarbeidene kan få oss til å tenke på klær, men det er ingen kropp bakenfor tekstilet, kun noe som fremstår som et kroppslig avtrykk, en slags erindring i stoffet. De skjøre strukturene minner om kroppens sårbarhet og elde.

Fra Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr.

BEARBEIDET MATERIALE: I verket «Batavia» (til høyre, 2017) har hun gravd silke ned i jorden og flettet det sammen med bomullstekstil. Dette gir verket et eldet preg.

Foto: Thor Brødreskift/Bergen Kunsthall

Verket «Batavia» er en flettet skulptur der formen antyder en smal stilisert kvinnekropp. Her har hun flettet sammen strimler av bomull med silke som har ligget begravd i jorden.

Haarr er opptatt av hvordan forskjellige tekstiler kan gi helt ulike assosiasjoner. Et teppe forbindes med omsorg og varme. Det er noe som beskytter og ivaretar. Et banner derimot er en ytring, men det kan også være et seremonielt uttrykk for glede og feiring.

I flere av verkene tematiserer hun makt. Ved inngangspartiet henger et skjørt og hullete silketekstil som både er beskutt med maskinpistol og kjørt over av tanks. Vis-à-vis troner en mektig ørn som gir uhyggelige assosiasjoner til Hitler-regimets maktretorikk.

Fra «Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr» i Bergen Kunsthall.

MAKTSPRÅK: Ørnen er ikke blant Haarrs sterkeste arbeider. Den svarte ørnen bærer i seg uhyggelige assosiasjoner til fortidens maktspråk. Utilsiktet minner den også om Tix og hans englekostyme. (Det beskutte tekstilet skimtes i øverst til venstre).

Foto: Thor Brødreskift / Bergen Kunsthall
Fra Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr

TEMATISERER MAKT: «Bleak Blonde», 2014. Silke beskutt med mitraljøse, kjørt over med tanks av H.M. Kongens Garde. (H: 300 cm)

Foto: Petter Bjørang
Fra Festspillutstilligen 2021: Elisabeth Haarr.

FORMENS KRAFT: «Dødsfane til Jorden», 1974. Billedvev, farget nylongarn og nylon bankline, ull. 155 x 88 cm

Foto: Thor Brødreskift / Bergen Kunsthall

Falt for fristelsen

Årets festspillutstilling byr på hele spennvidden i Elisabeth Haarrs varierte og spennende kunstnerskap, men dette er dessverre også utstillingens store svakhet. Her har man falt for fristelsen til å inkludere altfor mange verk, noe som gjør at de mektige ekspressive uttrykkene slår hverandre i hjel.

Utstillingen ville utvilsomt vunnet på en halvering av antall arbeider. Slik den er lagt opp nå, er den som et angrep på sansene.

Men personlig foretrekker jeg en utstilling som sliter meg ut, fremfor en som etterlater meg fullstendig uberørt.

Se Dagsrevyens reportasje om festspillkunstneren fra 25. mai:

Se Dagsrevyens reportasje om Elisabeth Haarr 25. mai.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing:

Artikkelen ble endret 31. mai 2021. En faktafeil om kunstnerens tidligere utstillingsvirksomhet ble fjernet.